Ikke bare én web counter har jeg, men to, og de er like forbanna treige begge to. Tar mange dager å få tosifret, selv med mail til mennesker i hytt og pine. Til og med nisto.blogspot.com som signatur på mailen min nå, men altfor få påskudd for å maile halvkjente.
Det er to måter å se det på. Wow, hele ti mennesker har vært innom siden min. Men så tenker man etter hvem de ti kan være, og finner at to av dem er meg og resten er den engeste krets - og så sjekker man statistikken og finner at de man ikke klarer å se hvem er med en gang, gjerne ikke har vært der mer enn ti sekunder og knapt nok det. Da kommer man til den andre måten, sammenligner med enhver annen side man har vært innom statistikken for, og sier Ouf, bare ti treff på siden min. Det gjelder å spre ordet før siden dør en langsom død.
På den annen side, hvorfor skal jeg på død og liv få en million treff? Kanskje mest fordi det er gøy å sjekke grafene på hvor mange som bruker firefox og hva slags oppløsning gjestene har på skjermen sin.
Men først og fremst er det vel bare for å skrive. Skriv videre andre steder. Komme tilbake hit igjen snart.
Web count-avhengighet er også en sykdom.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Hehe.
Men mye av ynden med web er jo alle linkene som binder verden sammen. Finnes det noen store så finnes det også noen små. Noen knutepunkter som f.eks HelgeLAN kan kanskje ha større lesermasse enn andre nettportaler. Men alt i alt er det jo de små som gjør de store til store.
Legg inn en kommentar