Sterk nå plutselig?

Trente basket med OSI i dag for første gang på et år eller hva det nå er. Skjøt fantastisk dårlig, traff på to-tre skudd men hadde sikkert fjorten airballs. Helt uten kontroll, selv på lay-uper. Men det som overrasket meg, og sikkert de andre også, de som kjente meg fra før (eller så min heller normale fysikk) var hvor sterk jeg var. Det var en muskelmann der, en sånn som er så muskuløs at han løper litt rart, og det ble min oppgave å dekke ham. Selvfølgelig gikk han inn under kurven for å få posisjon. Selvfølgelig dyttet han meg det han kunne. Men selv om han helt klart var sterkere enn meg, klarte han aldri å få posisjon under kurven. Han løp fra meg (min kondis er latterlig for tiden), men han klarte ikke å utmuskle meg. Noe som er rart, siden jeg aldri har kjent meg selv som en forward-type som slåss under kurvene. Det kan forklares på en av følgende måter, tror jeg:

*Han var, pga mindre basketerfaring, ikke så forutseende som meg i spillet
*Jeg er blitt så gammel at voksenfettet gir meg ekstra styrke
*Det var en sløv, litem trening som ingen tok veldig alvorlig

Jeg tror mest på den første forklaringen. Som Vlade Divac sa da han kom tilbake til Los Angeles Lakers etter sommerferien, ganske mange kilo tyngre enn før ferien: som eldre har man fylt hodet med så mye basketkunnskap at det blir tungt og gir utslag på vekta.

Liste over tegn på fremskreden alderdom

10 Tegn på at man er blitt for voksen (som mann):

1    Man sukker "OUF" hver gang man setter seg i sofaen.

2    Man går jevnlig til frisøren for å beholde den samme sveisen.

3     Man spiller lotto hver uke – og snakker høyt om det ved hver anledning.

4    Man legger ikke lenger merke til kjønnet på personer som går forbi.

5    Man avfeier andres pubertetsproblemer med "åhja, du skjønner når du blir eldre".

6    Man begynner å bekymre seg over hårveksten på ørene.

7    Man begynner å se på alle idrettsstjernene som småbarn.

8    Man begynner å bekymre seg over at språket degenereres.

9    Man unngår å blakke seg på bøker, musikk, reiser.

10    Man begynner å skjønne hvor rett ens foreldre hadde.

Kvinners gruppegen, kromosomet for trygghet

Da jeg gikk på videregående satte jeg men en time på den faste plassen til en av jentene. Noen hadde tatt den plassen jeg pleide å ha, og de neste jeg hadde som back-up, så jeg så meg rundt og tok bareden første og beste (og nesten eneste) som var å oppdrive. Det tok fem minutter, bokstavelig talt fem minutter, før hun hadde roet seg ned nok til å finne en annen plass. Fem minutter med skrik fra hennes side (mye "JAMMEN, Å"), full støtte fra alle hennes venninner, stadig mer irritert lærer... Men hvorfor skulle jeg flytte meg fordi hun måtte ha nettopp denne plassen? Hvorfor kunne hun ikke som jeg bare sette seg ned et sted? Hvorfor var det denne plassen eller helvete løs? For min del kunne jeg gjerne ha satt meg alle andre steder, men når jeg først satt, ville jeg ikke la meg herse meg som et annet mehe.

Det var noe av det samme som skjedde på jobben i dag – det vil si, det skjer sikkert ofte, men først i dag så jeg det på nært hold. De fleste mennene sitter to og to, fire og fire, i små grupper eller til og med alene, alt ettersom bordene innbyr til det. De damene jeg satt ved siden av i dag, derimot, satte seg først fire på et seksmannsbord. Greit nok. Så kom det tre til, og de skjøv en ekstrastol bort til enden. OK. Så kom det fire til, og de fant et nytt bortd og fire stoler og klemte seg sammen. Javel. Så kom det tre til, og halvparten av dem vimset rundt i lokalet for å finne bord og stoler, men de samme stolene som alle andre, og bord i den rette høyden, og alle måtte klemme seg enda litt mer sammen, og de som skulle forbi måtte skvise seg forbi etter å ha gått ned femten kilo, og de fylte etter hvert hele lokalet med tjatringen rundt problemet med å finne plass til alle. Så tok det fem minutter, og halvparten gikk tilbake til kontoret etter å ha spist ferdig.

