Dupuytrens krokfinger

Dupuytrens kontraktur, eller vikingfinger, eller krokfinger, eller fingerkrøking eller hva det nå heter på norsk, er en sykdom som vanligvis rammer menn over femti år med et alkoholproblem. Jeg har ikke fylt tretti, drakk ingenting til jeg var 21 og lite de siste par åra (men til dels mye, som mange studenter, i tida mellom), er generelt frisk og rask bortsettt fra de tre hundre plagene min hypokondri påfører meg - og likevel har jeg allerede fått time for å operere min krokfinger. Whua...

I begynnelsen var det bare gøy. Pappa hadde en krokete finger pga en skade (han falt i fjæra under lek med to barn som bare syntes det var gøy da han skrek i smerte) og min krokete finger vare bare en basketballskade, trodde jeg. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt, den kunne bare ikke bøye seg ordentlig ut. Haha, vise den fram på familiemiddager, det må være noe arvelig, haha, har du også falt i fjæra, haha. Eller vise den til elever som alle som en, uansett, foreslo å slå den ned med en hammer for å få den rett igjen.

Men så ble den fort mer bøyd. Pappas finger rettet seg fysioterapeutisk ut, min kroket seg stadig mer og fikk noen klumper på undersiden. Haha, liksom, det er gøy å bøye den litt men så mye da gitt (se bilde på www.nisto.net). Begynte å bli problemer å tøtsjskrive med den (kan nesten tøtsj, så jeg synes det er et valid argument), og dessuten drømmer jeg om å lære å spille meg piano om noen år, og jeg spiller basket, og og. Og: den begynner å bli så krokete at jeg ikke lenger får henda i lomma...

Noen dager google-søk avslører den grusomme sannheten. Jeg har dupuytren, en sykdom som er så vanlig i Norge, spesielt på sørvestlandet, at det må ha vært en vikingkonge som først muterte og sendte mutasjonen videre. Det skal være en genetisk komponent i krøkingen. Og dette fant jeg ut bare dager etter at jeg var hos legen for alle mulige slags plager som bare var hypondri: slitenhet, hjertebank, uvel, magetrøbbel, kulde, varme, alt jeg trodde kunne gi meg sykdomsfri fra jobben men som vr så gjennomskuelige at han ikke brukte mer enn to minutter før han sendte meg ut igjen med løfte om å ta noen tester, jada, jada, bare kom deg ut så jeg får tid til de virkelig syke. Kan tro han ble overrasket da jeg kom til neste time med et ekte problem, en krokfinger, og attpåtil nærmest overstreket og nedvurderte hvor farlig det var.

Så nå må jeg vente til november før operasjonen begynner. Vente, vente mens fingeren sakte (eller veldig fort, alt ettersom ditt tidsperspektiv) bøyer seg inn mot håndflaten. En kollega av meg i fjor hadde flere fingre som var bøyd: den ene lillefingeren var bøyd 180 grader, klistret så tett inntil håndflaten at han ikke fikk et papirark mellom engang. I selve håndflaten var det et langt, stort arr (det finnes bilder på nettet av operasjonen, de åpner hele hånda virker det som...). Legene hadde allerede prøvd å rette ut lillefingeren, to ganger, men mislyktes begge gangene. Den var bøyd for langt. Om han kom en gang til, sa de, hadde de ikke andre muligheter enn å ta fram en øks og kutte av hele fingeren.

Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.