Velg et navn

Marko? Jens? Greger? Frode? Sebastian? Arvid? Anderas? Erik? Matteo? Pål? Nils? Manfred? Mattis? Xerxes? Ian? Holger? Mauro? Max? Per Kristian? Saed? Xerxes? (Og det blir jo selvfølgelig en jente, og da forsvinner alle disse og halvparten av alle andre tanker ut av vinduet.)

Xerxes? Hva faen skal man kalle ham? Og hva faen skal man kalle ham når alle deler av familien har helt ulike preferanser, ulike meninger ulike kulturer, ulike forbindelser til oppkallelse og navnetradisjon? Og når vi skal få dem alle samlet i én linje? Gi oss et navn som passer til dette: det skal fungere i Norge og i Bosnia. Det skal fungere på fransk og engelsk og tysk. Det skal ikke være som Odd-Knut eller Roar på engelsk. Arthur Schopenhauer fikk navnet sitt fordi det skulle fungere på alle de store europeiske språkene, men Arthur fungerer mindre bra på norsk. I alle fall i Østfold. Arthur, liksom. Ar-r-rtthtur, liksom, med tjukk, rar, sløv r.

Diskusjonene går i bølger og floder overalt man går. Hva skal han hete, da? Eller hun? Hva skal hun kalles opp etter, hvem skal hun kalles opp etter, hvilken forbokstav er det i navnet hennes, hva betyr det, er det en liten oppkallelse i det? S heter S Bjørn etter onkel B; H heter H etter min mor H - hva betyr det? Hvordan betyr det noe? Hvorfor? Og ikke minst: hvordan skulle man da klare å velge et navn som betyr noe for alle, slik at ingen føler seg forbinedkalt når det er andres forbokstav som brukes?

Det er selvfølgelig et veldig takknemlig tema, dette med babynavn. Man får legge ut om sine preferanser fundert i vage minner om en som het det samme en gang. Mange bruker flere timer å si noe om dette navnet og dette navnet og dette og dette her og dette andre og... Nesten som å legge ut om egen musikksmak, bare at det er helt sosialt lov. Enda bedre enn været, siden alle har de samme preferansene om været og kan forklare dem: om en liker Trine og en annen liker Nina, så kan man sjelden forklare *hvorfor* Nina eller Trine er bedre som navn. Og dermed kan man ikke arresteres på noe som helst, aldri ta feil egentlig, bare kaste ut egne meninger.

Noe ganger treffer man mennesker som mener at navn har magiske krefter. At det er viktig hva slags navn som gis, fordi et helt liv kan farges av det. At jeg heter Jostein har for en stor del gjort meg til den jeg er, for eksempel: Kunne jeg da ha blitt en ingeniør som Jostein? At det finnes Josteiner som er ingeniører forandrer ingenting på saken, det har mer med deres etternavn å gjøre... (Det er 29 menn i Norge som heter Jostein Nilsen: om det finnes en ingeniør blant dem, er det mitt Sand som har avholdt meg fra å jobbe med sånne ting. Eller Saturns posisjon i ascendanten. Eller noe.)

Nei. Et navn er et navn. Om X blir en gutt, vil uansett Xerxes henge ved til tider, sammen med det navnet han før og et eller to eller åtte kallenavn. Det eneste det ville kunne gjøre, er å gjøre ham litt tidligere oppmerksom på de forskjellige sosiale rollene han må spille og de forskjellige språkene han må forholde seg til. Det vil ikke forandre ham som person. Oppdragelsen, dagliglivet, kjeft eller ros, opplevelser og erfaringer - alt sånt former et menneske. Erfaringer på grunn av navnet er ytterst få, og enda sjeldnere utløst av navnet: man mobbes på grunn av navnet ikke fordi man heter noe rart, men fordi man oppfører seg litt rart eller truende for mobberne. Eller fordi de vil ha utløp for en eller annen slags frustrasjon.

What's in a name? that which we call a rose/By any other name would smell as sweet... Rosen lukter like godt om den heter flimsflums-blomst. Men ikke om den heter søppeldynge. Menneskenes fordommer og konnotasjoner er for godt inngrodd. Og da er vi ved utgangspunktet igjen. Vi vil neppe kunne avgjøre hva slags liv X får ved å velge riktig navn for ham. Han/hun vil være en person uansett, med mindre vi velger et navn som 'søppeldynge'. Et navn som gir mennesker feil konnotasjoner og mindre perfekte assosiasjoner. Men hvor stopper asosiasjonene? Og hvordan skal man vite eller avgjøre om et "feil" navn på barnet vil overskygge ens bilde av det? Når blir barnet den viktigste, den aller viktigeste, den eneste konnotasjonen av beydning?

Så mennesker legger ut om sine konotasjoner. Og de legger fram navn som de kan og vet og har hørt og forbinder nor særlig med, siden det velge et helt nytt navn bare er å yppe med skjebnen. "Jeg hadde en fetter en gang som het Q, det er et fint navn synes jeg." Og du kan banne på at om vi kaller Xerxes for nettopp Q, vil den som først nevnte navnet, den som har det sterkeste eieforhldet til det, føle det som en liten seier.

Thorbjørn Egner skrev om en gutt som het Ola-Ola fordi de to besteforeldrene, som begge het Ola, ikke ble enige om hvem av dem han var oppkalt etter. Det nærmeste vi kommer er Jan-Ian (pappa og halvbror). Men han, eller hun, skal ikke hete Jan. Så spørsmålet gjenstår: hvordan faen skal man velge navn til denne bylten i denne sosiale labrynten av forventinger?

Eller heller: hvordan faen skal man innse at det er forskjell på å snakke om på teslabberas og å mene sterke ting? Og dette: det har ikke noe å si. Det er to mennesker i verden som bestemmer og ett menneske som blir pårvirket for resten av livet. ALt annet er i randsonen...