Løping igjen

Tok en løpetur i dag, den første siden 13. desember. Det tok ett minutt fra å være lett, ledig, spenstig og elegant til å være tung, daff, kortpustet og slitende. Det er ikke bra å ikke trene så lenge: pusten blir dårlig, astmaen sniker seg opp i drittgrått vær, musklene er blumsete, alt er et slit. Jeg hadde på meg alt mitt proffe utstyr, tights og kondis.no-løpejakke, og dessuten swix-pannebånd og vanter som det stod jogging på. Vanter bare for løping. Så så proff og kul og overstæsjet ut at T tok bilder av meg når jeg satte ut. Heldigvis ikke når jeg kom tilbake.

Jeg måtte løpe i dag. Jeg sa det i går kveld til T, og det hadde vært et for stort nederlag å ikke følge opp et slikt løfte. Og da vi kort tid i forveien gikk tur, passerte vi sikkert fjorten løpere, det virket som om halve Oslo var ute på løpetur og bare jeg nøyde meg med å gå. Noe slikt kan man selvfølgelig ikke ha hengende på seg. Så jeg løp, slet meg ut, og antar det vil smake utrolig godt med en Guinness om en times tid. Om ikke annet så for å glemme alle de store øynene og vide blikkene som møtte meg der jeg kom dampende i min kondombukse. (Er klærne mine like proffe som løpingen min, det er det som er spørsmålet. Når jeg ikke bryr meg så mye om klær i dagliglivet må jeg bry meg desto mer under løpeturene...)

Generasjoners sannhet

Da jeg var liten håpet jeg at jeg aldri skulle bli en sånn voksen som avsluttet enhver diskusjon med at "vi vet best, vil vil det beste for deg, vi er eldre og har vært gjennom dette". Alt dette har jeg sagt. Men har jeg blitt voksen på feil måte?

Nå ønsker jeg ikke å bli en konservativ gammel som frykter alle verdens millard muslimer, som ikke godtar ungdommens musikk- eller klessmak, som synes alt annerledes er farlig. Men om jeg blir sånn, har jeg tapt da?

Hva om det er omvendt? Hva om det er den yngste meningen som er den gale og den eldste som er den rette? Hva om det faktisk er en uavbrutt reise mot innsikt? Hva om de gamle faktisk alltid er eldst? Skremmende tanke...

Det skremmende er ikke hva som er sant. Sannheten kan man alltids diskutere rundt og komme nærmere. Om gud finnes, fx, som jeg har diskutert både sarkastisk og ironisk med de i Ts familie som tror på "noe" fordi det føles trygt og som kaller dette "noe" for Gud siden de ikke har bedre ord – om denne "noeguden" er sann eller usann, og i såfall på hvilken måte, det kan man i det minste komme nærmere en slags sannhet om. Det skremmende er heller hvor snevre og hvor lite åpne de eldre er, uansett hvor gammel man er selv. Det er én ting å holde på tradisjoner; det er noe annet å ikke godta innflytelse fra andre tradisjoner. Å holde på noe bare fordi det har blitt holdt på før.

Da jeg ble gammel håpet jeg at jeg ikke var en sånn unge som på liv og død måtte være uenig i og opponere mot alt. En sånn som måtte endre på ting bare fordi de kunne endres. En sånn som ikke innså verdien i å holde på tradisjoner for tradisjonenes skyld, for selve holdingens skyld...

Graviditetstestkjøp

Var hos legen i dag og hørte på 140 slag i minuttet. Hjerteslag. Fra Ts mage. Så det er offisielt: T er gravid og jeg skal bli pappa. Mulig det blir litt blogging om det framover... Her er hvordan det var å kjøpe graviditetstest:


T ba meg kjøpe graviditetstest. Hun ville ikke gjøre det selv, turte ikke, synes det er ekkelt, våger ikke å la alle høre henne, synes det er anti-skjebn'sk eller syndig, jeg vet ikke. Litt pinlig, tenker jeg. Så hun lot meg gjøre det, som mannen i huset. Og mannen i huset skrider til verket litt boblende innvendig, litt stolt, litt lett på føttene. Kanskje forelder nå.

