Hælløs gåing

På min videregående skole var det en mann som ikk helt uten hæler. Det så helt bisart ut. Istedenfor å strekke ut beinet, plante hælen i gulvet, rulle på fotbladet og skyve fra med tærne, som andre mennesker, satte han hælen såvidt nedi, la all vekten på tærne, skjøv hælen fort opp, og utførte hele den vanlige fotbladrullingen på tåballene. Det var som om hælene hans gjorde vondt hver gang de berørte bakken. Denne mannen var en nerd i beste eller verste mening, genial i realfag men sosialt mistilpasset. Jeg klarte ikke å like ham.
Siden den gang har jeg sett på folks hæler og visst, det er endel som løfter hælene for tidlig. Kanskje ikke så ekstremt som realistnerden, men dog, de løfter hælen og lar den liksom henge i lufta et øyeblikk eller to før de skyver fra med hele foten. I min 1800-tallsakige iver etter å klassifisere mennesker etter små detaljer har jeg lenge følt at slike hælløftere er sosialt dårlige, stressede, halvfalske, lite hyggelige mennesker uten bakkekontakt. (ELler også et de er konstant på tå hev.) Rett nok har empirien ikke alltid gitt meg rett, men det er like fullt noe i det. Det er noe med mennesker som går på denne måten, noe jeg ikke har helt fattet ennå, noe viktig og essensielt for hele min sosiale omgang med dem.
Den mest lovende hypotesen for øyeblikket er at de er aliens.