Noen ganger forelsker man seg. Noen ganger faller man pladask og forblir pladask. Det kan ta en time eller flere år, det vet man aldri. Noen ganger føler man bare avsmak etter fem år, andre ganger er man enda mer pladask. Noen ganger er den første rusen bare overladisk og forvitrer med tiden, andre ganger er den første lunkenheten like overfladisk og blir intens og dyp etter hvert som tiden går. Noen ganger er fargen feil, andre ganger er den akkurat det man drømte om. Noen ganger er størrelsen feil. Noen ganger er den du forelsker deg i for slitt i andres øyne, andre ganger er slitasjen for liten.
Mennesker mener uansett mye om ditt valg. De liker eller liker ikke det du har gjort, du kommenterer det eller kommenterer det ikke men lar det skinne gjennom. De er sure fordi deres valg for deg ikke ble fulgt, eller fordi det var andres valg som avgjorde, eller fordi du ikke hintet om at du ønsket deg noe som helst. De er sure fordi din forrige ble byttet inn. De er blide fordi din passer til deres. Alt, alt.
Mine kjære omtenkere, dere som vil meg mitt beste og ikke unnlater å si det. Jeg er glad i dere. Men av og til er det omtanke å ikke omtenke meg, i alle fall ikke høyt. Av og til er jeg pladask og vet at det ikke vil være pladaskisme i deres øyne: jeg liker, dere liker ikke. Sånn vil det være. Selvfølgelig kan det gjøres noe med, man kan operere ting skjønnere eller bytte til en annen modell, men det er liksom ikke det som er poenget når man først er pladask. Så mine kjære omtenkere, denne gangen har jeg bestemt meg for å beholde i alle fall ut våren, og det helt uten å fikse på. Ikke sy, ikke stoppe, ikke tråkle. Sånn er det nå engang, jeg er falt.
Til høsten kjøper jeg en ny. Jeg lover. Når det blir kaldt i været igjen. Men for nå: denne genseren er min genser er en perfekt genser, selv om den er gammel og råtten og har hull langs kragen. Jeg vil beholde den en stund tilo, uten å stoppe hullene eller å farge den grønn eller hva man kan gjøre. Sånn er det. Jeg liker å sitte med kragen over hake når jeg skriver. Jeg liker passformen den har etter så mange år, den passer perfekt. Jeg liker fargen.
Sånn er det. Genseren blir som den er. Forvitrer videre. Jeg elsker omtanke, men her får mine omtenkere tenke omigjen...
03 april 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Føler at det trengs litt nyansering her... Synes å huske en episode for ca akkurat 5 dager siden da du tok genseren fra skapet, dro hardt i halsregionen og sa at denne burde kastes, "er helt ødelagt." Hvem skrek da "nei", går an å sy, ikke ødelegg mer, ingen kaste-hive-kjøpe mentalitet her? Synes du kler den veldig fint, spesielt fargen, med de hvite hullene på begge sider av nakken som viser hvilken t-skjorte du har på deg. Er det trass det kalles? :)
Det er noe med at varmen kan gå ut gjennom de etterhvert store hullene. Og jeg kan invitere dere på middag eller ta med litt tråd til dere, så er genseren god som ny på null komma null. Eller jeg kan kjøpe en tilsvarende genser til deg, for jeg vet om en OK butikk i Danmark og dit skal jeg om tre uker. Dessuten har hull en tendens til å bli så store at de blir ett stort hull, eller lettere sagt;halsen faller av. Vent og se, det er faktisk ditt valg - helt alene. Mor
Legg inn en kommentar