Jeg gikk til apoteket tidlig om morgenen. Ikke for å unngå at det var mange kunder der, åhnei, man er da ikke pinlig berørt av sånne ting, man er da mann – men for å bli ferdig med det. Gjespende og udusjet kom jeg inn på det lokale apoteket. Håret stod litt alle veier, som det gjør når det er udusjet, og de grå tøffelskoene var begynt å bli en smule slitte. Vinterjakka manglet glidelås i fjor vinter og skulle repareres så fort sommeren kom. Sommeren kom og gikk. Jakka manglet fremdeles glidelås der jeg stod på apoteket og myse meg trøtt rundt. Skal vi se, hvilken hylle står graviditetstester på?

"Intimitetvarer" står det på en hylle rett innenfor inngangen. "Intime varer". Noe sånn. Jeg subbet bort og lot fingeren lede blikket over intimitetssåpe, antiskjedesoppmedisin, intimservietter, prevensjonsdingebomser, inkontinesbleier... Ah. Graviditetstester. Det var to forskjellige, en til 99 kr og en til 249 kr. Jeg tok dem ned fra hylla og myste mot dem, mer mysende enn om jeg hadde hatt brillene mine, det ene øyet seg trøtt ut til venstre i skjeling og jeg måtte gjespe hardt, gni vekk gjespetårer og søvn fra øynene, blunke i tre sekunder og fokusere på nytt. Skal vi se.

"Kan jeg hjelpe deg!". En liten, gråhåret dame hadde sneket seg opp bak meg og stod der med øyne som lyste av en del frykt, tre deler sinne, fem deler hjelpsomhet. Enten trodde hun jeg var en pent kledd narkoman som skulle stjele det ene eller andre, og at det var derfor jeg vendt mot intimitetshylla og fiklet med et eller annet. Ja, svarte jeg, jeg lurer på hvilken av disse to som er best. Og jeg kylte to graviditetstester i hennes generelle retning.

Jeg vet ikke hvor høyt vi snakket, eller hvor sosialt upassende ting vi sa. Jeg sa. Det var enda mer av lettheten i føttene enn på forhånd, de andre kundene forsvant i en tåke, og da jeg merket at apotekerdama rødmet ble jeg enda lettere. "Jeg er overbevist om at hun er gravid!" sa jeg høyt (tror det var høyt) da hun la ut om når kan man ta testene. Og hun rødmet enda mer og fikk et underlig smil om munnen. Det er lenge siden, avbørt jeg henne da hun sa noe om når man ta testene, når på dagen og når i forhold til menstruasjonen. "Åja, da ser man det døgnet rundt, helt sikkert," smilte hun igjen. Jeg fikk lyst til å riste henne i skuldrene og rope ting, jeg skal bli pappa eller noe sånn, men jeg tok meg i det. Hallo, liksom. Men lettheten ga seg ikke.

Da jeg kom hjem, la jeg testen på baderomsvasken. Etter en time la jeg den på sofaen, der ville hun helt sikkert se den. Etter en halvtime la jeg den tilbake på badet, for så å ta den ut på kjøkkenet nesten med en gang. Å legge den åpå badet ville være litt påtrengende, kanskje. Der ble jeg stående og se på den en stund (hva er symbolikken i å legge den på kjøkkenet? Kvinnens plass er der, ved kjøkkenbenken?), før jeg tok på meg og gikk ut for å dra til byen. Snudde ved bingoen og gikk hjem for å hente testen. Jeg skulle møte T på jobben hennes, hun kunne jo ta testen der. Tenkte jeg.

Mannens rolle er ikke å velge tid og sted for livsavgjørende ting. I alle fall ikke sånne ting. Hvor smakfullt er det å få vite at man er gravid på en byråkratisk do? Og siden det stod i bruksanvisningen at morgenurin er bedre enn kveldsurin, måtte man jo vente. Hun spurte meg om det ikke var best å vente, men det var bare for å la meg tro at jeg kunne bestemme ting. Utsett, utsett. Og alt for å endelig bekrefte det jeg har ment i flere dager allerede. (Jeg har luktet det.)

Drømte fælt den natta. Husker ikke helt hva, men det var noe med små drittunger á la de jeg hadde på ungdomsskolen, biler som ble satt fyr på, og jeg som var uendelig trist fordi jeg hadde mistet T og noe annet jeg ikke fikk helt tak i. Tomhet i tilværelsen, bare, en drøm om at noe som enda ikke var likevel aldri hadde vært. Noe sånt. At noe var mistet uten noensinne å ha vært der. Våknet, ga T en klem og sovnet igjen. Drømte bedre.

