Generasjoners sannhet

Da jeg var liten håpet jeg at jeg aldri skulle bli en sånn voksen som avsluttet enhver diskusjon med at "vi vet best, vil vil det beste for deg, vi er eldre og har vært gjennom dette". Alt dette har jeg sagt. Men har jeg blitt voksen på feil måte?

Nå ønsker jeg ikke å bli en konservativ gammel som frykter alle verdens millard muslimer, som ikke godtar ungdommens musikk- eller klessmak, som synes alt annerledes er farlig. Men om jeg blir sånn, har jeg tapt da?

Hva om det er omvendt? Hva om det er den yngste meningen som er den gale og den eldste som er den rette? Hva om det faktisk er en uavbrutt reise mot innsikt? Hva om de gamle faktisk alltid er eldst? Skremmende tanke...

Det skremmende er ikke hva som er sant. Sannheten kan man alltids diskutere rundt og komme nærmere. Om gud finnes, fx, som jeg har diskutert både sarkastisk og ironisk med de i Ts familie som tror på "noe" fordi det føles trygt og som kaller dette "noe" for Gud siden de ikke har bedre ord – om denne "noeguden" er sann eller usann, og i såfall på hvilken måte, det kan man i det minste komme nærmere en slags sannhet om. Det skremmende er heller hvor snevre og hvor lite åpne de eldre er, uansett hvor gammel man er selv. Det er én ting å holde på tradisjoner; det er noe annet å ikke godta innflytelse fra andre tradisjoner. Å holde på noe bare fordi det har blitt holdt på før.

Da jeg ble gammel håpet jeg at jeg ikke var en sånn unge som på liv og død måtte være uenig i og opponere mot alt. En sånn som måtte endre på ting bare fordi de kunne endres. En sånn som ikke innså verdien i å holde på tradisjoner for tradisjonenes skyld, for selve holdingens skyld...