Musikk som julegave

Den verste julegaven Sverre noensinne har fått, var en CD med klassisk musikk: Peter og ulven, The young person's guide to the orchestra og Dyrenes karneval. Han snakker fremdeles om det – hver jul ønsker han seg "alt annet enn din klassiske musikk" i gave.

Nå er jeg i ferd med å gjenta den samme feilen, eller noe i nærheten av den, selv om T (som mer vidsynt og/eller empatisk enn meg) advarer meg mot det og synes det kanskje ikke er en så god ide. Jeg tenker å brenne CDer med den musikken jeg hører på for tiden og gi dem til familien. En CD med bosniske viser til bror, en CD med serbisk rock til far. Fransk reggae til mor. Hvorfor skulle de ikke like det, det er jo så bra, tenker jeg. Eller enda verre: hvordan skulle de ikke kunne like det, det er jo objektivt genialt. Selv om man ikke skjønner teksten. Jeg liker denne musikken, holder ikke det?

På Last.fm kan man se hvor vellykket min misjonering overfor Sverre var: så langt er det bare Bob Marley vi begge har hørt på. Så da burde jeg gi ham mer av min musikk, musikk han helt sikkert ikke vil høre på, musikk som ikke er den type han liker? Snu det: om han gir meg sine CDer med polsk techno og hva det enn er, ville jeg like det? Eh. Ville jeg engang prøve å høre på det, enn si lytte? Eh. Og så forventer jeg at han skal kaste seg over de obskure CDene jeg gir ham, med enda mer uvanlig musikk? Eh eh.

OK, jeg gir andre julegaver enn musikk i år også. Men det er bare å gi et lite hint, så brenner jeg titalls CDer med alt jeg finner på macen...