Jeg mistenker at disse to episodene bunner i det samme. En kvinne søker trygghet, fellesskap, rutiner, rammer, sosialitet. En kvinne vil synes synd på meg der jeg sitter og spiser mitt brødblingstårn alene, selv om det er sånn jeg vil ha det. Om det er noen moral i dette vet jeg ikke, men jeg er glad til for alt kvinnelig så lenge jeg får spise, jobbe og sose rundt i fred noen timer om dagen.

(Og om noe sier dette er en overforenkling, så er det selvølgelig det. Neste gang skriver jeg noe feministisk.)

Første ordentlige løpetur

I dag, 27 august 2006, løp jeg ikke bare én, men to runder rundt Sognsvann. (Det hadde blitt en bedre setning rent rytmisk om det hadde vært tre runder, men det var altså ikke det det var.) Nesten 7 km, som de sa: Kjetil og Marte-Kine. Jeg har aldri vært noen fan av å løpe langt og sakte, har alltid foretrukket å spille basket fort og kort (men lenge) eventuelt ro på romaskin i en time eller to. Men i dag løp jeg. Og alt er kjetils skyld, Kjetil Strømme, www.kjetil.as, forbanna brødfrø.

Saken er at vi var på Bislett og så på Bislettmila i sommer. Jeg var der fordi jeg skulle se pappa løpe, og ta en pils etterpå, Kjetil var der for å si hei til meg og få med seg litt av friidretts-NM. (Bislettmila er et folkeløp, ikke noe man kårer norgesmestere i, men det arrangeres samtidig som NM.) Pappa løp mye, han har ca 50 helmaraton på samvittigheten, men er nå mer en roer og vektløfter. Planen min er å slå ham i roing, å slå hans rekorder fra 500 meter opp til maraton på romaskin (concept2, bare den maskinen som er offisiell). På den måten trenger jeg ikke dra ut i slaps og sludd, løpe i snøen, i sur motvind, blitt sur og værbitt som en annen kyst. Men Kjetil fikk blod på tann av å se mosjonistene dasse rundt Bislett-banen og tenkte, og deretter sa høyt til meg: neste gang er vi med. Ja, sa jeg, selvfølgelig. Og løper på under 45 minutter.

Så nå er bordet fanget, eller omvendt, jeg er fanget av det, og neste juli/august en gang skal jeg stille opp på Bislett med Kjetil, og trolig pappa, og jeg skal søtte meg slå de begge to. Løpe på 43 minutter og få sølvmerke også, selvfølgelig. Og jeg har begynt å trene rundt Sognsvann. De sju kilometerne, nesten, jeg løp i dag er det lengste jeg har løpt sammenhengende og med jevnt tempo noen gang i hele mitt syndige liv. (I alle andre sporter jeg har drevet med får man i det minste noen hvilepauser underveis – i basket fordi spillet blåses av, i orientering fordi ingen ser at du puster ut. Rundt Sognsvann en vakker sensommersøndagsettermiddag er det så fullt av mennesker at du aldri noensinne har et eneste øyeblikk hvor du ikke synes.

Det dumme med å ha trent basketball hele livet, i alle fall når du plutselig skal løpe langt og sakte, er at løpssteget er like effektivt som en...

(Det regner masse utenfor vinduet. Gøy.)

...like effektivt som et dyr om løper lite effektivt, jeg spretter opp og ned og løfter beina så høyt at man skulle tro jeg var hekkeløper; og i forlengelsen av dette at jeg synes det er lettere å løpe 800 meter med fullt tempo enn å løpe 10 km rolig, jevnt, effektivt. Løp riktignok fortere enn de to andre, men bare fordi de tok vannpause halvveis, og fordi jeg aldri klarer å ikke bli sliten når jeg trener. De løper begge hundre ganger mer effektivt enn meg, og siden Kjetil har mindre å drasse på (jeg er ikke FEIT, men krafftig, basket- og romuskler osv, bare styrke hele veien), begynner jeg å få litt angst for sommerens løp. Sko fra Löplabbet har han også. Det er som om jeg må være dobbelt så godt trent for å løpe like fort. Dessuten skal han gå på ski i hele vinter.

