Min hånd er ti år eldre enn i forrige måned. Når jeg pusser tenna, er det dobbelt så mye hardbarkethet og værbitthet i det som holder tannbørsten. Når jeg skriver på data, er det voksne hender, store, litt slitne hender. I alle fall den ene. Når jeg reparerer sykkelbremser, er det med målbevissthet og nødvendighet, ikke med famlende og flitrende usikkerhet. Når jeg drar for gardinene om morgenen, er for å gjøre det penere både utenfra og innefra, ikke for å slippe inn lyset eller for å se hva som skjer utenfor. Når jeg drikker melk fra et glass, er det fordi jeg har gjort det i alle år, ikke fordi jeg trenger det for å vokse. Når jeg vasker opp, er det ikke noe jeg gjør for å imponere eller fordi alle glassene er igjengrodde av møkk, men fordi det *trengs*, fordi det står mye til vask, fordi det er bedre om benken er tom når det kommer besøk. Og det klirrer i vannet som det aldri har gjort før. Når jeg låser døra til leiligheten er det mitt ansvar at ingenting stjeles, ikke en nabo eller en forelder eller en hvem som helst fra hva somhelstpolitiet. Når jeg betaler på butikken, er det med en annen hånd. Når jeg tar en øl på puben, ser de annerledes på meg om jeg drikker med høyre eller venstre. Når jeg snakker om hun som står meg nærmest, bruker jeg helt andre ord, ord osm vokser i munnen og føles for store, som en svamp som dyppes i vann. Og det klirrer så rart, klikkklikk, mot glassene i oppvaskvannet.
Snart gift i en måned. Snart pappa. Vil man noensinne venne seg? Vil det noensinne ikke være annerledes? Håper ikke det, det er en flott verden å sitte stille, se på med store øyne, undre seg over de gode svingene livet tar av og til.
31 mars 2007
30 mars 2007
Fordi jeg fortjener det
Jobbet i en hel intens uke nå, stirre på dataskjerm i et lite kontorkott, skrive på tastatur på min klønete måte, sliten i øyne og armer og skuldre. Gikk tidlig i dag. Fordi jeg forrtjener det. Fortjener?
For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?
Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?
Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?
Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?
Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?
Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?
I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting
Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.
Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.
Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?
Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.
Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.
For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?
Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?
Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?
Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?
Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?
Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?
I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting
Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.
Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.
Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?
Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.
Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.
29 mars 2007
Den norske solguden
Våren er her. Våren er her fordi jeg hver dag denne uka har spist en is i solskinnet før jobb. Sittet og fryst og forbannet meg på at det jammen er godt med is igjen. Når jeg ikke hutrer meg gjennom isen lenger, er det sommer. Våren er her fordi menneskene setter seg i sola foran fontenen på Blindern, og bare i sola, og når skyggen spiser seg innover, flytter de seg bortover, slik at det sitter førti menensker på et stadig mindre solfylt område og ingen i skyggen. Våren er her fordi gamle professorer tar med en stol og setter seg midt i en lang trapp, setter ned professorveska, vender ansiktet mot sola og lukker øynene. Våren er her fordi alle gjør det: finner et solsted, uansett hvor, vender seg mot sola og lepjer i seg de solstrålene de kan. Og ingen som går forbi synes det er noe rart. Det er sånn man tilber solguden her. Våren er her fordi man tilbe igjen.
Selv sitter jeg inne på et lite kontor uten utsikt mot sola eller skyggen der ute, sitter og skriver og sliter ut skuldre og øyne, skjeler og lar høyre hånd massere vesntre skulder og omvendt, går i gangene i korte pauser og veiver med armene, vifter med armene, svinger med armene for å løse opp. Nestren ferdig med norsk og engelsk oversettelse, går over til tysk og engelsk i morgen. Deretter korrektur. Deretter sol og sol og sol og sol og sol og sol og kanskje, etter hvert, sitte i sola på en kafe, sitte i sola med en laptop og skrive. Litt.
Men først skal de være adskilt. Skrive her, norsk solgudtilbedelse der. Takk gud for at jeg er ateist: hadde ikke holdt ut ellers.
Selv sitter jeg inne på et lite kontor uten utsikt mot sola eller skyggen der ute, sitter og skriver og sliter ut skuldre og øyne, skjeler og lar høyre hånd massere vesntre skulder og omvendt, går i gangene i korte pauser og veiver med armene, vifter med armene, svinger med armene for å løse opp. Nestren ferdig med norsk og engelsk oversettelse, går over til tysk og engelsk i morgen. Deretter korrektur. Deretter sol og sol og sol og sol og sol og sol og kanskje, etter hvert, sitte i sola på en kafe, sitte i sola med en laptop og skrive. Litt.
Men først skal de være adskilt. Skrive her, norsk solgudtilbedelse der. Takk gud for at jeg er ateist: hadde ikke holdt ut ellers.
28 mars 2007
Land på diverse Wikipedia-er
Oversteterjobben jeg driver med nå er mye repeteivt, mye skrive det samme med litt endringer for at søkemotorene ikke skal tro det er kopiert, og alltid med en høy, men ikke for høy, frekvens av nøkkelord. Føles litt som skrivingens mengdetrening. Men i dag var det litt annerledes, og jeg grep begjærlig endringen. Til og med i overmål.
Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)
Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.
Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.
Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.
Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...
Nettstedet skal etter hvert komme på flere språk, ikke bare de vanlige her oppe i nord. Ikke bare tysk, engelsk, norsk etc, men også ungarsk og italiensk og finsk, for eksempel. Under oversettelsen i dag la jeg merke til at enkelte land var skrevet feil på noen språk. Mange steder var det engelske ført opp istedenfor det lokale, som fx Brazil for Brasil, andre steder var det bare en lokal feilstaving - og noen steder var det byttet med et annet land. På italiensk var for eksempel Botswana byttet ut med Bouvetøya, av en eller annen grunn. Og det måtte jo endres. Og det var, unnskyld mitt nerderi, kjempegøy. (Relativt kjempegøy, sammenlignet med resten av jobben.)
Så hvordan gjør man det? Hvordan skal man finne ut hvordan Kambodsja staves på polsk? Enkelt som en plett: man slår opp på Wikipedia. Gå til Wikipedia.no, finn Kambodsja, trykk på den italienske lenken, og presto, der har man svaret. Egentlig skulle jeg bare ta de som var feil på norsk, men jeg fikk fort blod på tann, og snart satt jeg og undersøkte alle landene på alle språk. Hva heter Caymanøyene på spansk? Hvilke språk skriver Canada og hvilke Kanada? Er det virkelig ingen som staver Benin på en annen måte? Og hva med de gjennomskårne l-ene i polsk, når brukes de? Fascinerende.
Etter en halvtime og såvidt inne på bokstaven C fikk jeg beskjed om at dette kanskje tok for lang tid. Det er fremdeles mye mengdetrening igjen, oversette mange dagers arbeid til svensk og tysk. Ikke tid til den type lek, ikke ennå.
Men hjemme gjør jeg aldri sånn, det er for meningsløst. Man må ha et mål med sine undersøkelser.
Hvis ingen snakker meg til fornuft får jeg snart en idé om å finne det landet i verden som staves likt på flest språk. Stopp meg, vær så snill...
27 mars 2007
Løpe nå
Løp til jobben i dag med min nye Garmin 305. Satte den i gang litt sent, men fikk likevel ut alle de dataene jeg skulle, og fikk lagt dem på nettet til llmenn forlystelse. (Følg lenken i overskriften: om den klikker er adressen www.nistonasneslin.motionbased.com) Løp sakte, og fikk likevel skyhøy puls. Jeg må enten ha et veldig ivrig hjerte eller være i veldig form. Har forsåvidt hatt kjempehøy puls de gangene jeg har testet meg på jogging før, må være noe innebygd på en eller annen måte. At det er genetisk, fra starten av, ikke noe å gjøre med. Eller, igjen, at jeg er i kjempedårlig form.
Etterpå la jeg løypa inn i Google Earth. Planen er nå er å legge alt jeg løper inn i Google Earth og få et fint mønster over de delene av oslo jeg har løpt. T mener jeg er nerd.
Jeg er det, til tider. Men nå blir jeg hvertfall en mer trent nerd. Men helvete da, en puls på 180 på en lett joggetur? Pfff....
EDIT: http://trail.motionbased.com/trail/user/nistonasneslin er lenken, takk K.
Etterpå la jeg løypa inn i Google Earth. Planen er nå er å legge alt jeg løper inn i Google Earth og få et fint mønster over de delene av oslo jeg har løpt. T mener jeg er nerd.
Jeg er det, til tider. Men nå blir jeg hvertfall en mer trent nerd. Men helvete da, en puls på 180 på en lett joggetur? Pfff....
EDIT: http://trail.motionbased.com/trail/user/nistonasneslin er lenken, takk K.
26 mars 2007
Gravferdstaleman?