O morgenen stod T opp tidlig, som vanlig. Jeg dormet og døste, som vanlig, slumret og kom med halvsammenhengende svar på Ts på meg morgenfriske sprudlerier. Vanligvis er jeg halvvåken lenge nok til at hun får sin dose sosialitet og ikke føler at hun må stå opp helt alene, og så sovner jeg igjen. Denne gangen ble jeg vekket fra innslumringen av T som kom tilbake med litt andre skritt enn vanlig for å gi meg sovgodtvidere-klemmen, litt annen stemme, litt andre øyne da jeg sperret opp mine og så på henne.

Jeg tror vi er blitt gravide, sa hun.

En juleforestilling

Det er jul og det er tid for besøk. Mange besøk, begge veier. Nå er jeg helt alene og tenkte å sette opp listen til et teaterstykke med menneskene i den nærmeste juleomgivelse. Slik var gårsdagen:

Rolleliste
Jostein (meg)
T (Josteins samboer)
Je (Ts mor)
H (Jes kjæreste)
I (Venninne av Jostein & T)
D (kjæreste av I)
N (Jes mor)
D2 (samme navn som D; Jes bror)
Br (D2s kone)
Bo (sønn av Br & D2)
St (bror av Bo)
F (bror av St)
X (kollega av Je)
GR (venn av Jostein & T)
H (Josteins mor)
G (Josteins bror)
Sv (Josteins bror)
St2 (Hs mann, ikke samme navn som St)
M (St2s sønn)
R (Ms bror)
O

Det åpnet med bare meg og T. Så kom Je på besøk. Og gikk. Dagen etter hjalp vi Je med å flytte ting fra vår leilighet, hvor hun hadde lagret dem, til hennes nye leilighet. D2 kom fra Kristiansand med famile og hjalp også til. X kom fra Skien med møbler, H kom fra cirka Skien for å hjelpe. Etterpå dro X hjem. Senere var vi alle i leiligheten. Bo ble syk og sovnet i senga, fem-seks av oss andre var på kjøkkenet, gikk ut og handlet, kom tilbake, ut igjen. D og I på besøk, så på F lære seg å sjonglere. GR var på jobb, skulle få gave før han dro til hjembygda, men vi var hos Ts mor da han var jobbet ferdig. Vi fikk lagt gaven i postkassa hans, han fant den og la, forhåpentligvis gaven til oss i samme postkasse. Sin egen. Jostein hele dagen opptatt med å lage og pakke inn og kjøpe de siste julegavene – noen til julaften, noen til Ts bursdag to dager senere. F og St manisk opptatt av å finne ut av hvem som gir hva til hvem. G som rister på hodet over at Jostein går barbeint i leiligheten (hvor det alltid er varmt varmt pga klestørkeskapene i etasjen under). Bos, bos. M tilbake fra England, Sv og G prøver å finne ut av hva han har av gadghets slik at gaven passer. Jostein tråler hodet for å finne en morsom vri på gaven til St2 og har en times diskusjon med G om hva R skal kunne få. O kom fra Trondheim om morgenen i dag og er i leiligheten også, fram og tilbake som oss andre. På det meste er O, Jostein, T, D, I, F, St, B, Je, H der, nesten som en fest. Eller om det var enda flere: man mister oversikten selv i en ettroms leilighet.

Jeg er ikke klar nok i hodet til å skrive et skuespill med så mange mennesker. Og hvordan blir det neste gang? Julen om et år? Minst en person til, sannsynligvis tjue, siden det er siste jul før vi drar utenlands og alle vil få et glimt menneskene. Hm, det kan jo bli kjempekoselig... Så får jeg skrive om det i romjula, når ingenting skjer. "Ingenting", haha...

Værmelding og (u)vesentlighet

Av og til kommer det leserbrev i Aftenposten om at rekkefølgen på værmeldingen er helt på trynet. I Aften vil de som regel ha Østlandet først, siden det er der de fleste menneskene bor. Og den som skriver leserbrevet, selvfølgelig. Noen ganger er det omvendt, at siden det er så få mennesker i nord og siden de bor så spredt og det er så mye snø og kaldt vær og sånn, så burde de kunne få gleden av å være først ute. La dem føle seg litt viktige den lille stunden. En gang var det et leserbrev som klagde over at sporten kom før været. Det er ikke så mange som bryr seg om sport, og sportssendingen tar aldri slutt, og det er umoralsk med alt dette hysteriet omkring en ankel eller en ball som ruller en bestemt vei – la været, som alle bryr seg om, komme før sporten, så får vi som synes port er noe herk anledning til å slå av tven og unngå alt slimet fra skiskyttertryner.

