Julijen

Det er ikke lenger gøy å suse rundt i byen på jakt etter julegaver. Det er et ork, plutselig. mange juler har det vært fint å gjøre det, studere alle de stressede menneskene og vimse rundt i de butikkene jeg liker best (dvs bokhandlere). I dag var det stress. For varmt i vinterjakka, ingen gode gaveideer, stress fordi jeg skulle tilbake hjem og jobbe, og trene basket og og. Ingen egentlig stor grunn, egentlig. Bare at julestresset plutselig ikke lenger er noe jeg kan stå på utsiden av. Andres stress er mitt stress, julefreden er ingen fred mer enn litt, og det er mye som ikke er fred et lite øyeblikk – for eksempel firmaregnskapshelvetet. Mine gaver i år vil ikke være like utspekulerte som tidligere år (bortsett fra det året jeg fant gavene på rommet mitt julaften... men er for stresset til å kunne gjøre det i år). De gavene jeg får vil ikke være som før. Selv skuffelsen over å få færre gaver enn slekt på alle kanter vil ikke være så stor. Trolig sitter jeg hos min mor og lurer på hvordan T har det hos sin mor. Ikke fordi jeg ikke vil være her, eller må være der, eller omvendt, men fordi det egentlig er ganske umulig å velge blitt. Som sikkert mange juler framover vil være: hvem her, hvem der, hvem sammen med hvem hvorfor. Og alle disse tankene selv om begge fedrene er utelukket (en på ferie, en ikke-jul-feirende) og begge mødrene er helt innforstått med at alle valg er vanskelige og at det er umulig å være to steder på en gang.

Men det er jul, alt skal være perfekt...