Jeg er blitt en offisiell gravferdstaler. (Forhåpentligvis, det er ikke helt offisielt ennå, men Human-Etisk Forbund trenger gravferdstalere, og jeg fikk en permen med dikt og info og, så man antar det er i boks.) Jeg skal stå i et ukjent menneskes begravelse og snakke om dette mennesket til andre ukjente mennesker. Jeg skal fortelle en sønn hvordan hans far var, fortelle en mor hvordan hennes datter var, en fetter hvordan hans kusine var, en kone hvordan en mann, en kjæreste hvordan en kjæreste... Og alt med utgangspunkt i en timeskort samtale med sønnen, datteren, fetteren osv på forhånd.
Hvordan ville jeg ha taklet det selv? Om jeg var pårørende i en begravelse og en trettiåring, kanskje tjue år yngre enn meg, kommer og snakker med meg i en time og deretter oppsummerer den avdødes liv på ti minutter? Alt den døde var for meg på under et kvarter?
Jeg ville ikke ha likt det. Men samtidig ville jeg nok ikke tillatt det i utgangspunktet, jeg ville ha holdt den talen selv. Og i min egen oppsummering av et liv ville jeg ha vært så altfor klar over en oppsummering ikke er mulig, det kan bare bli bruddstykker og fragmenter, ikke en ordentlig sammenheng, ikke et livsløp. Og det vet vel de fleste. En gravferdstaler kan ikke vise hele sannheten, ikke en engang en tusendel av sannheten. Han skal bare si noen ord om livet og døden og deretter noen ord om den avdødes egenskaper og evner og interesser og en anekdote eller to og til slutt noe ord om livet og døden igjen. Ingen forventer en biografi.
Hvorfor jeg vil holde taler i gravferder? Oppleve andre ting. På kurset var jeg halvparten så gammel som nest yngstemann, men min beveggrunn er ikke deres: de nærmer seg en alder hvor jevnaldrende begynner å falle fra. Jeg nærmer meg en alder hvor jevnaldrende begynner å avle. Min grunn er mer liv enn død: perspektivet blir mye videre om jeg ikke tillater meg selv å glemme at også Xerxes vil ramle i graven en gang. Liv skapes, liv forgår.
Dessuten er det noe med alvoret som tiltaler meg. Noe med nærheten. Noe med at jeg kan hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, til og med en eksistensiell situasjon. Å gi noe annet enn den standard svadaprekenen så mange prester holder. Å misjonere for ateismen...?
Nei, faktisk ikke. Mer for å undersøke hvordan verden er og se ting i sammenheng og holde taler i klangfulle kirker og teste egne følelsegrenser. Mer for å... Tja. Mest fordi jeg ble headhuntet på konfirmasjonslederseminar?
Hvordan ville jeg ha taklet det selv? Om jeg var pårørende i en begravelse og en trettiåring, kanskje tjue år yngre enn meg, kommer og snakker med meg i en time og deretter oppsummerer den avdødes liv på ti minutter? Alt den døde var for meg på under et kvarter?
Jeg ville ikke ha likt det. Men samtidig ville jeg nok ikke tillatt det i utgangspunktet, jeg ville ha holdt den talen selv. Og i min egen oppsummering av et liv ville jeg ha vært så altfor klar over en oppsummering ikke er mulig, det kan bare bli bruddstykker og fragmenter, ikke en ordentlig sammenheng, ikke et livsløp. Og det vet vel de fleste. En gravferdstaler kan ikke vise hele sannheten, ikke en engang en tusendel av sannheten. Han skal bare si noen ord om livet og døden og deretter noen ord om den avdødes egenskaper og evner og interesser og en anekdote eller to og til slutt noe ord om livet og døden igjen. Ingen forventer en biografi.
Hvorfor jeg vil holde taler i gravferder? Oppleve andre ting. På kurset var jeg halvparten så gammel som nest yngstemann, men min beveggrunn er ikke deres: de nærmer seg en alder hvor jevnaldrende begynner å falle fra. Jeg nærmer meg en alder hvor jevnaldrende begynner å avle. Min grunn er mer liv enn død: perspektivet blir mye videre om jeg ikke tillater meg selv å glemme at også Xerxes vil ramle i graven en gang. Liv skapes, liv forgår.
Dessuten er det noe med alvoret som tiltaler meg. Noe med nærheten. Noe med at jeg kan hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon, til og med en eksistensiell situasjon. Å gi noe annet enn den standard svadaprekenen så mange prester holder. Å misjonere for ateismen...?
Nei, faktisk ikke. Mer for å undersøke hvordan verden er og se ting i sammenheng og holde taler i klangfulle kirker og teste egne følelsegrenser. Mer for å... Tja. Mest fordi jeg ble headhuntet på konfirmasjonslederseminar?
23 mars 2007
Garmin 305...
Jeg har kjøpt meg en Garmin Forerunner 305. Jeg har kjøpt meg en fansi fansi løpeutstyrsgreie, den perfekte kombinasjonen av nerderi og treningsnarkomani. Foreløpig er jeg mer nerd enn narkoman, type trening, men det kommer. Det må komme nå. Kjøpe seg en Garmin Forerunner 305 (bare si ordet er en glede) uten å bruke den? Uten å løpe mye? Ikke minst fordi alt kan lagres; ikke minst fordi jeg tenkte å legge alle data slik at treneren min (tilfeldigvis også min far) får med seg hvor mye og godt jeg trener. Det holder ikke lenger å si at "det går bra" eller "løp som en vnd". Nå vil han ha altavslørende tall å vurdere.
Garmin Forerunner 305 er en GPS-dings å ha rundt håndleddet, nesten som en klokke. Den måler utrolig nøyaktig hvor langt og hvor fort du løper ved å sjekke med signaler fra satelitter i bane der oppe rundt jorda. Det er en skremmende, fascinerende tanke at posisjonen din kan beregnes så nøyaktig så langt borte fra. Dessuten kommer den med pulsmåler. Og måler høydeforskjell i løypa du løper. Og alt dette vet jeg før jeg engang har åpnet esken.
Hentet nemlig dingsen på posten i dag tidlig, men jobbet hele dagen og måtte nøye meg med å ha Garminen ved siden av pcen, uten å ta av brunpapiret engang. Da jeg kom hjem for halvannen time siden, dro jeg rett ut: T skal ha jentesamling og jeg må skrive ting ferdig, blant annet en tale til det siste gravferdstalekurset i morgen. "Vi er her for å minnes..." osv. Og skrive en bloggpost, selvfølgelig. Første gang man bruker garmintingen (jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den ennå¨: Truls? Frank? Hårek? Bertrude?) skal man lade den i tre timer, stod det i bruksanvisningen. Og det rekker jeg ikke i dag. Så jeg lar den ligge i esken og føler meg stolt som en unge som ikke har åpnet gavene på før julaften. Eller til og med første juledag.
Om en dag eller tre legger jeg ut en lenke her til min trening. Om en dag eller tre får hele verden se min puls, hvor jeg løper, hvor fort det går, hvor lenge og langt. Heldigvis kunne ikke størsteparten av verden bry seg mindre, men bare vissheten om at ting ligger ute og alle *kan*, om de vil, se det, vil være det som får meg til å komme i den formen jeg alltid har trodd jeg en gang har hatt, en gang i en annen verden, en gang for lenge siden, det ene livet jeg nesten vant en gren i den olympiske leker. I antikken Hellas.
Nå er det gravferdstaleskriving. Ikke Garmin-lek før talen er ferdig. Lover. Kors på halsen.
Opp-ned-kors, er det da et jugekors...?
Garmin Forerunner 305 er en GPS-dings å ha rundt håndleddet, nesten som en klokke. Den måler utrolig nøyaktig hvor langt og hvor fort du løper ved å sjekke med signaler fra satelitter i bane der oppe rundt jorda. Det er en skremmende, fascinerende tanke at posisjonen din kan beregnes så nøyaktig så langt borte fra. Dessuten kommer den med pulsmåler. Og måler høydeforskjell i løypa du løper. Og alt dette vet jeg før jeg engang har åpnet esken.
Hentet nemlig dingsen på posten i dag tidlig, men jobbet hele dagen og måtte nøye meg med å ha Garminen ved siden av pcen, uten å ta av brunpapiret engang. Da jeg kom hjem for halvannen time siden, dro jeg rett ut: T skal ha jentesamling og jeg må skrive ting ferdig, blant annet en tale til det siste gravferdstalekurset i morgen. "Vi er her for å minnes..." osv. Og skrive en bloggpost, selvfølgelig. Første gang man bruker garmintingen (jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle den ennå¨: Truls? Frank? Hårek? Bertrude?) skal man lade den i tre timer, stod det i bruksanvisningen. Og det rekker jeg ikke i dag. Så jeg lar den ligge i esken og føler meg stolt som en unge som ikke har åpnet gavene på før julaften. Eller til og med første juledag.
Om en dag eller tre legger jeg ut en lenke her til min trening. Om en dag eller tre får hele verden se min puls, hvor jeg løper, hvor fort det går, hvor lenge og langt. Heldigvis kunne ikke størsteparten av verden bry seg mindre, men bare vissheten om at ting ligger ute og alle *kan*, om de vil, se det, vil være det som får meg til å komme i den formen jeg alltid har trodd jeg en gang har hatt, en gang i en annen verden, en gang for lenge siden, det ene livet jeg nesten vant en gren i den olympiske leker. I antikken Hellas.