Da jeg var liten var trav det verste jeg visste. Alltid i en lang sportsdag, med skiskyting og fotball og langrenn og hopp og kanskje en og annen sommersport også, var det plutselig, helt uten mål og mening, 6 eller 7 travløp som de på død og liv skulle vise hele av. Der kommer Sugarcane Gampover, fulgt av Rust Rodney utenfor seg. I dødens finner vi Hannover Rommedal, kusket av Asbjørn Mehla, mens Ulf Eggen har problemer med Dølabøll bak ham igjen. Kje-de-li-gg... Hvorfor kunne man ikke sende travet som en egen bolk, tenkte jeg da, få samlet hestene til slutten av sportssendingen, eller i det minste ikke sendt det direkte men i opptak på et bedre tidspunkt? Eller: å sende såpass mye av det at man rakk å gå til kiosken eller leke i hagen? Men nei, man måtte vente foran de satans hestene, nærmest tvunget til å følge med på dem for ikke å miste de få sekundene hvor man helt tilfeldig satte tilbake til Reit-im-Winkel for en spennende skuddserieduell på skiskytterstafetten.

Av og til vokser man fra seg barndomsgriller. Trav er like uutholdelig kjedelig nå som det var da. Men skrive leserbrev i AFtenposten om hvordan trav bryter opp den fine, lange sportsdagen? Hvor stopper det, skal man klage over rekkefølgen på nyhetsinnslagene? Klage over at de bruker de første minuttene av Dagsrevyen til Mette-Marits intetsigende krumspring heller enn den siste utviklingen i Afghanistan? Klage over at hvilken sak Dagbladet og VG bruker hele forsiden sin på? Vent... Det gjør man jo, de er jo latterlig tabloide, så ille at det vender seg i magen. Men det er en helt annen sak.

Saken her er at på tv kan man ikke hoppe over innslag, men må vente på hva enn man vil se (i det minste før digital-tv kommer). Og at det er så fremmed for meg, uten tv og med hoppe-over-innstillingen godt forplantet selv i all musikklytting. Værmeldingen finnes i alle media. Om man lider av å vente to minutter på å se været i sin egen landsdel, betyr det at man har så god tid at man ser værmeldingen på tv: bare det å stirre på glaneboksen tilsier at man har all tid i verden til å gjøre ingenting og la hjernen synke hen. Hva gjør da to minutter?

Hver gang de får spørsmål om det, svarer værmeldingsmenneskene at Ja, det er et viktig spørsmål med rekkefølgen, vi diskuterer det ofte, vi skjønner veldig godt at folk blir irriterte og frustrerte om værmeldingen begynner i nord (sør). Det mest skremmende er kanskje ikke at de faktisk ser det som et stort problem, eller at de later som om de ser det som et problem fordi kundene deres ser det sånn (kundens merkantilbanale allmektighet); det mest skremmende er kanskje jeg bryr meg om noen som bryr seg om noen som bryr seg om noe så innigampekrattet uvesentlig...

En rødvinsinnrømmelse

Jeg drikker ikke rødvin. Ikke en slurk. Ikke av prinsipp, hvitvin er helt fint, og ikke fordi jeg ikke liker den røde gugga, åhnei. Jeg husker hvor godt det har vært, og var en gang, og sier alltid ja når noen byr meg. En fin vin fra Provece, min herre? Skarruha litt australsk? Har noe chilenske greier til overs fra sist utenlandstur, vil du smake? Ja, visst, selvfølgelig. Man sier da ikke nei til sånt. Og likevel, hver gang, fører jeg glasset til munnen, smatter litt, nyter den lukten og de få dråpene jeg smatter inn – og så får jeg vondt i magen. Hver bidige gang. Noen ganger til og med før jeg smaker, bare ved å lukte. Og jeg setter fra meg glasset og lar det stå til det er for sent å nippe men for tidlig å bælme, til jeg går hjem.