Men jeg har aøtså løpt sju km i dag. Og blitt sliten. Og begynt på den lange veien fram til Grete Waitz-form (nei, det hinter om at jeg skal komme i nok form til å være med i Grete Waitz-løpet. Isj og usj. Er jo ikke engang riktig kjønn.) Den lange veien fram til å ha slått pappa på alle løpedistanser også. Ouf.

Tilgivelse

Jeg var på Holocaust-senteret i dag og hjalp til med å intervjue de besøkende, hvorfor de kom dit, hva de syntes om den nye utstillingen osv. Snakket blant annet med en norsk jøde som var så gammel at han husket krigen. Han kjente igjen flere personer blant de norske holocaustofrene som senteret presenterer. Han er den første krigsoverlevende jeg har truffet etter at jeg har blitt voksen, den første jeg har snakket med eller hørt snakke om selvopplevde krigsopplevelser siden Kjakan kom til skolen for lenge siden. Han var den første jeg kunne stille mine egne spørsmål om krigen til, og han etterlot meg med ett overordnet spørsmål: Hvordan tilgir man?

Hvordan tilgir man når det samfunnet du har levd i hele livet dreper hele din familie? Når du kommer tilbake etter år i landflyktighet og opplever at du ikke får noen spesiell økonomisk støtte, kanskje ikke får tilbake leiligheten du hadde før krigen, må begynne helt på nytt? Hvordan kan du tilgi på naboen igjen når du vet han har vært din største fiende de siste årene? Når han ikke motarbeidet deportasjonen av din familie men tvertimot jobbet for den? Hvordan kan du tilgi, eller enda mer, hvordan kan du stole på tilfeldige mennesker du møter på gata når du vet at de kan ha vært med på å drepe mennesker som deg, enten aktivt eller stilltiende passivt? Hvordan kan du la dine barn leke med barn av mennesker som forsøkte å være hele din families bøddel? Hvordan kan du stryke over det som har skjedd – og om ikke, hvordan kan du huske men velge å se bort fra det? Fortsette som før?

Så er spørsmålet om man kan tilgi alt, og hva det egentlig er å tilgi (det finnes personer jeg misliker uten egentlig å huske hva de har gjort, det er som om jeg aldri har tilgitt dem å være den de er), og hva man tjener på å tilgi... Mannen på Holocaustsenteret sa ikke så mye om det. Han pekte på at det fantes nordmenn som frivillig flyttet ut av de leilighetene de hadde stjålet i løpet av krigen. At det finnes gode mennesker. At man ikke kan ikke tilgi et helt samfunn, men kjempe mot de kreftene som bryter det ned, som for eksempel når det er folkemord i Rwanda, i Jugoslavia... Man tilgir aldri ugjerningen, men man tilgir aldri seg selv om man ikke gjør sitt beste for å forhindre neste ugjerning. Kanskje det er sånn: man tilgir aldri det som er gjort, men man tilgir den som gjorde det om han angrer nok. Den eneste man aldri kan tilgi er seg selv?

Negativ bonding

Det er i prinsippet tre måter å bonde (skape samhold) på – en negativ, en positiv og en nøytral. Den nøytrale er utenfor min forståelseshorisont, som sol er det om natta (en avansert litterær og dyptloddende sammenligning), så da er det bare to igjen. Og siden disse to kan rettes utover eller innover, står vi igjen med fire forskjellige bondingsmønstre: ut+, ut-, inn+, inn-. Det tragiske er at den mest nedbrytende av disse er den man som regel tyr til, siden det er den letteste.

La meg ta et eksempel. Jeg har sittet på forlagets it-avdeling og jobbet den siste uka, og ganske mange dager i forrige måned, og har på den måten fått et unikt innblikk i it-avdelingens indre liv og logikk. At de snakker mye data og bonder på det, er ikke mye å ofre et øyenbrynhev på. Selvfølgelig snakker de om det som både er jobben deres og trolig den viktigste hobbyen utenfor jobben. Men når de snakker om andre mennesker, det er da det tragiske viser seg.

Det er naturlig at de må bonde i it-gruppa. Å sitte som jeg gjør, med nesa mot skjermen hele dagen, travelt opptatt av å jobbe, ville ha vært ikke bare uhøflig (som det er nå med meg), men også direkte undergravende om det var en av it-folka som gjorde det. En kollega som ikke snakker med deg i så stor grad som du forventer, er nesten verre enn en som skjeller deg ut, idet han grenser til å sette deg så lavt at han trygt kan ignorere deg. Men hvordan bør de bonde, og hvordan er det faktisk de gjør det?