Nå er det gravferdstaleskriving. Ikke Garmin-lek før talen er ferdig. Lover. Kors på halsen.
Opp-ned-kors, er det da et jugekors...?
22 mars 2007
Anti antirynkekremreklame
Se på dette bildet. Det er 90 grader feilvendt, men du kan bare snu litt på hodet, så det gjør ikke noe. Helt siden mennesket evolusjonerte fra amøbene har vi kunnet snu på hodet, eller hva enn de første dyrene hadde øverst på kroppen. Bildet forestiller Kari Traa. Kari Traa har jeg alltid forestilt meg som en sjarmerende bajas, en sånn som hopper opp og ned og gjør alt det gale hun kommer på for å bli likt, for å se om hun blir likt da, for å teste grenser uten at det blir for farlig for andre. En sånn som man kan kalle "ekte". Hva forestiller bildet? Først trodde jeg det var en av disse evinnelige amerikanske kjendisene. Hun ser skremmende ut der hun stirrer inn i kameraet, og med en hjelm på hodet, som om hun er en skikjendis lizm. Og reklameteksten er på samme nivå: kremen "motvirker uttrykksrynker". Det er typisk amerikansk Hollywood-hysteri. Åååå, en utrykksrynke, åhnei, jeg har smilt litt for mye, det synes i øyenkroken, Åhneinåhnei!
Når jeg tar bilder av mennesker, liker jeg å ta nærbilder av ansikter. Zoom helt inn og fyll hele bildet med nese, munn og øyne, og ikke så mye mer. Når man gjør det, kommer man uunngåelig over en rynke eller to. Men det er nettopp det som er det flotte: er man på avstand, virker enhver antydning til rynke som noe imperfekt. Kommer man nærmere, ser man at rynkene er en del av ansiktet, at de får det til å leve, at det hadde vært et sterilt og dødt ansikt uten alle disse små strekene. Mitt favorittbilde fra bryllupet er så nært og så levende, med så mange rynker i et så bredt smil, at jeg ikke fikk lov til å legge det ut på nettet...
Ikke bare er rynker naturlige, men de er "ekte" som Kari Traa er det. Et levende ansikt kan uttrykke ting, noe amerikansk Hollywood-hysteriske botox-injiserte altfor-rike-nissefruer ikke kan. Se på Cher, for eksempel. Ville man ha brukt Cher til reklame for antiuttrykksrynkekrem? Neppe, ihvertfall ikke i Norge. Men det er jo nettopp slike ansikter denne kremen sikter seg inn mot.
Jeg vil ikke høres naturlighetsapostelisk ut. Første gangen S sa at han så en rynke i panna mi, ble jeg pinlig berørt og prøvde å ikke løfte øyenbrynene resten av middagen. Men det var enda verre den gangn han som barnehagebarn pekte på leggene mine og mente det var apelegger siden de var så hårete. Det er fælt å eldres. Det er fælt å forandres, ofte. Men å bruke KAri Traa i en reklame for uttrykksdrepende rynkekrem?, og å bruke et bilde som nettopp dreper alle hennes uttrykk bortsett fra det ene, stive, ufølsomme, maniske uttrykket man får når man prøver å se vakrere og yngre ut enn man er? Man ser av og til yngre ut, men sjelden vakrere. Og aldri snillere.
Hadde jeg tatt et sånt bilde av noen i bryllupet, ville jeg ha kastet det.
21 mars 2007
På svømmer'n
Tro mot flere dagers intense løfter til meg selv (og T) og mange mislykkede forsøk på å komme seg dit jeg lovte å være på den tiden jeg lovte å være der, var dette endelig dagen. Endelig holdt jeg løftet. På den annen side ble det avbrutt fortere enn planlagt.
Jeg begynner å jobbe på Blindern kl ti, og så med det en utmerket sjanse til å trene før jobb. Stå opp med T, rekke frokost til og med, og så fx svømme en kilometer? Ja. Ikke minst fordi K og jeg har et nytt veddemål gående etter at hans fot forbød løping: en form for triatlon med 1 km svømming, 3 km roing, 10 km sykling, alt innendørs på Domus. Så jeg lovte meg selv dette. Jeg skulle svømme om morgenen. Og i dag klarte jeg det.
Halv ni var jeg der. Gikk inn i den borterste garderoben. Tomt. Tok en dusj, som det stod man skulle. Tørket meg med det altfor lille håndkleet, som ble helt vått. BLåste alt inn i et skap, bandt nøkkelen fast i shortssnora og gikk ut. For første gang i en svømmehall på mange, mange år.
Det var så nakent. Jeg var så nakent. Og det trass i at shortsen min var dobbelt så stor som andres, en sånn shorts man nesten kan spille basket i, en som rekker ned til knærne. Jeg gned henda mot hverandre, som om det var kaldt (det var litt kjølig, faktisk) og gikk rundt bassenget til den lave enden. Skled nedi. Pustet tungt, oufouf, som man gjør når man plasseres i et litt for kaldt elle rlitt for uvant vått element. For det var ganske kjølig, faktisk. Og sinnsykt vått.
Fra begynnelsen av hadde jeg tenkt å svømme i en av banene, hvor man svømte fort og med høyrekjøring. Jeg begynte nokså midt på i det store bassenget. Ble tatt igjen av en gammel mann. Prøvde å crawle. Det varte i fire tak. Stoppet opp etter tre lengder og pustet tungt.
Fader ta, jeg er da ikke så dårlig svømmer? Sparker fra i bassengveggen, begynner å ta hurtige brystsvømtak, prøver å ha hodet under vannet... Stopper opp, pruster, blunker, kaver. Kommer meg bort til den andre veggen.
Etter tjue minutter står jeg på grunna og tøyer armene med grimaser for å vise at det er en gammel skade eller to der inne. Har svømt en lengde eller to helt innerst, lengst fra rserne. Vurderer å svømme noen lengder til helt innerst da en gammel dame stiger ned i vannet ved siden av meg og begynner å svømme i den innerste banen i nøyaktig det samme tempoet jeg holdt. I hånda holder hun en slags pose: utlagt tarm?
Jeg gir opp. Nok for i dag. fem-seks lengder på tjue minutter, anpusten, støl allerede. Det må være noe med vann og kulde og klor, jeg puster astmatisk før jeg er våt på ryggen.
Men helvete heller, K. Til høsten svømmer jeg som en fisk. Jøstjuvejt.
...fortsettelse følger
Jeg begynner å jobbe på Blindern kl ti, og så med det en utmerket sjanse til å trene før jobb. Stå opp med T, rekke frokost til og med, og så fx svømme en kilometer? Ja. Ikke minst fordi K og jeg har et nytt veddemål gående etter at hans fot forbød løping: en form for triatlon med 1 km svømming, 3 km roing, 10 km sykling, alt innendørs på Domus. Så jeg lovte meg selv dette. Jeg skulle svømme om morgenen. Og i dag klarte jeg det.
Halv ni var jeg der. Gikk inn i den borterste garderoben. Tomt. Tok en dusj, som det stod man skulle. Tørket meg med det altfor lille håndkleet, som ble helt vått. BLåste alt inn i et skap, bandt nøkkelen fast i shortssnora og gikk ut. For første gang i en svømmehall på mange, mange år.
Det var så nakent. Jeg var så nakent. Og det trass i at shortsen min var dobbelt så stor som andres, en sånn shorts man nesten kan spille basket i, en som rekker ned til knærne. Jeg gned henda mot hverandre, som om det var kaldt (det var litt kjølig, faktisk) og gikk rundt bassenget til den lave enden. Skled nedi. Pustet tungt, oufouf, som man gjør når man plasseres i et litt for kaldt elle rlitt for uvant vått element. For det var ganske kjølig, faktisk. Og sinnsykt vått.
Fra begynnelsen av hadde jeg tenkt å svømme i en av banene, hvor man svømte fort og med høyrekjøring. Jeg begynte nokså midt på i det store bassenget. Ble tatt igjen av en gammel mann. Prøvde å crawle. Det varte i fire tak. Stoppet opp etter tre lengder og pustet tungt.
Fader ta, jeg er da ikke så dårlig svømmer? Sparker fra i bassengveggen, begynner å ta hurtige brystsvømtak, prøver å ha hodet under vannet... Stopper opp, pruster, blunker, kaver. Kommer meg bort til den andre veggen.
Etter tjue minutter står jeg på grunna og tøyer armene med grimaser for å vise at det er en gammel skade eller to der inne. Har svømt en lengde eller to helt innerst, lengst fra rserne. Vurderer å svømme noen lengder til helt innerst da en gammel dame stiger ned i vannet ved siden av meg og begynner å svømme i den innerste banen i nøyaktig det samme tempoet jeg holdt. I hånda holder hun en slags pose: utlagt tarm?