Hvorfor det er sånn? Aner ikke. De sier det er stoffer i rødvin (tanniner?) som er bra for kreft men dårlig for tinnitister. Det kan være dem: magen er veldig klar over at rødvin gjør øresusen verre, derfor sier den fra på den eneste måten den kan. Kan ikke huske å ha hatt noen enorme fyllekuler med rødvin (i den grad man husker slike kuler; men man husker vel i det minste at skjøt...?) eller andre traumatiske rødvinsopplevelser. Kan ikke engang huske når rødvinen ble så avsmakelig for meg. Etpar år siden? Og skjedde det plutselig eller gradvis?

Må legge meg i trening før diplomatlivet. Spørsmålet er bare om treningen er totalavhold, tilvenning eller rent ut harryvulgær rødvinsbælming. Satser på det første vi, tenker jeg. Det er billigst og mest behagelig.,

Julijen

Det er ikke lenger gøy å suse rundt i byen på jakt etter julegaver. Det er et ork, plutselig. mange juler har det vært fint å gjøre det, studere alle de stressede menneskene og vimse rundt i de butikkene jeg liker best (dvs bokhandlere). I dag var det stress. For varmt i vinterjakka, ingen gode gaveideer, stress fordi jeg skulle tilbake hjem og jobbe, og trene basket og og. Ingen egentlig stor grunn, egentlig. Bare at julestresset plutselig ikke lenger er noe jeg kan stå på utsiden av. Andres stress er mitt stress, julefreden er ingen fred mer enn litt, og det er mye som ikke er fred et lite øyeblikk – for eksempel firmaregnskapshelvetet. Mine gaver i år vil ikke være like utspekulerte som tidligere år (bortsett fra det året jeg fant gavene på rommet mitt julaften... men er for stresset til å kunne gjøre det i år). De gavene jeg får vil ikke være som før. Selv skuffelsen over å få færre gaver enn slekt på alle kanter vil ikke være så stor. Trolig sitter jeg hos min mor og lurer på hvordan T har det hos sin mor. Ikke fordi jeg ikke vil være her, eller må være der, eller omvendt, men fordi det egentlig er ganske umulig å velge blitt. Som sikkert mange juler framover vil være: hvem her, hvem der, hvem sammen med hvem hvorfor. Og alle disse tankene selv om begge fedrene er utelukket (en på ferie, en ikke-jul-feirende) og begge mødrene er helt innforstått med at alle valg er vanskelige og at det er umulig å være to steder på en gang.

Men det er jul, alt skal være perfekt...

Skuespilleres stemmeleie

Var på Keiser og gallileer på Torshovteatret i går. Teksttungt og alvorlig. Egentlig er stykket visstnok ti timer langt, men de hadde kuttet det ned til to. Det ble selvfølgelig et litt amputert stykke av det, og det merktes innimellom. Men det var ikke det jeg ville snakke om.

Hovedrollen var med Nicolai Cleve Broch. En god skuespiller, skulle jeg mene. Men for en sånn rolle? Og den stemmen? En presterolle ble besatt av Nils Ole Oftebro. OK, han har blitt kåret til Årets lydbokstemme, så stemmen hans bør være passende. Men også de andre som spilte: Sven Nordin i flere roller, Finn Schau i flere roller, og enda flere jeg ikke husker navnet på – disse andres stemmer var mektige. Nordin, som jeg fremdeles forbinder mest med Mot i brøstet , tidenes dårligste norske komiserie (håper jeg da inderlig, det blir ikke dårligere enn dette?), fylte salen. Som Schau. Som de andre. Og først og fremst på grunn avstemmen.

Brochs keiser var pipete og fjortisaktig. Når han tvilte, var det en pubertal stemmeskiftetvil. Når han bestemte, var det like lite stort. Når Nordin som den kristne generalen vaklet og valgte mellom keiseren og gud, var han større han denne ynkelige keiseren som ikke kunne avskaffe kristendommen, selv om han forsøkte. Selv om de kristne i stykket var maniske, fanatiske, skremmende i sin irrasjonalitet. Selv om de virket helt blåst.

T mente det var regissørens valg. At det var bevisst. Keiseren skulle være svak og tvile. Og det er jo mulig, og i såfall undervurderer jeg Broch som skuespiller. Men det burde da i såfall finnes bedre måter å vise denne pingleheten på?

