Humor og pedagoger

Det er helt forferdelig når mennesker har en annen humor en deg. Og ikke bare at de ikke liker de samme Monty Python-sketsjene eller synes Jim Carrey er morsommere enn Harald Eia, men at de er på en helt annen planet hva gjelder latter og komikk også i hverdagen, også i samtaler over en kaffe eller hva som helst.
Bjertnes vgs hadde besøk av en pedagog i dag, en VIP-pedagog og en annen som var klinisk pedagog. Jeg fikk aldri med meg hva VIP stod for, men de hun og den kliniske snakket begge om psykisk helse og hvor viktig det var å ta faresignaler på alvor og å få elevene til å skjønne at det er viktig med psykisk helse og at alle kan rammes av psykiske ting etcetc. Delvis åpenbare ting, delvis viktige ting, delvis bare svada, alt sammen urimelig kjedelig. (Så lenge siden Blindern at man har glemt hvor kjedelig det kan være med forelesninger...)
Uansett, etter å ha gått ut etter forelesningen for å snakke med en lærer, gikk jeg inn igjen for å hente en film pedagogdamene hadde til utlåns. Buddy, var det, en god film å samtale rundt og diskutere psykisk helse på grunnlag av. (Det var den andre lærerens ide å se den, men.) Der inne står tre (!) pedagogdamer, etpar lærerdamer på vei ut, og en lærermann med en film i hånda: Requiem for a dream, en tøff, kunstnerisk god film med en tanke banal moral.
Først listet jeg meg opp til lærermannen og prøvde å rappe filmen fra ham. Nei, dessverre kjære kolega, den filmen er opptatt. Ingen smilte, men lærermannen virket i det minste mindre skremt enn damene, han er vel vant til sånt fra min side. Når jeg avfeide det hele og prøvde å få dem til å skjønne at jeg tulla, som man gjør når man viser at det er spøk, ler og rister på hodet og går et skritt bakover og legger stemmen i et annet leie eller hva faen man gjør - da så to damer vekk og den siste tomt, nesten vantro på meg.
Lærermannen spurte meg om REqueim for a dream, siden jeg hadde sett den. Jeg sa at den nok passet for klassen hans (som også jeg har), de var tøffe der. I alle fall, la jeg til, så vil nok de fleste klare å unngå å besvime.
Hehe. To av damene så vantro på meg. Jeg spurte den ene av dem, hun som var VIP, om hun hadde Buddy fremdeles, den lå ikke på bordet. Nei, sa hun, den er utlånt, den må du nok leie selv. Ånei, sa jeg veldig liksomoppgitt, det blir jo masse masse penger, ojojoj, det er jo helt umulig, hva skal jeg gjøre?
Tre damer så vantro på meg og jeg følte men fristet til å se vantro tilbake. Ville ingen av mine tullete spøker gi meg et smil eller engang et aksepterende blikk?`
KAnskje man skulle vente det, pedagoger i skoleverket, de ånklie pedagogene som jobber som rene pedagoger langt fra vanlige lærerarenaer og klasserom, må være noen av de mest forståelsesfulle, alvorlige, empatiske, anti-tullete menneskene som finnes. Og jeg mener det som en fornærmelse. De tar _alt_ alvorlig, de legger ansiktet i dype folder når de hører at eb elev har dasket en annen på ryggen, de kobler inn alle mulige slags ekspertmennesker for å rette opp de skadene de unge pådrar seg i sosiale sammenhenger.
OK; jeg overdriver. Men hjelp meg ut av denne knipen: i halvannen time hadde VIP-pedagogen snakket om at det er uhyre viktig å få sosial aksept, å inkludere alle elevene i det sosiale fellesskap (de som foretrekker å gå alene av og til må kurereres for enhver pris), å være en del av et sosialt fellesskap som gir deg gode tilbakemeldinger. Alt sånt, mennesker må lyttes til.
Og så ser hun rart på meg idet jeg tuller som jeg alltid gjør og som de fleste andre mennesker om ikke liker så i alle fall skjønner er med gode intensjoner? Jeg mener hAllo, liv og lære, liksom?
Om moralen gjelder hvem man skal tulle med og når, tar jeg den ikke til meg. Jeg har tullet for lenge til det.