Jeg gir opp. Nok for i dag. fem-seks lengder på tjue minutter, anpusten, støl allerede. Det må være noe med vann og kulde og klor, jeg puster astmatisk før jeg er våt på ryggen.
Men helvete heller, K. Til høsten svømmer jeg som en fisk. Jøstjuvejt.
...fortsettelse følger
20 mars 2007
Bannende selvprogrammerer
Jeg har bestemt meg for å programmere den etterlengtede banneboknettsida selv. Jeg vet, jeg vet, det er mennesker som kan hjelpe meg, det er mennesker som har gjort litt og det er mennesker som har gjort ingenting i det hele tatt. Men jeg vil ha det på min måte, og jeg vil vite hva det er jeg kan gjøre videre. Hva somn er vanskelig å be om og hva som er umulig. (Lett er ingenting på mitt håpløse nivå.)
Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.
Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.
Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.
EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.
Så nå har jeg lånt en bok: Webporgrammering i PHP. MAn må egentlig ha et visst fundament i HTML for å lese den. OK, "Det forutsettes at du kjenner til HTML." Og jeg kan ikke HTML mer enn tanta di kan nynne 2Pac-sanger. Men jeg aner hva det går ut på og har sett HTML-koder tre ganger i mitt liv, dette tar jeg på sparket. På den annen side stopper jeg ved setninger som "kompilere PHP med MySQL-støtte fra starten av" allerede i introduksjonen til installasjonen av nødvendig programvare. Veien til en programmererkarriere er broalgt med frustrasjoner som langt overgår regnskapsenervasjoner.
Men fader ta. Banneboka skal bli noe av. Jeg skal skrive en bok, kort-kort versjon av den jeg alt har skrevet, og jeg skal lage en nettside som står i stil. Ideen fortjener ikke å dø.
Så nå er jeg i gang med å laste ned de programmene jeg håper skal kunne hjelpe meg med å få ting i gang. Tilstandsrapport om noen måneder, noen uker etter at Xerxes har kommet til verden og både jeg og T og naboene er utkjørte av nattegråt.
EDIT (en halvtime senere): Jeg trenger ikke laste ned Apache eller PHP. Jeg har Mac. De ligger allerede på maskinen. Det går framover med stormskritt.
19 mars 2007
Perfekt par
T og jeg passer sammen. B har sett det i tallene. Blant annet har vi begge 2 i våre fødselsdatoer: det tyder på harmoni. (Men hvor mange har ikke det? Alle født i februar har det, det er en snau tolvdel av alle; alle født den andre, tolvte, noe-og-tyvende har det, det er en drøy tredel av alle; om man tar med første siffer i årstall, har *alle* født i dette årtusenet et totall i sion fødselsdato.) Vi har begge unike tall, hva det nå enn betyr. Og T skal bli fredsmegler. Helt sant, det står i tallene...
Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.
Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.
Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.
På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.
På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?
Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.
Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.
Slik tallspådomskunst er ganske fantastisk. Finn tverrsummen av sifrene i fødsesdatoen din, og vips har du en komplett oversikt over hvem du egentlig er. Hva sammenhengen er? Hvordan det kan ha seg at navnet eller datoen din, og enda mer, tverrsummen av tilfeldig valgte verdier på navnet ditt, skal avgjøre hvem du er? Pft. Ingen forklaring.
Det er en million numerologi-steder på nettet. Jeg prøvde et sted nå med Ts tre navn: Bare fornavn, bare gammelt navn, bare nytt navn (med mitt). Det ga tre helt forskjellige svar. Når jeg tastet inn mitt navn, derimot (bare fornavn), fikk jeg det samme svaret som for T (med bare fornavn): "Many people call themselves your friend. You are a natural peacemaker and diplomat". Andre steder ville helt sikkert ha kommet opp med andre svar.
Nå skald et sies til dette stedets forsvar at det ar mange ting det sa om T og meg, og noen steder var det forskjellig. Men dette er likevel bare piss på samme måte som astrologi: man tar enkelte fakta, kobler det ad ukjente veier til vage generaliseringer om mennesker, og vips, man har noe som vil bli trodd på av de som vil tro.
På den annen side er det de færreste som tror på numerologi. MAnge leker med det, mange synes det er gøy å finne utsagn som passer eller ikke passer på en selv. Det er som en selskapslek på et vorspiel. Når B ringer og forteller at tallene er på Ts og min side, er det ikke fordi hun *tror* på det. Hun vil ikke rammes av hva skepdic sier om denne talleken: det er ikke sant for B. Ikke *sant*, ikke dypest sett. En lek, bare.
På den tredje side. Om hun virkelig tror på det? Om hun faktisk innretter livet sitt etter det? Om hun synes jeg og T passer godt sammen fordi tallene våre skal gjøre det? Ouf. Tenk om vi ikke hadde passet sammen i tallene, hadde hun likt oss mindre av den grunn?
Ouf. Jeg får ta det som en tillitserklæring: hun liker oss sammen og ser bare tegnene for at vi passer sammen. Tallene betyr ingenting. Innstillingen på forhånd alt.
Nei, hun tror ikke på det. Ingen kan *tro* på numerologi.
18 mars 2007
Siste frist er nest siste frist er neste frist
Jeg må ordne regnskapet til firmaet mitt. Mitt enkeltpersonsforetak. Jeg må finne alle kvitteringer fra i fjor, legge dem inn i et Excel-ark, få en sammenheng, finne overskuddet (eller underskuddet), trekke fra alt jeg kan trekke fra, betale så lite skatt som mulig – og jeg må gjøre det i løpet av måneden.
Føkk føkk føkk. Alle de kvitteringene som ligger rundtomkring? Alle pengebevisste mennesker jeg har snakket med understreker at kvitteringer i skoesker er totalt idioiti og noe man ler av, men jeg har aldri skjønt forskjellen på å ha dem i en skoboks eller å ha dem i en egen mappe. Så lenge man kan finne fram, hva er forskjellen? Og det å skjønne regnearksfunksjonene? Hver gang jeg har prøvd å følge oppskriften på fx "summer kolonne a1 til a5" har jeg fått en feil feilmelding og gitt opp. Andre ting å bruke tiden sin på, ærlig talt. Og å finne ut hvor mye penger jeg har tjent på å være frilanser vs enkeltpersonsforetak vs ansatt? Var alle tre i fjor, om hverandre, hulter til bulter. Og å se hvor mye fødselspenger jeg får for Xerxes? Kanskje jeg blir dypt skuffet, best å ikke tenke på det...?
Det er en tegning av Gary Larson som beskriver mitt møte med regnskap og bissniss best. Larson har tegnet seks figurer (tydeligvis skoleelever) som får forskjellige lidelser av skolefag. Det er for eksempel en med "sløydapati" (som jeg kjenner mer enn godt fra mine elevdager): en gutt som stirrer tomt ned på en plankebit foran seg. Så er det noe sånt som "kjemispasmer", en elev som ligner på en galmann i møte med et reagernsrør. "Jeg husker ikke om "regnskapsbanking av hode i pult", eller "matte angst" eller noe lignende, var en av de seks på tegningen, men hadde det vært det, hadde det beskrevet meg på en prikk.
Det er enslags dyp mistro til hele tenkemåten. Jeg lært emeg aldri å like revisorhoder eller denslags petimeterarbeid. Andre typer petimeterarbeid, javisst, det er mye jeg har gjort som kan klassifiseres pirkete. Men å føre regnskap? Ikke minst, ha full kontroll på inntekter og utgifter, føre så mye som mulig unna skattten, snike seg slålam mellom kompliserte skattelovgivningsporter? Ahneifyfan.
Da jeg bodde i Uppsala førte jeg en periode oversikt over alle bøkene jeg kjøpte, hvor mye de kostet og hvor mye de var lest. (Har et program på macen hvor jeg har gjort det samme nå, men det var mer intenst da.) En liten stund skrev jeg til og med opp *alt* jeg brukte av penger. Men det varte ikke lenge, det var bare et blaff av tanker om at det hadde vært kult å ha statistikk over hva som kostet meg mest penger, melk eller brød. Ga fort opp.
Og det er poenget. Jeg kan føre statistikk en stund, men regnskap over tid? Gøy å ha sammenlignbare tall over min verden, men å måtte tilpasse de tallene et gitt system som skatteloven? Ahneifyfaen. Som om det er mye lettere når det ikke er så viktig men bare gjøres for moro skyld.
Og nå må jeg sitte en uke og lide meg gjennom alt jeg har av ikke-oversikt for å få nettopp det motsatte, oversikt. Kaldsvette meg gjennom gamle kvitteringer, kjenne regnskapsapatien komme snikende på helt feil område, prøve å gjøre få med alt for å spare noen få penger. Fristen for å bli ferdig med regnskapet er jo 31. mars.
Trodde jeg. For fristen er siste mars bare for innlevering av regnskap bare for de som leverer på papir: leverer man på nett, er fristen siste mai. Ah…! Det er med andre ord to måneder til jeg sitter og banner på samme måte og forbanner meg selv for at jeg ikke begynte med dette regnskapet tidligere. Vidunderlige utsikter.