På den annen side er teater for meg aldri så bra når det er gamle menn som snakker i lange, innfløkte monologer eller beckettsk korte utbrudd. Som generell regel: jo eldre en skuespiller er, desto bedre er han. Eller hun. (Janne Formoe var som Broch til tider komisk når hun skulle være patetisk, påkalte lett latter når hun prøvde på virkelige store emosjonelle utbruddene). Så det er mulig jeg er forutinntatt. Men fader ta, spiller man først Ibsens tyngste og mest utilgjengelige stykke så bør man da sette skuespillere til det som er oppgaven voksen, bokstavelig talt?

Gi ham ti år, sa T. Jeg får gjøre det da.

Å bli forstått uten videre

I en perfekt verden blir man forstått automatisk og uten videre, og alt man sier kommer fram uten misforståelser og feilhøringer. Perfeksjon er kjedelig.

Jeg har en onkel som hører dårlig. Han har problemer med å få med seg samtaler når flere snakker i munnen på hverandre, og han må ofte lene seg inntil den han snakker med og legge øret inntil den andres munn, nesten,, for å kunne snakke vanlig. Om førti år er jeg der også. Selv nå hender det jeg lener meg inntil mennesker for å høre. (Hørte veldig bra som liten, som så mange barn med astma, men så var jeg i militæret og smalt med Carl Gustaf-kanoner og siden har det vært dårlige greier.) Om førti år vil jeg ikke kunne høre hva folk sier til meg i bil eller på fly, på grunn av bakgrunnsbråket. Det vil ikke være en perfekt verden.

Men samtidig er det en påminnelse om hvor mye man tar for gitt i samtaler, og hvor mange misforståelser som potensielt finnes i samtaler. Siden militæret har jeg misforstått mennesker på hundre forskjellige måter, om førti år er det sikkert mange tusen måter. Og det er en påminnelse om hvor utenfor man kan være om man ikke helt får med seg hva som blir sagt. Hvordan man må velge mellom enten å melde seg ut og oppfattes som arrogant eller prøve å melde seg inn og oppfattes som døvhørt. Som man jo faktisk er. Og når man skjønner at det er en vits den andre kommer med, men ikke får med seg hva som er poenget, skal man da le høflig og falskt eller spørre etter poenget igjen og vise seg som umorsom?

På den ene siden er det fantastisk irriterende med mennesker som sier "hæ" automatisk, så en alltid må gjenta ting to ganger uansett. På den annen side er det fantastisk irriterende med mennesker som ikke tar deg på alvor nok til å si "hæ" når de faktisk ikke hører hva en sa.

Man kan ikke lenger forvente å forstå mennesker uten videre. Men man blir jo ikke forstått uten videre heller, og nå er det klarere enn før hvorfor. Man forvirres ikke lenger, eller blir grønn av irritasjon, av minste tegn til kommunikasjonssammenbrudd. Og det kan jo være en god ting.

Smørbrød

Det er en kunst å smøre smørbrød. Smøret må smøres på brødet som man smører ski: en klump i midten, ingenting ytterst. Da får man den tørre skorpa ytterst og kan nyte den hel i fred for fettete klumper, og når man har spist seg forbi den, venter en overflod av tjukt, overvektende, glinsende smør i midten. Eller margarin, det heter smør også, alt som smøres heter smør eller smøring, en smører smører smøring og en smørbukk smører smør. Eller spiser Smørbukk.

Jeg synes det er vanskelig å smøre smørbrød til T. Hun skal ha smøret jevnt utover brødet, et tynt lag som er klisset ned i skiva. Alle klumper er feil, skorpa skal dekkes i like stor grad som midtdelen. Som om smøret og skiva skal bli ett! Smøres sammen i en eneste stor saus! Men, og dette er det underlige, hun synes det er like vanskelig å lage smørbrød til meg. Hver gang hun prøver, hver gang hun smørblid står på kjøkkenet og skjærer en skive eller to, smører hun jevnt utover og kommer først etterpå (sa hun) på at smørbukks smør skal smøres ujevnt. Da går det som smurt.

Kunsten i å smøre smørbrød består i å smøre smørebukken evt smøreren evt den smørende til å smøre de smurte smørbrødene så smidig at smilet smiler smørblidt, bredt og hvitt, og smøret samles i små klumper midt på smørbrødet. Dvs spør T pent. Det fungerte forrige gang. Så får man se om jeg klarer å smøre smøret jevnt ut når jeg neste gang smukt og smart smører smørbrød til henne.