Ut+ vil være å snakke positivt om noen utenfor gruppa. Fjortisers sviming rundt sine pop/data/skate/sport/forfatter-helter er av denne typen. Gruppa sveises sammen av at de ser samme vei, på samme personer, på samme måte, de så så si synkroniserer seg etter et ikke-gruppe-medlem. Den eneste gangen jeg hørte antydning til denne teknikken på it-rommet, var når de snakket om forlagets hagefest og svermet rundt kjendisene som var der – men i neste åndedrett mente de at det var mange fulle kjendiser der, og at mange av dem ikke hadde noe på en forlagsfest å gjøre.

Inn+ vil være å snakke positivt om gruppemedlemmene. Så flink du er, så snill du er, så stolt jeg er over å være med her, så sammensveiset og hyggelige vi er. På it-rommet har de sagt at de utfyller hverandre, og enkelte ganger at de kan ting selv (selvskryt), men ikke mer enn at det legges merke til hver gang det skjer. Hva de sier utenfor gruppa, derimot, er trolig en annen historie: det skulle forundre meg om de ikks skryter av den andre it-menneskene når de snakker med ektefeller, venner, andre kolleger på forlagshuset. Ikke alltid, men så fort de føler seg som it-gruppe-mennesker ute i verden.

Inn- vil være å snakke negativt om gruppa. Dette skaper mer samhold enn man skulle tro. Hoho, vi er jammen dårlige på macer, sa de og lo sammen. Hmnei, macer er ikke vår greie, sa de – og knyttet seg mer sammen. Det kan også fungere ved at X kjefter på Y og skaper et behov hos Y for å vise at kjeftingen var ubegrunnet. Selv om jeg hater å danse, har det alltid vært veldig viktig for meg å bevise at jeg faktisk har rytmesans, og spesielt overfor nettopp de personene som har avfeid min evne til å ha det gøy på byen fordi jeg aldri danser. Og omvendt, om jeg tar denne kritikken og denne avfeiingen alvorlig, er det et tegn på at jeg tar kritikeren alvorlig, at jeg ikke kan ignorere det som sies.

Ut- er det som gjenstår. Og det er dette som er den tragiske varianten. Og den enkleste. Og den slemmeste. Og den mest brukte. På it-rommet viser det seg i alle kommentarene som faller etter en telefonsamtale eller etter at en eller annen har vært oppom for å spørre om noe. Mennesker er så teite som spør om sånne ting! Kan de ikke gjøre ting selv! Han er litt rar! Hvordan fikk han jobb her! Hva er det han egentlig kan! Han liker jeg ikke! Et mylder av forskjellige negative kommentarer som ingen andre enn it-gruppa skal høre og som de sikkert hadde gått over metaforiske lik for å hindre at noen andre hørte, men som de like fullt tilsynelatende metodisk lirer av seg hver gang de har vært i kontakt med et ikke-gruppemedlem. Helt uskyldige mennesker som kanskje gjør sitt beste for å bli likt og være hyggelige, får alle sine pass påskrevet så fort de snur seg i døra, og hoderistende sitter it-menneskene og føler seg styrket i sin gruppetilhørighet mens lufta blir ørlite mer forsumpet av negative tanker.

Spørsmålet er ikke hvorfor it-avdelingen skulle være spesielt ondskapsfull, for det er den ikke. Spørsmålet er hvorfor det skulle være så mye lettere å føle tilhørighet med mennesker man deler fiender med. Eller ikke engang fiender, bare antipatier. Den sterkeste bondingen jeg fikk til med it-avdelingen, så langt i alle fall, var når jeg mente folk var dumme som ikke kunne noenting om data siden de stilte så teite spørsmål. Det var nesten som om jeg ble en del av gjengen med en gang med det spørsmålet. Og det føltes godt for egen del også, siden jeg fikk vist at jeg kunne mye og visste hva jeg snakket om. Men kunne jeg ha sagt "Jeg kan mer om data enn de fleste her på huset, nesten like mye som dere" og bondet like mye? Hvorfor ikke?