Føkk føkk føkk. Alle de kvitteringene som ligger rundtomkring? Alle pengebevisste mennesker jeg har snakket med understreker at kvitteringer i skoesker er totalt idioiti og noe man ler av, men jeg har aldri skjønt forskjellen på å ha dem i en skoboks eller å ha dem i en egen mappe. Så lenge man kan finne fram, hva er forskjellen? Og det å skjønne regnearksfunksjonene? Hver gang jeg har prøvd å følge oppskriften på fx "summer kolonne a1 til a5" har jeg fått en feil feilmelding og gitt opp. Andre ting å bruke tiden sin på, ærlig talt. Og å finne ut hvor mye penger jeg har tjent på å være frilanser vs enkeltpersonsforetak vs ansatt? Var alle tre i fjor, om hverandre, hulter til bulter. Og å se hvor mye fødselspenger jeg får for Xerxes? Kanskje jeg blir dypt skuffet, best å ikke tenke på det...?
Det er en tegning av Gary Larson som beskriver mitt møte med regnskap og bissniss best. Larson har tegnet seks figurer (tydeligvis skoleelever) som får forskjellige lidelser av skolefag. Det er for eksempel en med "sløydapati" (som jeg kjenner mer enn godt fra mine elevdager): en gutt som stirrer tomt ned på en plankebit foran seg. Så er det noe sånt som "kjemispasmer", en elev som ligner på en galmann i møte med et reagernsrør. "Jeg husker ikke om "regnskapsbanking av hode i pult", eller "matte angst" eller noe lignende, var en av de seks på tegningen, men hadde det vært det, hadde det beskrevet meg på en prikk.
Det er enslags dyp mistro til hele tenkemåten. Jeg lært emeg aldri å like revisorhoder eller denslags petimeterarbeid. Andre typer petimeterarbeid, javisst, det er mye jeg har gjort som kan klassifiseres pirkete. Men å føre regnskap? Ikke minst, ha full kontroll på inntekter og utgifter, føre så mye som mulig unna skattten, snike seg slålam mellom kompliserte skattelovgivningsporter? Ahneifyfan.
Da jeg bodde i Uppsala førte jeg en periode oversikt over alle bøkene jeg kjøpte, hvor mye de kostet og hvor mye de var lest. (Har et program på macen hvor jeg har gjort det samme nå, men det var mer intenst da.) En liten stund skrev jeg til og med opp *alt* jeg brukte av penger. Men det varte ikke lenge, det var bare et blaff av tanker om at det hadde vært kult å ha statistikk over hva som kostet meg mest penger, melk eller brød. Ga fort opp.
Og det er poenget. Jeg kan føre statistikk en stund, men regnskap over tid? Gøy å ha sammenlignbare tall over min verden, men å måtte tilpasse de tallene et gitt system som skatteloven? Ahneifyfaen. Som om det er mye lettere når det ikke er så viktig men bare gjøres for moro skyld.
Og nå må jeg sitte en uke og lide meg gjennom alt jeg har av ikke-oversikt for å få nettopp det motsatte, oversikt. Kaldsvette meg gjennom gamle kvitteringer, kjenne regnskapsapatien komme snikende på helt feil område, prøve å gjøre få med alt for å spare noen få penger. Fristen for å bli ferdig med regnskapet er jo 31. mars.
Trodde jeg. For fristen er siste mars bare for innlevering av regnskap bare for de som leverer på papir: leverer man på nett, er fristen siste mai. Ah…! Det er med andre ord to måneder til jeg sitter og banner på samme måte og forbanner meg selv for at jeg ikke begynte med dette regnskapet tidligere. Vidunderlige utsikter.
17 mars 2007
Sitrongrønn tran.
Se på disse bildene av to sitronflasker. Hvem av dem er med sitron og hvem er naturell? Og i forlengelsen, hvilken type foretrekker T og hvilken type kjøper jeg? Og hvilken type tror jeg at jeg kjøper? Nemlig.
Sitron er gul. Sitron har alltid vært gul. (Om de da ikke er umodne, da er de grønne. Men en umoden sitron er uansett ubrukelig.) Og når jeg skal handle tran i butikken, kjøper jeg selvfølgelig sitrontran, siden det er den eneste T kan mage. Tror jeg kjøper sitron. For sitrontran har grønn etikett og kotk, men naturell tran har gul etikett og kork.
Resultatet? Vi har alltid to tranflasker i kjøleskapet, og alltid må jeg drikke opp den naturelle siden jeg aldri somler meg til å bytte den til en smakeligere. Det gjør kjøleskapet fullt, det gjør at den ytterste melka ligger ustabilt, at den ytterste melka faller ut, at kartongen sprekker, at det er melk over hele gulvet, at jeg kommer inn og sklir og lander pladask og faller i svime og ligger i melkepytten til neste morgen. At jeg lukter melk i mange uker etterpå. At jeg aldri klarer å drikke melk igjen siden jeg forbinder melkelukten med hodesmerter.
OK, det er mulig det aldri har gått så langt. Men den dagen det skjer, burde Møllers tran være forberedt på et klekkelig erstatningsøkmål. GRØNN sitrontran, hva er det de tenker på?
16 mars 2007
Klø seg i hodet
Aristoteles trodde at mennesker tenker med magen og at hjernen bare er etslags avkjølingsorgan. For det første kan han aldri ha ha vært nord for alpene. For det andre har han aldri vært på orienteringsløp.
Jeg har derimot gjort begge deler. Nord for alpene nesten uavbrutt i tretti år, orienteringsløp i noen år da jeg fremdeles var liten og forsvarsløs. Og begge deler ga meg ugjendrivelige bevis på at hjernen er sete for tankene.
Når man er sulten, romler det i magen, det er en tom, tung følelse som får deg i retning kjøleskapet eller nærmeste kiosk/restaurant/matbutikk. Dessuten holder man seg ofte for magen. Jeg gjør det hele tiden. Det er som om det hjelper å presse litt på magesekken for å lure den til å tro at den ikke er så tom likevel og på den måten bremse signalene opp til hjernen. Det samme gjelder hvis man blir skadet. Hvis man tråkker over, for eksempel, er første instiknt å strekke seg etter foten og helst holde litt på den. Og selv etterpå, når man har skjønt situasjonen og innsett at det absolutt ikke hjelper å holde rundt det skadde området, har man hele tiden instinktive tendenser til å ta på skaden, kjenne på vondten, undersøke og beskytte eller hva det på er man prøver å gjøre.
De delene av kroppen som endrer seg, som er uvante, som er ødelagte eller veldig aktive eller klør – alle deler av kroppen som ikke er i den normale, uusedvanlige, kjedelige posisjonen, tar man sjelden på. Man klør seg der hvor det klør, ikke der hvor det ikke gjør det. Man stryker seg over kinnet når man er nybarbert, man beføler en kvise som sprenger seg fram (og man klemmer på den, om man lar fornuften vike og et feilslått instinkt vinne), man klemmer på albuen når den smerter som om man kunne kurere noe som helst med de sine kald ehender. Alt dette fungerer også på hjernen. Og det er derfor orienteringsløp beviser meg at hjernen er tenkeorganet og ikke en stor vifte.
Orienteringsløp i Norge er ofte en kald affære, spesielt om våren. Og høsten. Og spesielt for de av oss som er forfrosne i utgangspunktet. Da jeg drev med orientering, frøs jeg ofte. Spesielt når jeg måtte skifte til orienteringsutstyret, de underlig tynne fillene og sko som alltid var våte fra forrige løp. Spesielt spesielt når jeg skiftet etterpå og noen ganger, når orienteringshodene kom under huden på meg, når jeg dusjet på standplass med vann som jeg helte fra en gammel kagge. Men, og dette er poenget: klødde jeg meg noesinne i hodet da jeg frøs? Aldri. Jeg slo floker. Så når jeg klødde meg i hodet, hva kom det av da?
De fleste o-løp har fellesstarter. En person i hver klasse (eller en for hver løype) står sin bunke med kart, og på signal løper de fram og tar sitt kart og løper ut i skogen. Dette kartet har man aldri sett før. De flinkeste løp ut uansett, beinet langt ut blant trærne og visste øyeblikkelig hvor de skulle mellom koller og hogstfelt. De nest flinkeste løp ut blant trærne og stoppet et sted hvor ingen så dem for å se på kartet. Det hendte at de stod der så lenge at nestemann tok dem igjen og de kunne stå der sammen. Og de sist flinkeste? De yngste, mest uerfarne, minst orienteringstalentfulle?
De stoppet etter to meter, stirret på kartet, rynket øyenbrynene. Og klødde seg i hodet.
