Graviditetstestkjøp

Var hos legen i dag og hørte på 140 slag i minuttet. Hjerteslag. Fra Ts mage. Så det er offisielt: T er gravid og jeg skal bli pappa. Mulig det blir litt blogging om det framover... Her er hvordan det var å kjøpe graviditetstest:


T ba meg kjøpe graviditetstest. Hun ville ikke gjøre det selv, turte ikke, synes det er ekkelt, våger ikke å la alle høre henne, synes det er anti-skjebn'sk eller syndig, jeg vet ikke. Litt pinlig, tenker jeg. Så hun lot meg gjøre det, som mannen i huset. Og mannen i huset skrider til verket litt boblende innvendig, litt stolt, litt lett på føttene. Kanskje forelder nå.

Jeg gikk til apoteket tidlig om morgenen. Ikke for å unngå at det var mange kunder der, åhnei, man er da ikke pinlig berørt av sånne ting, man er da mann – men for å bli ferdig med det. Gjespende og udusjet kom jeg inn på det lokale apoteket. Håret stod litt alle veier, som det gjør når det er udusjet, og de grå tøffelskoene var begynt å bli en smule slitte. Vinterjakka manglet glidelås i fjor vinter og skulle repareres så fort sommeren kom. Sommeren kom og gikk. Jakka manglet fremdeles glidelås der jeg stod på apoteket og myse meg trøtt rundt. Skal vi se, hvilken hylle står graviditetstester på?

"Intimitetvarer" står det på en hylle rett innenfor inngangen. "Intime varer". Noe sånn. Jeg subbet bort og lot fingeren lede blikket over intimitetssåpe, antiskjedesoppmedisin, intimservietter, prevensjonsdingebomser, inkontinesbleier... Ah. Graviditetstester. Det var to forskjellige, en til 99 kr og en til 249 kr. Jeg tok dem ned fra hylla og myste mot dem, mer mysende enn om jeg hadde hatt brillene mine, det ene øyet seg trøtt ut til venstre i skjeling og jeg måtte gjespe hardt, gni vekk gjespetårer og søvn fra øynene, blunke i tre sekunder og fokusere på nytt. Skal vi se.

"Kan jeg hjelpe deg!". En liten, gråhåret dame hadde sneket seg opp bak meg og stod der med øyne som lyste av en del frykt, tre deler sinne, fem deler hjelpsomhet. Enten trodde hun jeg var en pent kledd narkoman som skulle stjele det ene eller andre, og at det var derfor jeg vendt mot intimitetshylla og fiklet med et eller annet. Ja, svarte jeg, jeg lurer på hvilken av disse to som er best. Og jeg kylte to graviditetstester i hennes generelle retning.

Jeg vet ikke hvor høyt vi snakket, eller hvor sosialt upassende ting vi sa. Jeg sa. Det var enda mer av lettheten i føttene enn på forhånd, de andre kundene forsvant i en tåke, og da jeg merket at apotekerdama rødmet ble jeg enda lettere. "Jeg er overbevist om at hun er gravid!" sa jeg høyt (tror det var høyt) da hun la ut om når kan man ta testene. Og hun rødmet enda mer og fikk et underlig smil om munnen. Det er lenge siden, avbørt jeg henne da hun sa noe om når man ta testene, når på dagen og når i forhold til menstruasjonen. "Åja, da ser man det døgnet rundt, helt sikkert," smilte hun igjen. Jeg fikk lyst til å riste henne i skuldrene og rope ting, jeg skal bli pappa eller noe sånn, men jeg tok meg i det. Hallo, liksom. Men lettheten ga seg ikke.

Da jeg kom hjem, la jeg testen på baderomsvasken. Etter en time la jeg den på sofaen, der ville hun helt sikkert se den. Etter en halvtime la jeg den tilbake på badet, for så å ta den ut på kjøkkenet nesten med en gang. Å legge den åpå badet ville være litt påtrengende, kanskje. Der ble jeg stående og se på den en stund (hva er symbolikken i å legge den på kjøkkenet? Kvinnens plass er der, ved kjøkkenbenken?), før jeg tok på meg og gikk ut for å dra til byen. Snudde ved bingoen og gikk hjem for å hente testen. Jeg skulle møte T på jobben hennes, hun kunne jo ta testen der. Tenkte jeg.

Mannens rolle er ikke å velge tid og sted for livsavgjørende ting. I alle fall ikke sånne ting. Hvor smakfullt er det å få vite at man er gravid på en byråkratisk do? Og siden det stod i bruksanvisningen at morgenurin er bedre enn kveldsurin, måtte man jo vente. Hun spurte meg om det ikke var best å vente, men det var bare for å la meg tro at jeg kunne bestemme ting. Utsett, utsett. Og alt for å endelig bekrefte det jeg har ment i flere dager allerede. (Jeg har luktet det.)

Drømte fælt den natta. Husker ikke helt hva, men det var noe med små drittunger á la de jeg hadde på ungdomsskolen, biler som ble satt fyr på, og jeg som var uendelig trist fordi jeg hadde mistet T og noe annet jeg ikke fikk helt tak i. Tomhet i tilværelsen, bare, en drøm om at noe som enda ikke var likevel aldri hadde vært. Noe sånt. At noe var mistet uten noensinne å ha vært der. Våknet, ga T en klem og sovnet igjen. Drømte bedre.

O morgenen stod T opp tidlig, som vanlig. Jeg dormet og døste, som vanlig, slumret og kom med halvsammenhengende svar på Ts på meg morgenfriske sprudlerier. Vanligvis er jeg halvvåken lenge nok til at hun får sin dose sosialitet og ikke føler at hun må stå opp helt alene, og så sovner jeg igjen. Denne gangen ble jeg vekket fra innslumringen av T som kom tilbake med litt andre skritt enn vanlig for å gi meg sovgodtvidere-klemmen, litt annen stemme, litt andre øyne da jeg sperret opp mine og så på henne.

Jeg tror vi er blitt gravide, sa hun.