Skuespilleres stemmeleie

Var på Keiser og gallileer på Torshovteatret i går. Teksttungt og alvorlig. Egentlig er stykket visstnok ti timer langt, men de hadde kuttet det ned til to. Det ble selvfølgelig et litt amputert stykke av det, og det merktes innimellom. Men det var ikke det jeg ville snakke om.

Hovedrollen var med Nicolai Cleve Broch. En god skuespiller, skulle jeg mene. Men for en sånn rolle? Og den stemmen? En presterolle ble besatt av Nils Ole Oftebro. OK, han har blitt kåret til Årets lydbokstemme, så stemmen hans bør være passende. Men også de andre som spilte: Sven Nordin i flere roller, Finn Schau i flere roller, og enda flere jeg ikke husker navnet på – disse andres stemmer var mektige. Nordin, som jeg fremdeles forbinder mest med Mot i brøstet , tidenes dårligste norske komiserie (håper jeg da inderlig, det blir ikke dårligere enn dette?), fylte salen. Som Schau. Som de andre. Og først og fremst på grunn avstemmen.

Brochs keiser var pipete og fjortisaktig. Når han tvilte, var det en pubertal stemmeskiftetvil. Når han bestemte, var det like lite stort. Når Nordin som den kristne generalen vaklet og valgte mellom keiseren og gud, var han større han denne ynkelige keiseren som ikke kunne avskaffe kristendommen, selv om han forsøkte. Selv om de kristne i stykket var maniske, fanatiske, skremmende i sin irrasjonalitet. Selv om de virket helt blåst.

T mente det var regissørens valg. At det var bevisst. Keiseren skulle være svak og tvile. Og det er jo mulig, og i såfall undervurderer jeg Broch som skuespiller. Men det burde da i såfall finnes bedre måter å vise denne pingleheten på?

På den annen side er teater for meg aldri så bra når det er gamle menn som snakker i lange, innfløkte monologer eller beckettsk korte utbrudd. Som generell regel: jo eldre en skuespiller er, desto bedre er han. Eller hun. (Janne Formoe var som Broch til tider komisk når hun skulle være patetisk, påkalte lett latter når hun prøvde på virkelige store emosjonelle utbruddene). Så det er mulig jeg er forutinntatt. Men fader ta, spiller man først Ibsens tyngste og mest utilgjengelige stykke så bør man da sette skuespillere til det som er oppgaven voksen, bokstavelig talt?

Gi ham ti år, sa T. Jeg får gjøre det da.