Jeg klødde meg alltid i hodet ut fra start i o-løp. Selv når mamma begynte å erte meg for det, og si det så litt... uerfarent ut, så fortsatte jeg å klø meg på det samme styedet hver gang, langt bak og langt opp på hodet. Det hjalp aldri på frossenheten og jeg klødde meg selv på hete sommerdager, så det kan ikke ha vært for å bli varmere. Men det hjelp alltid på orienteringsevnen, jeg fant alltid ut hvor jeg skulle sekundet etter at jeg klødde meg på riktig sted på hodet (å klø seg i tinningen er bare forvirrende). Altså må tenkevenen være forbundet med hodet, må være i hodet på en eller annen måte.
Hadde jeg visst at jeg motbeviste Aristoteles der jeg stod med kartet opp-ned, hadde jeg trolig ikke følt meg like dum. På den annen side ville selve tanken på at jeg skulle motbevise Filosofen være så hodesprengende at jeg ville ha klødd av meg håret i et desperat forsøk på å få det inn i skallen.
Jeg har derimot gjort begge deler. Nord for alpene nesten uavbrutt i tretti år, orienteringsløp i noen år da jeg fremdeles var liten og forsvarsløs. Og begge deler ga meg ugjendrivelige bevis på at hjernen er sete for tankene.
Når man er sulten, romler det i magen, det er en tom, tung følelse som får deg i retning kjøleskapet eller nærmeste kiosk/restaurant/matbutikk. Dessuten holder man seg ofte for magen. Jeg gjør det hele tiden. Det er som om det hjelper å presse litt på magesekken for å lure den til å tro at den ikke er så tom likevel og på den måten bremse signalene opp til hjernen. Det samme gjelder hvis man blir skadet. Hvis man tråkker over, for eksempel, er første instiknt å strekke seg etter foten og helst holde litt på den. Og selv etterpå, når man har skjønt situasjonen og innsett at det absolutt ikke hjelper å holde rundt det skadde området, har man hele tiden instinktive tendenser til å ta på skaden, kjenne på vondten, undersøke og beskytte eller hva det på er man prøver å gjøre.
De delene av kroppen som endrer seg, som er uvante, som er ødelagte eller veldig aktive eller klør – alle deler av kroppen som ikke er i den normale, uusedvanlige, kjedelige posisjonen, tar man sjelden på. Man klør seg der hvor det klør, ikke der hvor det ikke gjør det. Man stryker seg over kinnet når man er nybarbert, man beføler en kvise som sprenger seg fram (og man klemmer på den, om man lar fornuften vike og et feilslått instinkt vinne), man klemmer på albuen når den smerter som om man kunne kurere noe som helst med de sine kald ehender. Alt dette fungerer også på hjernen. Og det er derfor orienteringsløp beviser meg at hjernen er tenkeorganet og ikke en stor vifte.
Orienteringsløp i Norge er ofte en kald affære, spesielt om våren. Og høsten. Og spesielt for de av oss som er forfrosne i utgangspunktet. Da jeg drev med orientering, frøs jeg ofte. Spesielt når jeg måtte skifte til orienteringsutstyret, de underlig tynne fillene og sko som alltid var våte fra forrige løp. Spesielt spesielt når jeg skiftet etterpå og noen ganger, når orienteringshodene kom under huden på meg, når jeg dusjet på standplass med vann som jeg helte fra en gammel kagge. Men, og dette er poenget: klødde jeg meg noesinne i hodet da jeg frøs? Aldri. Jeg slo floker. Så når jeg klødde meg i hodet, hva kom det av da?
De fleste o-løp har fellesstarter. En person i hver klasse (eller en for hver løype) står sin bunke med kart, og på signal løper de fram og tar sitt kart og løper ut i skogen. Dette kartet har man aldri sett før. De flinkeste løp ut uansett, beinet langt ut blant trærne og visste øyeblikkelig hvor de skulle mellom koller og hogstfelt. De nest flinkeste løp ut blant trærne og stoppet et sted hvor ingen så dem for å se på kartet. Det hendte at de stod der så lenge at nestemann tok dem igjen og de kunne stå der sammen. Og de sist flinkeste? De yngste, mest uerfarne, minst orienteringstalentfulle?
De stoppet etter to meter, stirret på kartet, rynket øyenbrynene. Og klødde seg i hodet.
Jeg klødde meg alltid i hodet ut fra start i o-løp. Selv når mamma begynte å erte meg for det, og si det så litt... uerfarent ut, så fortsatte jeg å klø meg på det samme styedet hver gang, langt bak og langt opp på hodet. Det hjalp aldri på frossenheten og jeg klødde meg selv på hete sommerdager, så det kan ikke ha vært for å bli varmere. Men det hjelp alltid på orienteringsevnen, jeg fant alltid ut hvor jeg skulle sekundet etter at jeg klødde meg på riktig sted på hodet (å klø seg i tinningen er bare forvirrende). Altså må tenkevenen være forbundet med hodet, må være i hodet på en eller annen måte.
Hadde jeg visst at jeg motbeviste Aristoteles der jeg stod med kartet opp-ned, hadde jeg trolig ikke følt meg like dum. På den annen side ville selve tanken på at jeg skulle motbevise Filosofen være så hodesprengende at jeg ville ha klødd av meg håret i et desperat forsøk på å få det inn i skallen.
15 mars 2007
Heisveis
Gs kontor er i fjerde etasje. G tar heisen. Alltid. I går skulle vi spise lunsj sammen. Jeg gikk trappene ned og kom før ham; jeg gikk trappene opp og kom før ham. Så når er heiser verdt det?
Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.
G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.
Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.
Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?
Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.
Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.
Jeg har en instinktiv aversjon mot heiser. Eller ikke aversjon, men jeg går automatisk mot trappene om det er noen i nærheten. I heiser er det trangt og innesperret. Det lukter svette eller mat av de man heiser med, eller til og med promp, man må anstrenge seg for å følge heiskoden, se et nøytralt sted, man for alle del ikke si morn til en som kommer inn eller hadet idet noen går av heisen (det ble jeg vant til i Köln, en ganske sivilisert og betryggende måte å gjøre det på egentlig), man må ikke nynne for seg selv, ikke snakke i telefonen, ikke puste for tungt gjennom nesa, ikke klø seg, verken kompromitterende eller nøytrale steder, ingenting, bare stå stille og vente på at heisen skal komme fram til etasjen din.
G tok heisen alene. Ikke alle disse tingene er viktige når man er alene i heisen. Faktisk kan det være ganske sjarmerende, ganske så betryggende i en varm, tett kokong. Men da slår moralisten i ryggraden min inn.
Hvorfor skal man ta heisen når man kan gå trappene? I trappene får man mosjon. I heisen bruker man en energi. I heisen kan man bli sittende fast. I trappene kan man stoppe opp, snu når som helst, og man får enslags følelse av hvor høyt opp man skal. Hvor man er i verden når man sitter på kontoret. I heisen er det de samme firkantboksen hele veien. I trappene ser man andre dører, man får med seg hvilke kontorer som ligger i de andre etasjene, man får i gang blodsirkulasjonen og tenker bedre, man kommer som regel før opp (kommer an på heistypen, men), man går aktivt til et sted heller enn å passivt skyfles dit, man kan smile til mennesker man passerer uten å frykte den pinlige situasjonen som oppstår når man smiler og deretter tvinges til å stå ved siden av personen i ti sekunder.
Å ta heis er litt som å kjøre bil overalt. Av og til er det nødvendig, av og til er er det en stor lettelse, men å alltid gjøre det av ren vane? Å ikke gidde å gå to etasjer opp? Hva taper man på å gå i trappene istedenfor? Overskuddskalorier?
Neste gang jeg skal ta lunsj med G, skal jeg printe ut denne bloggposten og spikre den opp på kontordøra hans. Så får han heller ri sine kjeppehester under selve lunsjen og akke seg over at jeg er ekstremt lite effektiv når det gjelder markdsføring og nettverskbygging og sånne ting.
Vi lekte aldri med kjepphester som små, det er kanskje det.
Bisniss i hodet
På jobb i dag. På jobb i morgen. Lærerikt.
På et kontor der jeg jobber henger det en plakat fra Gründerskolen. Det er en tegning av en forhistorisk mann som meisler ut et hjul mens etpar andre står rundt og rister oppgitt på hodet. DU SKAL IKKE TRO DU ER NOE DU SKAL IKKE TRO DU ER BEDRE ENN OSS, står det over. Som om Gründerskolen har enerett på å mene at verden er mot dem? Eller: som om gründere nødvendigvis går så mye mot common sense at de kan sammenlignes med han som oppfant hjulet?
Det å være bisnissmann henger sammen med det å kalle nordmenn for Jantelov-opphengte. Det finnes knapt én bisnissmann som ikke mener det er for mye jantelov i Norge. Her kan man ikke satse noe, her er det så slitsomt å prøve noe nytt, her er det vanskelig og trangt. i USA, derimot, sier de og slår seg på brystet eller peker mot horisonten, i USA er det bra! Der får individet spillerom!
Selvfølgelig er det vanskelig å starte bedrift fra bunnen av. Selvfølgelig tar det mye tid og krefter. Selvfrølgelig blir man motarbeidet av krefter i samfunnet, om så bare på et ubevisst plan. Men at gründere har det verre enn andre mennesker? At de så å si finner opp hjulet når de starter et nytt firma? Eller at de gjør verden bedre ved å skape arbeidsplasser og få penger til å sirkulere?