Forferdelig, sier den ene it-mannen alltid, uansett hva det er snakk om, alt og alle utenfor it-rommet er forferdelig, nesten som en negativ joker som bonder ut- uansett hva det er snakk om. Kanskje jeg skulle prøve det også, så bonder jeg til slutt med hele verden. Eller kanskje jeg burde slutte å si det ironisk før ironien forvitrer og jeg begynner å mene det. Forferdelig...

Mes Hommes Dirk & Darko

Jeg er en basketmann. Frik, kanskje, en basketfrik, i alle fall var jeg det da jeg var liten i hode og sinn, og selv om jeg nå er større overalt, bortsett fra i øynene jeg beundrer verden med, så kommer jeg meg ikke (som man ikke gjør det generelt) vekk fra mine ungdomssynder og ungdoms-det-motsatte-av-synder. Altså er jeg basket i hodet. Og altså følger jeg med på basket-vm i disse dager. Og altså fikk jeg med meg Dirk Nowitzki skåre 47 poeng mot Angola i en kamp med tre ekstraomganger. Aldri tidligere har det vært tre ekstraomganger i basket-vm. Og 47 poeng er det femte meste noensinne. (I NBA spiller de 48 minutter, åtte minutter mer). Og nå er det åttendelsfinaler med min mann Darko Milicic i stadig bedre form, og min gamle mann Dirk i enda bedre form.

Og alt dette for å si at jeg velger meg helter før de er størst: på mitt gamle lag var jeg lenge den eneste som så noe annet enn reservebenken for Dennis Rodman...

Slitasje

Hva gjør man når fritiden er det samme som jobben og gir en plager? På jobb sitter jeg denne uka og neste og stirrer på en skjerm og bruker musa og piltastene i ett kjør. 8 til 4, nesten, men de samme små bevegelsene. Selvfølgelig blir det slitasje av det, vondt i skuldra, i albuen, i underarmen, fingrene, hodet, øynene - men hva gjør jeg da når jeg drar hjem og skal ha pause? Setter meg ved skjermen og skriver elkler surfer eller leker med bilder, setter på nøkkelord osv. I dag for å skrive novelle til T (hun skal få en novelle i uka når hun er på jobb, lovt henne det, og meg selv), for å sjekke åssen det går i basket-vm (Dirk Nowitzki 47 poeng! 3 ekstraomganger! Mot, hvem var det, Angola!? Dirk er min mann, vært det i flere år (kjeddelig å følge med på sånt uten å heie på noen), men også kjempetøft det går bra for Afrika, de har aldri vært gode før), for å generelt sabbe. 14 timers dag, 10 timer foran skjerm. Det er nok.

Hørte en historie om en mann som mistet følelsen i fingrene fordi han stod i samme stiling hele dagen og malte. Har mer medfølelse med ham nå. Men jeg tøyer hvertfall ut når jeg kan...

Internet Explorer stryker på test

Jeg er en nyfrelst mac-mann. Jojo, det har gått noen måneder siden jeg kjøpte maskinen nå, og det begynner å kjølne litt (Hvorfor det er så klønete med Aperture ifht iLife, eller hvorfor det ikke går å slette nøkkelordene i Aperture. Men mac er pent, og om jeg noensinne får råd til en laptop, vil det høyst sannsynlig bli en mactop. (Muligens med lunix, om jeg lar meg overtale, men det er langt frem i tid og mange nye datainnsikter til.) Dessuten liker jeg ikke at iPod skal ha så stor markedsandel, og bruke den så steinhardt somd en gjøre, fysjom, men sånn er vel alle firmaer når de blir for store.

Men altså. Her finnes det en test som skal vise om nettleseren din følger www-standarden. En slags minste felles multiplum, antar jeg, en plattform som man kan samarbeide ut fra istedet for å stå på hver sin tue og tvinge oss nettstedskonstruktører å ta hensyn til alle de forskjellige kodene som finnes. (Selv jeg med min minimale erfaring har jo opplevd at ting ser bra ut i en nettleser men håpløst i en annen.) En god ide, burde man tro. Og Safari, macnettleseren, passerer testen. Opera gjør det, i alle fall den seneste versjonen. Firefox vet jeg ikke, men det har ikke noe å si, for poenget er at Intyernet Explorer, Microsoft-nettleseren som brukes av 90% av verdens nettbrukere, ikke passerer testen i det hele tatt.