24-sekundershelvete

Satt med 24-sekundersklokka i en førstedivisjonskamp mellom OSI og Ammerud i dag. Den verste sekretariatsjobben. Mistet de kontrol over ballen nå? Traff den ballen ringen? Hvem har kontroll når to kjemper om ballen? Mye 24 nå? Når ballen treffer ringen? Traff den ringen? Eller når det blir retur? Og så trykker man idet skuddet går, heller enn når den evt treffer ringen, og så treffer den ikke ringen og man har trykket likevel, og det blir nye 24, og alle skriker opp. Og alle er så sikre på at de vet at du har gjort feil, at de vet når ballen er under kontroll eller ikke, at den traff ringen eller ikke. Og så stopper dommeren spillet og kommer bort til sekretariatet for å belære og de 24 sekundenes regler, og hele salen følger med på denne overhøvlingen, og dommeren er sånn ekkelt lærer i trynet, hør nå her gutten min.

Av en eller annen grunn svetter jeg alltid 24-sekundersklokka våt, og begynner å fryse, når jeg sitter med den. Men det er da godt å gjøre noe for klubben. Dessuten var Ammerud ganske mye bedre, så jeg avgjorde uansett ingen kamp.

Et navn, ikke mer

Alle vet at amerikanere er teite fordi de ikke vet hva hovedstaden i Polen heter, eller vet hvilken verdensdel Malawi er, eller tror at Norge er en by i Sverige. Men når kommer man seg over et så teit nivå? T har kommet hjem med en liste over mulige steder vi drar ut om halvannet år, dvs ambassader som kan bli ledige når hun skal ut, og det slo meg hvor mange av stedene som bare er navn og ikke mer. Selv de kjente stedene. Hva vet man egentlig om Dar-es-Salaam, for eksempel? Et kjent navn, et navn man har hørt hele livet, og likevel – ingenting. Ikke om det er en millionby eller en liten landsby, ikke om den ligger ved havet eller på fjellet, ikke om det er parker der eller bare asfalt. Er det så mye bedre enn å ikke vite at hovedstaden i Sveits er Bern? Nesten mer ærlighet i det; at jeg kjenner til en bokstavkombinasjon gjør meg ikke verdensvant og er ikke nok til at jeg kan hovere over de uvitende, samme hvor mye jeg tror det.

Lykken står den kjekke bi

Av og til er man heldigere enn man burde ha vært. 8-11 desember drar T og jeg til Madrid for å få litt mer lys, litt mer varme (ikke så mye, det er surt der om vinteren – men det er i alle fall ikke snø. På den annen side blir det neppe snø i Oslo i hele tatt i år, men det kunne man jo ikke vite), litt mer enn det sentraleste sentrale østland. T er en ordner og var den som ordnet alt i Frankrike, noe som var helt naturlig siden hun er den franske av oss og det var hos hennes venner vi bodde, men det betyr også at det er jeg som bør ordne alt denne gang. Ikke minst siden T er gravid (men det er en hemmelighet, så det står ikke her ennå). Man kjenner til meg som ordner? Jeg er mer en "det ordner seg" enn "jeg ordner det"...

Denne helga 8-11 er det langhelg og helligdag i Spania. Dermed var alle bra steder å bo tatt når jeg først fikk ræva i gir og begynte å sjekke steder. De eneste som syntes å være igjen, var halvbillige rom på bisnisshoteller langt utenfor byen og dyre rom på dyre hoteller i dyre sentrumsstrøk. Til og med de billige hostellene var tatt. (Med unntak av enkelte dormitorier, men det var ikke en sånn ferie vi skulle på, ikke denne gang.) Så hva gjør ordneren?

Han sender en mail til det som ser best ut: Hostal Acapulco, forholdsvis billig, helt sentralt, gode kritikker på Tripadvisor, lite nok til å være koselig og tilsynelatende et sted som tar vare på turistene og ikke lopper dem. Dagen etter kommer den selvfølgelige mailen tilbake: Sorry, we are full. Intet rom i herberget.

Planen ble etter hvert å ringe til turistinformasjonen i Madrid, de ville kunne kanskje fikse noe annet enn de dyre og dårlige hotellene man får som når man er sent ute på www.hotell.com og sånne sider. Om jeg la ut i det tynne og tykke om hvor viktig denne reisen er for oss og hvor slitne vi er og hvor hyggelige og alt og alt? Det ordner seg, tenkte ordneren.