Etter jobb var jeg på pub med K. Han mente at grunnlaget for at samfunnet er såpass liberalt og fritt som det er, er at folk leser bøker. HF-utdanning krever og trener empati, gir innblikk i andres mennesker tenkemåte, får en til å akseptere at andre tenker annerledes, gjør demokrati mulig osvosv. Pengestrøm og arbeidsplasser er i seg selv verken godt eller deårlig for den enkelte med mindre systemet legger opp til at det er godt eller dårlig. Man kan også skape arbeidsplasser uten at de ansatte får annet enn småsmuler og fortsetter å være fattige. Om staten tar alle pengene, fx.
Som bisnissmann er alt rettet inn mot effektivitet, mot et formål. Ofte er det veldig bra og nyttig. Men for de grunnleggende veridene i et samfunn, eller for et menneske, holder det ikke å finne måter å tjene penger på. Det holder kanskje ikke å lese bøker heller, men om man leser den type bøker som får en til å tenke og fundere over tingene, er det et nødvendig første skritt.
Tretti dager som HF-er i bisniss-miljø. Jeg har mye å lære av dem, ikke minst for å få bedre innblikk i hva slags miljø G ånder i. Men jeg håpe rjeg aldri slutter å lese bøker.
Eller gå på pub til sent, drikke endel øl og diskutere hvor mye bedre det er å være HF-er.
På et kontor der jeg jobber henger det en plakat fra Gründerskolen. Det er en tegning av en forhistorisk mann som meisler ut et hjul mens etpar andre står rundt og rister oppgitt på hodet. DU SKAL IKKE TRO DU ER NOE DU SKAL IKKE TRO DU ER BEDRE ENN OSS, står det over. Som om Gründerskolen har enerett på å mene at verden er mot dem? Eller: som om gründere nødvendigvis går så mye mot common sense at de kan sammenlignes med han som oppfant hjulet?
Det å være bisnissmann henger sammen med det å kalle nordmenn for Jantelov-opphengte. Det finnes knapt én bisnissmann som ikke mener det er for mye jantelov i Norge. Her kan man ikke satse noe, her er det så slitsomt å prøve noe nytt, her er det vanskelig og trangt. i USA, derimot, sier de og slår seg på brystet eller peker mot horisonten, i USA er det bra! Der får individet spillerom!
Selvfølgelig er det vanskelig å starte bedrift fra bunnen av. Selvfølgelig tar det mye tid og krefter. Selvfrølgelig blir man motarbeidet av krefter i samfunnet, om så bare på et ubevisst plan. Men at gründere har det verre enn andre mennesker? At de så å si finner opp hjulet når de starter et nytt firma? Eller at de gjør verden bedre ved å skape arbeidsplasser og få penger til å sirkulere?
Etter jobb var jeg på pub med K. Han mente at grunnlaget for at samfunnet er såpass liberalt og fritt som det er, er at folk leser bøker. HF-utdanning krever og trener empati, gir innblikk i andres mennesker tenkemåte, får en til å akseptere at andre tenker annerledes, gjør demokrati mulig osvosv. Pengestrøm og arbeidsplasser er i seg selv verken godt eller deårlig for den enkelte med mindre systemet legger opp til at det er godt eller dårlig. Man kan også skape arbeidsplasser uten at de ansatte får annet enn småsmuler og fortsetter å være fattige. Om staten tar alle pengene, fx.
Som bisnissmann er alt rettet inn mot effektivitet, mot et formål. Ofte er det veldig bra og nyttig. Men for de grunnleggende veridene i et samfunn, eller for et menneske, holder det ikke å finne måter å tjene penger på. Det holder kanskje ikke å lese bøker heller, men om man leser den type bøker som får en til å tenke og fundere over tingene, er det et nødvendig første skritt.
Tretti dager som HF-er i bisniss-miljø. Jeg har mye å lære av dem, ikke minst for å få bedre innblikk i hva slags miljø G ånder i. Men jeg håpe rjeg aldri slutter å lese bøker.
Eller gå på pub til sent, drikke endel øl og diskutere hvor mye bedre det er å være HF-er.
13 mars 2007
Det skjer noe
Det er politifolk i gata mi. Og ikke bare to, men flere, og de går hit og dit og fram og tilbake utenfor en bygning. Og ikke bare er de innom som snarest, men de har vært her lenge nå og viser ikke tegn til å gå. Spenning i hverdagen.
På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.
Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.
Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.
Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.
En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.
Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.
Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?
Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."
De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?
Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?
En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?
Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.
Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?
Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?
Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.
Så lenge jeg ikke blir drept
På kafeen her snakkes det i krokene. Ikke for høyt, og ikke for pekende, men stadig vekk ledes blikkene og oppmerksomheten ut mot dette spennende på utsiden. Hva har skjedd? Har de vært her lenge? Hva gjør de? En mann sier at han tenkte sette bilen fra seg på fortauet nedenfor her, men så så han de uniformerte menneskene, og så tok han heller noen runder rundt kvartalet for å finne en lovlig parkeringsplass.
Det er aldri så mange mennesker her på puben. Jeg har aldri før måttet sette meg på de de høye barkrakkene ved vinduet: alle andre tirsdagskvelder i manns minne har jeg kunnet velge mellom minst to sofaer. OK, det er noen ledige småbord her og der, men de er så trange og inneklemte at det føles påtrengende med min selvlysende laptopmac. Jeg hadde ikke likt om en eller annen pretensiøsitist satte seg ved nabobordet med en laptop og kvasiinellektuelle briller. Det er sjelden så mange mennesker her, sjelden så mange samtaler at musikken overdøves. Men nå er det politfolk utenfor.
Egentlig gjør de ikke så mye. To uniformer står på fortauet, går over veien, står på det andre fortauet, lyser litt på måfå med lommelykter, snakker sammen om viktge ting, lyser litt på måfå igjen. Det er noe med bygningen der borte, noe med parkeringsplassen eller bakgården, noe med noe et sted.
Jeg ser intenst ned i datamaskinen. Jeg vil ikke bli tatt som en medsammensvoren, eller en journalist, noe som kan gå ut på det samme. Jeg vil ikke være en som er mot politiets arbeid, men det er veldig vanskelig så lenge jeg ikke vet hva politiets arbeid egentlig er i dette tilfellet. Jeg skriver om noe helt annet. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer utenfor vinduet. Aner ikke om det er noe kriminelt engang. Travelt opptatt.
En politimotorsykkel kommer forbi. Oj, sier mannen i sofaen, nå kommer det enda flere. De to på fortauet stopper sykkelmannen, lyser ham i ansiktet, utveksler noen ord. Øyne i puben. Så nikker han og kjører videre. Stille, uhørlige, skuffede, lettede sukk rundt bordene.
Jeg har egentlig aldri brydd meg om ting som skjer. Ikke sånne ting. Om det stod mange mennesker i ring, ville jeg alltid kaste et blikk eller to og gå videre. Aldri bli stående, aldri være tilskuere til hendelsen. Hva sags sauementalitet er det? OK, en gang syklet jeg opp til sykehuset fordi jeg så sykehelikopteret kom, og ble stående ved sykkelen og stirre på at pasienten ble bært inn, og tutet på av sykebilen fordi jeg stod i veien for den da den kom med pasientens klær eller hva det var, og fikk høre av en kompis at jeg trolig hadde drept pasienten siden jeg sperret veien for sykebilen noen ekstra sekunder – men ellers? Andre ganger? Aldri.
Det står en Securitas-bil inne på parkeringsplassen. Er den full av penger? Er den kapret? Etterlatt der etter et ran? Passer de på den?
Det er en dyp menneskelig impuls å se på ting som skjer, annerledes ting, skremmende ting, ting som involverer biler med blålys. Alle branner trekker til seg tilskuere: ikke bare fordi ild i seg selv er fasinerende, men fordi man vil ha en slags kontroll, man vil vite hva som skjer, hva som forandrer seg, hvem som rammes hvordan av skjebnen denne gang. Men burde man være nysgjerrig som en nabokone eller arrogant som en Arkimedes og rope til invaderende soldater: "Rør ikke mine sirkler, jeg tegner i sanda her, fløtt dere for helvete, invader som gresshopper, jeg bryr meg ikke, men hold dere bare unna mine tegninger."
De to politfolkene setter inn i en bil og kjører? Men oj?
Det har kanskje hendt en gang til. Eller to. Eller noe. At jeg har stirret på hendelser, mener jeg. For er ikke det motsatte et tegn på umenneskelighet? At man ikke bryr seg om menneskene rundt seg?
En politibil til kjører ut av parkeringsplassen? Men oj oj?
Idolet er på den annen side Arkimedes. Finne ut av verden.
Securitasbilen kjører? Oj oj oj? Parkeringsplassen er tom? Men...?
