Lysekrone i Nationaltaket

Var på Nationaltheatret i går, satt bakerst på andre balkong. Plassen foran lysmesterne i sin Kvitt-eller-dobbelt-boks. Om jeg hadde hoppet, hadde jeg tatt i taket, i de englene og hva det ikke er som er malt der. Når de røykte på scenen luktet det sigarett femten minutter senere der oppe. Vi så ned på de hvite eller blanke issene nede på parkett og lurte på om vi skulle løpe ned og ta de to plassene som var ledige ytterst til høyre. Men de var ikke ledige når forestillingen begynte, og vi det var kanskje like greit. Vi fikk en Verfremdungsopplevelse der oppe, stykket (Gengangere ved Aleksander Mørk-Eidem) var ikke for oss, men for de hvithårede der nede.

Min Verfremdungseffekt var at jeg tenkte på lysekronen. Nationaltaket sirkler seg rundt denne lysekronen, alle figurene svever innover, som i en sentripute eller hva det kunne ha hett. Selv balkongen er rundet rundt på denne måten, og selve lysekronen er selvfølgelig rundt. Bortsett fra at den er isatt med hundrevis av små firkantede glassbiter, men det gjør noe ikke med rundheten øverst.

Det jeg ble sittende og se og tenke på, var at den ene delen av taket, noe som så ut som en liten sirkel med pleksiglass mellom lysekronen og resten av taket, ikke var helt rund. Den så ut til å være ment som rund, men den var litt elliptisk, eller ujevnt rund, den gikk ned på ene sida og opp på den andre, nesten som en planetbane som står litt skjevt på sola. Og hva verre var, det så ut som om det var i denne pleksiglass-sirkelen at hele lysekronen var hengt opp. For mine øyne, i mitt hode etter hvert som tankene fløy, var det ikke lenge til hele greia ville falle ned, midt på de hvite fjonene over de flassbefengte dressjakkeskuldrene der nede. Kanskje det var en del av stykket, den skulle heises ned og var bare klargjort for det, den kom ikke til å falle hele veien – men hang den egentlig godt nok fast? Om den ene stanga den henger i hadde rustet siden den første gang ble heist opp? Og det skal ifølge familieryktene (mamma) ha vært en grandonkel som var med på å mursette Nationaltaket på utsiden – om det skulle være hans mursteinsarbeid som var den ultimate garantisten for at det ikke ble et lysekroneblodbad i teateret? Man kjenner da sin egen slekt...

Den skjedde ingenting i går. Bortsett fra tette klappsalver etter stykket og en og annen kommentar her og der, falt det ingenting. Men om det neste gang er ledige plasser nede på parkett, er det mulig jeg likevel setter meg oppe på en balkong, bare for sikkerhets skyld.