Gamle venner og avskjed

Spilte basketkamp mot Miroslav Culjak, gamle Miro fra Halden, han som haiket for å komme på trening og som påstod han var nevøen til Toni Kukoc første gangen vi så ham. Han var blitt stor og sterk og småfeit og eldre, som oss alle.

Det siste jeg husker av ham, er fra en kamp i Halden. Jeg spilte veldig bra, skårte over 20 poeng i første omgang, var helt i mitt ess. Kom på layup, blir feilet og får bare nesten ballen oppi kurven. Fortsetter å løpe, farten er stor, stopper foran vår egen benk. Rett foran Miro. "Det er din skyld alt sammen!" roper jeg og går bort for å ta straffer.

Det var og er fremdeles et uttrykk jeg liker. Det er noe infantilt-pubertalt over det, noe så markskrikersk irrasjonelt, noe man kan skrike når alt annet har slått feil og man ikke lenger har ord for noenting. Men min bruk var (og er) selvfølgelig ironisk. Jeg bruker det når det ikke er noens feil i det hele tatt. Som når jeg ropte mot Miro: han satt på benken, bare, hvordan skulle han ha skyld i at jeg bommet på lay-up? Men han ble nesten redd. Kunne se det i øynene hans, kunne se det på måten han ikke snakket med meg i pausen, kunne se det på alt. Og jeg? Angret, selvfølgelig. Gjorde ikke noe med det. Selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det var siste gang jeg så ham. Trolig ikke. Men i mitt hode var det det. Når jeg har tenkt på Miro de siste ti årene, har det vært med den emne bismaken at jeg aldri fikk gjort godt igjen den skrikingen, aldri fikk sagt unnskyld, aldri fikk gjort det helt klart at jeg ikke mente det, at alt er ironi, ingenting seriøst, ingenting. Men jeg har skjøvet det fra meg. Selvfølgelig. Man gjør gjerne det, når man kan.

Og så dukker han opp på Blindern, av alle steder. Kjente ham igjen med en gang, men sa ikke noe, det var liksom ikke anledning. Vi anerkjente ikke hverandre som gamle kjente i løpet av kampen i det hele tatt, bare spilte og bannet med lagkameratene, sendte dustete pasninger eller musklet seg inn under kurven. (De dustete pasningene var mine. Lange, trange baller fra midtbanen på semirøsj. Nesten perfekte pasninger, men for trangt, for vanskelig, ballen ut over baseline.) Knapt et blikk før han helt mot slutten av kampen roper til meg fra benken at jeg har blitt gammel. Igjen satt han på benken. Jeg mente han hadde blitt stor, men ikke feit, det er en nyanseforskjell i kroppsspråk der.

Hva han ventet etter kampen? Hva jeg ventet? Jeg hadde laget meg en regle med kroatiske gloser å imponere med da jeg gikk mot ham for å takke for kampen. Kako ste, dobro hvala, imam bosanska prijateljica, stvarno, dobro, et ti? Rev ham vekk fra en annen gammel bekjent. Hei, Jostein!

Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så viktig å få sagt de siste ordene til en døende. Hvorfor man må få snakket med den som dør, få tatt avskjed, få sagt hvor glad man er i ham eller fortelle ham de dypeste hemmelighetene man har båret på i halve livet. Hva har det å si, en død mann husker ingenting og kan ikke gjøre noenting og å lette sitt hjerte vil ofte ikke hjelpe i det hele tatt. Tvertimot, om det dreier seg om å komme med store hemmeligheter. Eller bare det å være der, være til stede når noen tar avskjed med livet. Hvorfor er det et viktig øyeblikk? Hvorfor skal man først de siste minuttene av et liv vise en person den respekt som man burde ha vist hele livet? Jeg har alltid ment det var noe egoistisk over det, enslags måte å toe sine hender på over de syndene man har begått mot personen: ikke sagt at man er glad i, ikke fortalt at man har en annen legning enn antatt. Hva bryr de døende seg om det!

Man vil være snill med mennesker, og det er dette ønsket man har når man vil ha en god avskjed. Når jeg har hatt denne emne smaken i munnen de siste ti årene, når jeg har angret på at jeg oppførte meg dårlig mot Miro, var det som om avskjeden var sur og som om denne avskjeden farget hele mitt bilde av ham. Vi har ledd sammen, vi har kjeftet på hverandre (å, ja, mange "Miiiiiiiro! når han ikke gjorde som treneren (jeg) sa), vi har vokst opp sammen. Jeg bestemte at han skulle hete Miro på laget, ikke Miroslav. Gode minner, når man velger de rette, som man alltid kan ha gode minner fra mennesker man har truffet. Og likevel ble alt godt overskygget av dette ene sure. Det var som om Miro dro ut i verden (jojo, til Fredrikstad, men metaforisk også, ut i voksenlivet) og den avskjeden jeg ga ham var mer en forbannelse enn en velsignelse.

Jeg vet ikke om han noensinne brydde seg veldig, eller husket det lenge. Jeg vet ikke om han husket det nå, om han tenkte på det i det hele tatt. Men han var overstrømmende og glad. Det var et godt møte, jeg skulle hilse til bror og han sa han hadde det bra, derfor han hadde est ut litt. Ikke feit, bare kraftig. Om jeg hadde gitt ham en forbannelse, hadde den heldigvis ikke virket.

Da jeg kom hjem, gråt jeg. Ikke mye, ikke hulkende, egentlig ikke trist heller. Og jeg lo mellom tårene. Men jeg gråt og jeg hadde mange følelser og det må i det minste delvis ha vært at Miro ikke var forbannet likevel. Han var ikke sur. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så sterkt, så langt ned, så viktig for meg – men sånn var det tydeligvis. En sur avskjed hadde tynget meg i ti år. Hadde det ikke vært en avskjed men noe som skjedde et år før jeg dro mot Oslo og studier, hadde det vært greit. Hadde vi snakket sammen etterpå, hadde det blitt gjenopprettet enslags balanse, enslags harmoni, enslags likevekt oss imellom. Hadde jeg bare sagt noe etterpå.

Man blir aldri ferdig med mennesker, man har alltid små ting å snakke om, rette på, diskutere, det er alltid noe i den andres bilde av deg som du må rette opp. Det er alltid noe man må si. En avskjed er alltid å kutte av for tidlig. Jeg visste ikke hvor Miro var, men jeg visste han trolig bodde i Østfold et sted. Det var fremdeles et håp om å rette på ting. Det er dette håpet man lever på når det gjelder alle mennesker man har tatt avskjed fra på mindre enn perfekte måter. Som om det kunne være perfekt. Man lever i håpet helt til det ikke kan håpes mer. Vil ikke den siste avskjeden da være den viktigste?

Da farmor døde, var Geir i Singapore på bisniss. Han vurderte å komme hjem for begravelsen og dra tilbake igjen, to døgn reising for å synge salmer og bære kiste noen meter. Jeg skjønte det da. Jeg skjønner det enda bedre nå.