Friedland

Mamma har blitt en Friedland. Har alltid sett på Friedlanderne som en lat gjeng mennesker som må ha nye ringeklokker men ikke orker å bytte ut fabrikknavneskiltet, men nå må jeg altså revurdere. For mamma har blitt en Friedlander og jeg aner ikke hvor lenge hun har vært det. (Noe som sier endel om min observasjonsevne?) Over ringeklokka henger det en vakker, forseggjort keramikkdings med navnene på alle som bor og etter hvert har bodd i huset, en sånn vakker greie som mange møblerte hjem har for å vise at de ikke bare har møbler, men også kunstnerisk sans. Og døra er pen og blå og ruta er som regel nymalt og det er til og med en 20 cm høy rullestolrampe i tilfelle det skulle komme en rullestolist forbi (som ikke ville komme seg opp trappene inne, men uansett, en flott gest) – og midt blant alle disse tiltalende og fine tingene henger det en Friedland-lapp og gliser nesten skjelmsk. Den ser ut som Borat ville ha sett ut i Cannes. Eller den er som en klovnenese på Mona Lisa. Eller er det et hemmelig forbund, Friedlandernes frimureri?

Spørsmålet er da: hvorfor gjorde jeg ikke noe med lappen når jeg var der i dag? Å, svarte. Jeg er tydeligvis med på konspirasjonen uten engang å vite om det.