Bukseslitasje

Hvorfor slites bukser alltid mest akkurat der de ikke burde slites? Hvorfor er de ikke spesielt forsterket i skrittet? Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har oppdaget, sånn litt utpå dagen, at det er et gapende hull inn til mine unevnelige deler, et hull som åpner seg opp når jeg sitter på vanlig kåbbåj-vis, som menn jo ofte gjør (men mer i USA enn i Europa, i Oslo så jeg fx en gang en mann sitte med benia i kors og kona sitte ved siden av som en livstrøtt fjortisgutt, sprikende og henslengt...), et hull som er umulig å unngå å se mot, ikke minst fordi det er enda umuligere å si fra til bukseeieren. En gang hentet jeg ting oppunder taker i garasjen til Ts familie i Kristiansand – gjett hvem som da stod under og holdt i stigen? Njanja: Ts bestemor... Ingen sa noe da, men det er ikke akkurat et bevis for at ingen så noe, hein? T har også bukser som slites der, og til min forundring opplever jeg at jeg er irritert på at de slites der de slites på henne også. Hva slags bukser er det hun kjøper egentlig? Og svaret er, som alltid, de vanlige. Alle bukser får hull mellom beina først og det er ingen som merker det senere enn den som eier buksene. Det er nesten som med glidelåsen på buksene, den som mann som mann alltid glemmer å dra opp, og om man ikke glemmer det, så må man sjekke, dvs klå seg i skrittet midt i menneskemengden.

Av og til skulle jeg ønske jeg var skotte eller buddhistmunk, slik at det bare var å dra på seg noe vidt og sidt. Men slike ting blåser jo opp...