Jeg vet like mye om dette som Paris Hilton vet om tyske filosofer, men moralen er uansett klar, selv for de trege av oss: Internet Explorer er noe herk og Firefox eller Opera, som begge er gratis å laste ned, eller Safari som finnes på alle macer, er mye bedre og mer fellesplattformbyggende. Bare det jeg ville si.

The readiness is all

På jobb i dag fra 8 til 16. Jobbet i ett strekk, bortsett fra en treblings lunsj (og da snakker vi megablings, hele brødstabelen var på åtte cm grovgrov fullkornsbrød), med å føre inn korrektur-rettinger på den boka jeg har oversatt. Korrekturelseren skrev en kommentar på forsidearket: "mildt sagt et mareritt". Tror han først og fremst mente at det var mye tekst, og at den var liten, men det er mulig han søt over at det var så mange feil og så mye å rette også. Alle anførselsetegnene er feil, for eksempel, " og ikke sånne andre doble sidestilte v-er. Problemet er selvfølgelig at jeg ikke finner doble sidestilte v-er på macen, i alle fall ikke den på jobben, den jeg må bruke, den som ikke er intel som min (skryt skryt), det er ikke *bare* vrangvilje at jeg skriver """" hele tiden.

Etter å ha jobbet så lenge, åtte timer, og etter å ha sendt flere klage-smser til redaktøren som aldri kom men først møter meg i morgen, klager over at dokumentene inneholdt feil jeg visste jeg hadde rettet opp -- etter åtte timer blingsing på en gammel mac-skjerm, finner jeg i grevens tid, ti over halv arbeidstid, at jeg har jobbet med feil filer hele dagen. 90 sider er korrekturrettet, endret en hel haug små knotefeil, har musearm og dataøyne, sikkert vondt i hode og skuldre også når jeg tenker meg om, ja, au, og så er det forbanna arbeidet helt forgjeves. Søtte meg. Og bedre er det ikke av at det er flere feil utover i teksten, og at det skal være ferdig så fort som mulig så man rekker en korrekturrunde til før første september, da alt skal sendes til trykkeriet, og at ingen bilder er gjort noe som helst med, bilder med små ting som må forandres, små navn og stavemåter du ikke ser der og da men som springer alle Thailandsfarere i øynene før de kommer fram til Don Mueang lufthavn, eller Suvarnbhumi lufthavn, den nye internasjonale flyplassen som skal åpne om en drøy måned. (Ooo, den saken jeg ikke kan om Thailand nå er det bare thaier og Drillo som kan.)

Så det var en helt bortkastet åtte-timers økt. Åtte meningsløse timer jeg kunne ha brukt til godt arbeide hadde jeg bare sjekket litt først, hadde jeg bare lett litt rundt på macen og husket at filene fra 19.7 var lagret et sted og filene fra 31.7, sisteutkastet, ble lagret et helt annet sted. Åtte timer jeg kunne ha brukt til å finne ut av hvordan bildene skal fikses - enten ved å forbanne den tidligere redaktøren som sa at "det fikser vi" før hun forsvant til en ny jobb, eller ved å forbanne den nye redaktøren som sa hun skulle komme 12 men aldri dukket opp. Eller ved å forbanne meg selv som utsatte hele jobben på det for meg ukjente (og av et samlet internettsamfunn nærmest unisont fordømte) uttegningsprogrammet Quark. Livet byr på så mange muligheter.

Dupuytrens krokfinger

Dupuytrens kontraktur, eller vikingfinger, eller krokfinger, eller fingerkrøking eller hva det nå heter på norsk, er en sykdom som vanligvis rammer menn over femti år med et alkoholproblem. Jeg har ikke fylt tretti, drakk ingenting til jeg var 21 og lite de siste par åra (men til dels mye, som mange studenter, i tida mellom), er generelt frisk og rask bortsettt fra de tre hundre plagene min hypokondri påfører meg - og likevel har jeg allerede fått time for å operere min krokfinger. Whua...

I begynnelsen var det bare gøy. Pappa hadde en krokete finger pga en skade (han falt i fjæra under lek med to barn som bare syntes det var gøy da han skrek i smerte) og min krokete finger vare bare en basketballskade, trodde jeg. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt, den kunne bare ikke bøye seg ordentlig ut. Haha, vise den fram på familiemiddager, det må være noe arvelig, haha, har du også falt i fjæra, haha. Eller vise den til elever som alle som en, uansett, foreslo å slå den ned med en hammer for å få den rett igjen.

