Fra spørretimen

På skolen i dag var det gjennomgang av enkelte oppgaver, små enkle oversettelser fra bosnisk-kroatisk-serbisk til norsk og snakking på språket. Læreren spurte oss etter tur. Først litt tilfeldig spørsmål om hvordan det går, hva er klokka osv. Deretter fikk vi oversettelse å gå gjennom, og da spurte hun menneskene etter tur. Men det rare var at hun aldri spurte meg. Og jeg lurer på hvorfor.

Hun spurte alle andre norske. Spurte derimot ikke de eks-jugoslaviske eller en bulgarer som har grammatikken inne fra de fleste andre slaviske språk fra før. Så fra den vinkelen virker det som om jeg er for flink til å bli spurt. Men hun har rettet midtsemesterprøva mi, og den er ikke genialt god. Jeg er ikke bedre enn de andre norske, så det kan ikke ha vært grunnen.

Det kan ha vært fordi jeg satt midt blant jugoslavene (bulgareren, jugojente, meg, fem juogoer utgjorde den ene halvdelen av rommet) og siden hun ikke ville spørre dem og stort sett spurte på raden nedover, passet det ikke å ta med meg. Men hun kunne ha spurt meg da hun tok menneskene tilfeldig, da hun spurte i hytt og vær og pine?

Den siste muligheten er at hun ikke ville spørre meg av en eller annen grunn, ikke at det var en tilfeldighet. Kanskje hun skjønner jeg kjeder meg ihjel og synes det er bare slitsomt å svare, kanskje hun tror jeg ikke kan snakke og at det er derfor jeg skriver så fort det er en pause i undervisningen, kanskje hun tror jeg er for dum til å svare, kanskje ikke ser meg der jeg gjemmer meg, kanskje det er noe helt annet. Kanskje jeg burde spørre henne i morgen i treffetiden hennes.

Kanskje jeg ikke kunne bry meg mindre. Men det er alltid de minste tuene man snubler i.