Smørbrød

Det er en kunst å smøre smørbrød. Smøret må smøres på brødet som man smører ski: en klump i midten, ingenting ytterst. Da får man den tørre skorpa ytterst og kan nyte den hel i fred for fettete klumper, og når man har spist seg forbi den, venter en overflod av tjukt, overvektende, glinsende smør i midten. Eller margarin, det heter smør også, alt som smøres heter smør eller smøring, en smører smører smøring og en smørbukk smører smør. Eller spiser Smørbukk.

Jeg synes det er vanskelig å smøre smørbrød til T. Hun skal ha smøret jevnt utover brødet, et tynt lag som er klisset ned i skiva. Alle klumper er feil, skorpa skal dekkes i like stor grad som midtdelen. Som om smøret og skiva skal bli ett! Smøres sammen i en eneste stor saus! Men, og dette er det underlige, hun synes det er like vanskelig å lage smørbrød til meg. Hver gang hun prøver, hver gang hun smørblid står på kjøkkenet og skjærer en skive eller to, smører hun jevnt utover og kommer først etterpå (sa hun) på at smørbukks smør skal smøres ujevnt. Da går det som smurt.

Kunsten i å smøre smørbrød består i å smøre smørebukken evt smøreren evt den smørende til å smøre de smurte smørbrødene så smidig at smilet smiler smørblidt, bredt og hvitt, og smøret samles i små klumper midt på smørbrødet. Dvs spør T pent. Det fungerte forrige gang. Så får man se om jeg klarer å smøre smøret jevnt ut når jeg neste gang smukt og smart smører smørbrød til henne.