Mitt beste snøminne

Det beste med snø var alltid de uhyggelige gledene man fikk når man hørte om fæle ting. Eller, bedre sagt, når man fikk høre at snøen egentlig var kjempefarlig og egentlig burde skys som pesten.

Mitt beste minne er en gang hjemme i foreldrehagen, jeg er kanskje fem år, kanskje åtte, det er litt ullent akkurat når det var, jeg har akkurat smakt snø, jeg kjenner fremdeles det halvt sandete halvt ryggradfrysende kle stoffet fra votten mot tennene,jeg må ha vært barnehagealder, snøen har akurat smeltet ned gjennom halsen min, tung, våt snø, det er enten om høsten eller våren, gammel snø, det er om våren, snø fra november som endelig har smeltet fram igjen, med et lite lag nysnø på toppen, jeg har grav med votten og smakt den luftige, hvite snøen smelte sammen med etpar sandkorn og rester av snø fra i fjor, det lesker på helt andre og kanskje bedre måter enn saften farmor alltid gir oss, jeg skal til å smake igjen da jeg hører Tommy, jo, barnehagealder, nabo-Tommy med de store øra, som flyttet i første klasse, Tommy, ikke øra, rope ut bak meg, han kan ikke si R ennå: Øj, det el falig å spise snø du kan få malk i magen.
Ah, gleden ved å uanfektet spise videre på ren trass...