På casting

Jeg var på casting i går. Det var en gammel tanke som har dukket opp med ujevne mellomrom, kunne det ikke være gøy å prøve seg som kvasiskuespiller, tjene penger på å spille charade, teste for å se om det kunne gå bra eller elendig – og i går, før bosniskroatiserbisk-prøven, hadde jeg tid. Jeg dro nedom Deichman med noen kroatiske tegneserier og syklet videre til Frogner hvor mitt utvalgte castingbyrå,Cannibal, skulle holde til. Etter mye surr finner jeg ut, via Ts på jobben, at de jo har flyttet til Maridalsveien, ikke langt hjemmefra. Selvfølgelig. Det stod på hjemmesiden deres at de har flyttet, men de hadde ikke oppdatert "Hvordan finne frem"-siden sin. Så jeg syklet heller hjem først for å spise meg en Dr. Oetker-pizza, få opp blodsukkernivået.

Cannibal ligger i underetasjen på et kreativt hus i et kreativt område. I alle fall mengder med filmselskaper og studioer og produksjonsselskaper der, ifølge skiltene. Jeg fulgte skiltene, fikk bekreftet skiltene av en resepsjonsdame i første etasje, og gikk ned i kjelleren. Ble møtt av en liten, logrende puddelaktig lodott (litt googling avslører mine manglende hundekunnskaper: det var en sånn), gikk inn i et stort rom som var tomt bortsett fra to skrivebord med pc, masse ark og to mennesker i dyp samtale. Som en cocker spaniel ("Går fryktløs gjennom alle hindringer") ropte jeg ut nesten i tomt rom at Hei, kjæresten min har overtalt meg hit (hørtes litt pågående ut å si at jeg vil ha en reklamerolle med en gang), at jeg gjerne skulle melde meg inn, er det her man gjør det, hvordan gjør man det, det er dere som er kannibalister? Og jeg humret for meg selv over det nydelige ordspillet.

En halvtime senere var det ferdig. Jeg hadde fylt ut et skjema og svart utfyllende på om jeg hadde noen spesielle evner, interesser, særtrekk osv. Jeg sa jeg kunne snakke engelsk med italiensk aksent, i alle fall tror jeg det er italiensk. Ett minutt etter ropte den svenske kameradamen inn meg og en annen håpefull auditionist til prøvespilling for en reklame. Fem minutter tok det, og da tok vi det omigjen for å få med begges ansikter bedre. Og i løpet av uka får jeg vite om jeg skal spille inn en reklamefilm.

Mamma var redd for at jeg skulle bli knyttet til det ene produktet resten av livet. Det er godt man har store forhåpninger om at jeg blir stor, at en gammel reklame vil skape meg et image jeg aldri vil kunne riste meg løs fra. På den annen side har jeg ikke tv, og husker uansett ikke reklameskuespillere de få gangene jeg ser dem på flerdagige familiebesøk. Jeg er ikke en del av den kulten, eller ha så godt minne, kanskje jeg ikke fatter faren helt. Handle på ICA og bli kjent igjen, mener jeg, kjent igjen som et eller annet kjendisaktig, fra tv, et eller annet – eller enda verre, bli kjent igjen som Synnøve Finden eller Gilde-reklamemannen... Men det er lenge til, lenge til. Om det i det hele tatt skjer, alt fra å få et oppdrag til å få flere oppdrag til i det hele tatt komme på tv til å bli gjenkjent, til tiltil... om det i det hele tatt skjer, skal jeg være den første til å skrike dte ut med store bokstaver på denne bloggen.

Det verste med et kjendisfiksert samfunn er at man fanges av tenkemåten selv.