Men så ble den fort mer bøyd. Pappas finger rettet seg fysioterapeutisk ut, min kroket seg stadig mer og fikk noen klumper på undersiden. Haha, liksom, det er gøy å bøye den litt men så mye da gitt (se bilde på www.nisto.net). Begynte å bli problemer å tøtsjskrive med den (kan nesten tøtsj, så jeg synes det er et valid argument), og dessuten drømmer jeg om å lære å spille meg piano om noen år, og jeg spiller basket, og og. Og: den begynner å bli så krokete at jeg ikke lenger får henda i lomma...

Noen dager google-søk avslører den grusomme sannheten. Jeg har dupuytren, en sykdom som er så vanlig i Norge, spesielt på sørvestlandet, at det må ha vært en vikingkonge som først muterte og sendte mutasjonen videre. Det skal være en genetisk komponent i krøkingen. Og dette fant jeg ut bare dager etter at jeg var hos legen for alle mulige slags plager som bare var hypondri: slitenhet, hjertebank, uvel, magetrøbbel, kulde, varme, alt jeg trodde kunne gi meg sykdomsfri fra jobben men som vr så gjennomskuelige at han ikke brukte mer enn to minutter før han sendte meg ut igjen med løfte om å ta noen tester, jada, jada, bare kom deg ut så jeg får tid til de virkelig syke. Kan tro han ble overrasket da jeg kom til neste time med et ekte problem, en krokfinger, og attpåtil nærmest overstreket og nedvurderte hvor farlig det var.

Så nå må jeg vente til november før operasjonen begynner. Vente, vente mens fingeren sakte (eller veldig fort, alt ettersom ditt tidsperspektiv) bøyer seg inn mot håndflaten. En kollega av meg i fjor hadde flere fingre som var bøyd: den ene lillefingeren var bøyd 180 grader, klistret så tett inntil håndflaten at han ikke fikk et papirark mellom engang. I selve håndflaten var det et langt, stort arr (det finnes bilder på nettet av operasjonen, de åpner hele hånda virker det som...). Legene hadde allerede prøvd å rette ut lillefingeren, to ganger, men mislyktes begge gangene. Den var bøyd for langt. Om han kom en gang til, sa de, hadde de ikke andre muligheter enn å ta fram en øks og kutte av hele fingeren.

Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.

Flyplassforsvunnet koffert

På vei fra Lisboa tilbake til Oslo forsvinner det en sekk. Brodersekken kommer fram og hel sæl, uten rifter og med et stort smil om munnen, hjemme igjen - men denne sekken glipper taket et sted på veien og er borte. For godt? Hva skal en sekk være borte for godt for? En sekk forsvinner på vei tilbake fra Lisboa og alle undrer seg. Det var mye i den sekken. Et par briller, noen nøkler, klær, en ny powerball med en rekord på 10135 satt av brodersekkens eier, like over sekkeeierens 9990. Fortydende, forsmedelig rekordunderlegent. En sekk forsvinner og nå er kanskje powerballrekorden fortapt for godt. Er det et tap? Det er et tap. En sekk forsvinner ikke uten at det er et tap så lenge det som er oppi sekken er verdt å beklage seg over tapet av. Borte. Boff. Uten briller kan man ikke lese lenge, noe som ikke er så bra nå som det skal jobbes intenst med skjermlesing og oversettelse. Og skrives og fotobehandles på skjerm, ikke minst, øynene sklir strabiserer ut etter en time og blir stadig tyngre å hente inn, verden blir tåkete og dobbel, hodet blir slitent, mest av alt sove, mest av alt gjøre ingenting og gjøre det til gagns. En sekk forsvinner og en sekkeeier får vondt i øynene. Og sikkert milevis med problemer, pekuniære eller andre, for å ha mistet nøkler som ikke engang var private. Ikke alle, i alle fall. På servisair.no (servis!) står det at sekken fremdeles er i systemet et sted, dvs at den jaktes på, dvs at de ikke har funnet den. Når det har gått fem dager har de et problem, sier KLM. Med mobillader og kameralader, med halvparten av alle shortsene, med nye bøker i en sekk som tilfeldigvis også er Ts treningsbag, elsket og velbrukt, er det allerede etter to dager et stort problem her i gården...

Forsøk fra Journler

Første dag alene hjemme. Første dag med T på ud-jobb og jeg uten jobb.