En rødvinsinnrømmelse

Jeg drikker ikke rødvin. Ikke en slurk. Ikke av prinsipp, hvitvin er helt fint, og ikke fordi jeg ikke liker den røde gugga, åhnei. Jeg husker hvor godt det har vært, og var en gang, og sier alltid ja når noen byr meg. En fin vin fra Provece, min herre? Skarruha litt australsk? Har noe chilenske greier til overs fra sist utenlandstur, vil du smake? Ja, visst, selvfølgelig. Man sier da ikke nei til sånt. Og likevel, hver gang, fører jeg glasset til munnen, smatter litt, nyter den lukten og de få dråpene jeg smatter inn – og så får jeg vondt i magen. Hver bidige gang. Noen ganger til og med før jeg smaker, bare ved å lukte. Og jeg setter fra meg glasset og lar det stå til det er for sent å nippe men for tidlig å bælme, til jeg går hjem.

Hvorfor det er sånn? Aner ikke. De sier det er stoffer i rødvin (tanniner?) som er bra for kreft men dårlig for tinnitister. Det kan være dem: magen er veldig klar over at rødvin gjør øresusen verre, derfor sier den fra på den eneste måten den kan. Kan ikke huske å ha hatt noen enorme fyllekuler med rødvin (i den grad man husker slike kuler; men man husker vel i det minste at skjøt...?) eller andre traumatiske rødvinsopplevelser. Kan ikke engang huske når rødvinen ble så avsmakelig for meg. Etpar år siden? Og skjedde det plutselig eller gradvis?

Må legge meg i trening før diplomatlivet. Spørsmålet er bare om treningen er totalavhold, tilvenning eller rent ut harryvulgær rødvinsbælming. Satser på det første vi, tenker jeg. Det er billigst og mest behagelig.,