Neste dag får jeg en mail fra nettopp Hostal Acapulco: We have had cancellations, and do now have room for you. Do you still want? Eh, om jeg fremdeles vil? Meine güte... Ja, mailet jeg så fort jeg kunne. Ikke svar på en time, så jeg ringte ned med skype og prøvde å høre med mannen. No, sa han, we are full. Men du sendte en mail, prøvde jeg å si, men han skjønte ikke min engelsk, og jeg klarte ikke å stave navnet mitt på spansk, så. Alt rant ut i vasken, virket det som. Men tre timer senere ligger det en mail fra samme mann i innboksen min: This is a confirmation of your room. Welcome. Whui!

Så nå er alt i boks. Stedet sikret, et flott sted å bo, byen sikret, en flott by, reisefølge, alt alt. Det blir en fin tur. Det eneste som bekymrer meg er den amerikanske turisten som ga stedet én stjerne på tripadvisor siden han trass i mailkontakt og bekreftelse på at de var på vei, stod er uten rom da de kom fram... Men det var sikkert en amerikansk bråkebøtte, ikke noe å bekymre seg over, en amerikansk turist som ikke skjønner de sosiale kodene i utlandet og som misforstod bekreftelsen og og... Har lykken stått meg bi så langt, kan den ikke plutselig humlesuse?

Musikk som julegave

Den verste julegaven Sverre noensinne har fått, var en CD med klassisk musikk: Peter og ulven, The young person's guide to the orchestra og Dyrenes karneval. Han snakker fremdeles om det – hver jul ønsker han seg "alt annet enn din klassiske musikk" i gave.

Nå er jeg i ferd med å gjenta den samme feilen, eller noe i nærheten av den, selv om T (som mer vidsynt og/eller empatisk enn meg) advarer meg mot det og synes det kanskje ikke er en så god ide. Jeg tenker å brenne CDer med den musikken jeg hører på for tiden og gi dem til familien. En CD med bosniske viser til bror, en CD med serbisk rock til far. Fransk reggae til mor. Hvorfor skulle de ikke like det, det er jo så bra, tenker jeg. Eller enda verre: hvordan skulle de ikke kunne like det, det er jo objektivt genialt. Selv om man ikke skjønner teksten. Jeg liker denne musikken, holder ikke det?

På Last.fm kan man se hvor vellykket min misjonering overfor Sverre var: så langt er det bare Bob Marley vi begge har hørt på. Så da burde jeg gi ham mer av min musikk, musikk han helt sikkert ikke vil høre på, musikk som ikke er den type han liker? Snu det: om han gir meg sine CDer med polsk techno og hva det enn er, ville jeg like det? Eh. Ville jeg engang prøve å høre på det, enn si lytte? Eh. Og så forventer jeg at han skal kaste seg over de obskure CDene jeg gir ham, med enda mer uvanlig musikk? Eh eh.

OK, jeg gir andre julegaver enn musikk i år også. Men det er bare å gi et lite hint, så brenner jeg titalls CDer med alt jeg finner på macen...

Friedland

Mamma har blitt en Friedland. Har alltid sett på Friedlanderne som en lat gjeng mennesker som må ha nye ringeklokker men ikke orker å bytte ut fabrikknavneskiltet, men nå må jeg altså revurdere. For mamma har blitt en Friedlander og jeg aner ikke hvor lenge hun har vært det. (Noe som sier endel om min observasjonsevne?) Over ringeklokka henger det en vakker, forseggjort keramikkdings med navnene på alle som bor og etter hvert har bodd i huset, en sånn vakker greie som mange møblerte hjem har for å vise at de ikke bare har møbler, men også kunstnerisk sans. Og døra er pen og blå og ruta er som regel nymalt og det er til og med en 20 cm høy rullestolrampe i tilfelle det skulle komme en rullestolist forbi (som ikke ville komme seg opp trappene inne, men uansett, en flott gest) – og midt blant alle disse tiltalende og fine tingene henger det en Friedland-lapp og gliser nesten skjelmsk. Den ser ut som Borat ville ha sett ut i Cannes. Eller den er som en klovnenese på Mona Lisa. Eller er det et hemmelig forbund, Friedlandernes frimureri?

Spørsmålet er da: hvorfor gjorde jeg ikke noe med lappen når jeg var der i dag? Å, svarte. Jeg er tydeligvis med på konspirasjonen uten engang å vite om det.