Men på den tredje side ble Arkimedes drept. Og nå skrur de på lyset i kafeen, stenger tidlig i dag. Så alt var bare et skuespill for å trekke kunder hit?
Nei. Men om man er med på at macen er sirkelrund, så er jeg dette lokalets Arkimedes. Det er da noe.
Så lenge jeg ikke blir drept
Gressenkemann
T er i Kosovo hele denne uka. Møter med lokale og midlertidig nedflyttede nordmenn, selvsyn av hvordan ting går der nede og hvem som trenger hvor mye penger. Hvem som fortjener penger.
Det kommer ikke til å være første gang jeg er gressenkemann. Jobben hennes er sånn. Hun jobber med Kosovo nå, vel, da må hun vite hvordan kosovitter oppfører seg i Kosovo-land. Hva slags problemer som kan oppstå når verdenssamfunnet vil løsrive provinsen fra Serbia. Hva serbere sier, hvordan man skal forene dem i en slags fordragelighet. Osv. Det kommer til å være jobben hennes selv etter at Xerxes er ankommet. Etter jul skal hun for eksempel reise noen dager rundt i Norge for å se hva slags land dette egentlig er. Ut på oljeplattformer og greier.
Og jeg blir igjen hjemme med X. Før X, dvs nå, blir jeg igjen alene punktum.
Forhåpningen var å gjøre ting. Nyttige og fornuftige ting. Skrive, reparere sykkel, jobbe, planlegge, føre regnskap, kjøpe datautstyr. Jeg har gjort endel. Men mest har jeg gjort ting som ikke er viktige. Ordnet opp på datamaskinen. Ryddet litt. Lest bok om helgener. Hatt konfirmantundervisning. Gått ute i sola.
Det føles alltid nødvendig med alenethet for å gjøre noe som krever konsentrasjon, men så fort man er ensom nok gjør man ting som kan gjøres når som helst, men som tar pinlig lang tid. (Les: laste ned og organisere musikk på dataen.) Og at jeg ikke har skrevet blogg på etpar dager, også en pinlighet, viser vel bare at det ikke er lettere å gjøre det når man er alene.
Fra i morgen skal jeg jobbe titimers dager i en måned i et kontor på Blindern. Fra i morgen er det plutselig jeg som kommer sent hjem. Til tomt hus de første to dagene, men likevel. Gressenkemann i to dager til. Tre. Får håpe ordene kommer tilbake i løpet av den tiden.
Det kommer ikke til å være første gang jeg er gressenkemann. Jobben hennes er sånn. Hun jobber med Kosovo nå, vel, da må hun vite hvordan kosovitter oppfører seg i Kosovo-land. Hva slags problemer som kan oppstå når verdenssamfunnet vil løsrive provinsen fra Serbia. Hva serbere sier, hvordan man skal forene dem i en slags fordragelighet. Osv. Det kommer til å være jobben hennes selv etter at Xerxes er ankommet. Etter jul skal hun for eksempel reise noen dager rundt i Norge for å se hva slags land dette egentlig er. Ut på oljeplattformer og greier.
Og jeg blir igjen hjemme med X. Før X, dvs nå, blir jeg igjen alene punktum.
Forhåpningen var å gjøre ting. Nyttige og fornuftige ting. Skrive, reparere sykkel, jobbe, planlegge, føre regnskap, kjøpe datautstyr. Jeg har gjort endel. Men mest har jeg gjort ting som ikke er viktige. Ordnet opp på datamaskinen. Ryddet litt. Lest bok om helgener. Hatt konfirmantundervisning. Gått ute i sola.
Det føles alltid nødvendig med alenethet for å gjøre noe som krever konsentrasjon, men så fort man er ensom nok gjør man ting som kan gjøres når som helst, men som tar pinlig lang tid. (Les: laste ned og organisere musikk på dataen.) Og at jeg ikke har skrevet blogg på etpar dager, også en pinlighet, viser vel bare at det ikke er lettere å gjøre det når man er alene.
Fra i morgen skal jeg jobbe titimers dager i en måned i et kontor på Blindern. Fra i morgen er det plutselig jeg som kommer sent hjem. Til tomt hus de første to dagene, men likevel. Gressenkemann i to dager til. Tre. Får håpe ordene kommer tilbake i løpet av den tiden.
10 mars 2007
Fabelaktig fremmedhet
Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. Et øyeblikk på Victoria Terrasse, med himmelen på vei til å bli helt svart og våren sivende i luften et sted. J og T ved kanten. Utsikt over bygningene som er så merkverdig opplyst. Så fremmed, på en eller annen måte. J og T på vei fra kino via sykkelen til et sted å spise. En stopp, bare. En klem. Følelsen av å være i en fremmed by. Et ukjent sted. Og så flyte på den følelsen helt fram til en ny italiensk trattoria et sted i retning hjem. En helt ukjent by. En fabelaktig følelse.
Jeg vet ikke hva det kommer av, eller om det er annerledes med andre mennesker. Men følelsen av å være et nytt og ukjent sted var ikke skremmende der og da, ikke i det i hele tatt. Tvertimot. Og jeg vet ikke om det skyldtes av at vi hadde vært på kino med halvt uforståelige filmer eller skulle finne et nytt sted å spise, som man alltid gjør i utlandet, men følelsen av å ikke være et sted hvor andre snakket ditt språk, var ikke en utrygg følelse. Absolutt ikke.
Kanskje fordi det er vår et sted bak de smeltende snøhaugene. Kanskje fordi Xerxes begynner å gå fra klump til menneske der inne. Kanskje fordi verdens fremmedhet underbygde vårt fellesskap, vår ikke-fremmedhet, vår likhet, på samme måte som man holder sammen som to nylig innvandrede i et fremmed land. Kanskje fordi vi skal utenlands til det fremmede selv neste år.
Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. En fremmed verden. Fremmed i verden, nysgjerrig på verden, som om den var ny på alle mulige måter. Et øyeblikk, bare. Og så til en ny italiensk og litt for fansi trattoria hvor kelneren fikk dobbelt opp med tips.
Jeg vet ikke hva det kommer av, eller om det er annerledes med andre mennesker. Men følelsen av å være et nytt og ukjent sted var ikke skremmende der og da, ikke i det i hele tatt. Tvertimot. Og jeg vet ikke om det skyldtes av at vi hadde vært på kino med halvt uforståelige filmer eller skulle finne et nytt sted å spise, som man alltid gjør i utlandet, men følelsen av å ikke være et sted hvor andre snakket ditt språk, var ikke en utrygg følelse. Absolutt ikke.
Kanskje fordi det er vår et sted bak de smeltende snøhaugene. Kanskje fordi Xerxes begynner å gå fra klump til menneske der inne. Kanskje fordi verdens fremmedhet underbygde vårt fellesskap, vår ikke-fremmedhet, vår likhet, på samme måte som man holder sammen som to nylig innvandrede i et fremmed land. Kanskje fordi vi skal utenlands til det fremmede selv neste år.
Et øyeblikk, bare. Og så en time eller to på følelsen. En fremmed verden. Fremmed i verden, nysgjerrig på verden, som om den var ny på alle mulige måter. Et øyeblikk, bare. Og så til en ny italiensk og litt for fansi trattoria hvor kelneren fikk dobbelt opp med tips.
09 mars 2007
...For Xerxes var da en mann...?
Vi vet ikke om Xerxes er en gutt eller jente. Ts mage vokser og buler og i går kunne vi se sparkene, se bevegelsene der innefra, se at noe skjer, ikke bare kjenne det – og fremdeles vet vi ikke om det er en gutt eller jente som sparker. Har det noe å si?
Hadde vi visst kjønnet, hadde vi fått kjønnsspesifikke gaver. Rosa klær til en jente, bilbane til en gutt. (Eller motsatt, vi hadde fått jentegaver til en gutt og guttegaver til en jente nettopp for å ikke å følge det oppgåtte kjønnsrollegavemønsteret.) Hadde vi visst kjønnet, hadde vi lagt planer ut fra bare den ene biten av informasjon. Hadde vi visst kjønnet, hadde vi forestilt oss hamhundet som baby, som skoleleve, som voksen – og alt i kjønnstypiske roller. Kjønnet ville jo ha vært det eneste vi kunne være sikre på. (Og likevel kunne vi ha tatt feil: hvordan er det å forvente en gutt og få en jente eller omvendt? Traumatisk? Helt greit?)
Kjønnet spiller ingen rolle. Det viktige er at det blir et helt menneske som får det godt i verden og gjør godt for andre. Som forelder er man glad i barnet uansett. Kan noen da forklare meg hvorfor jeg forventer en gutt og T forventer en jente?
Ikke det at vi har noe grunn til å forvente noe som helst, men for min del antar jeg det blir en gutt. Jeg betegner Xerxes som en gutt, som 'han', og rykker litt til hver gang noen kaller det en 'hun'. Når vi snakker sammen, tar jeg nesten automatisk og uvilkårlig rollen som den som tror det blir en gutt. Jeg planlegger å spille basket med ham (og slå ham grundig på ren spillforståelse helt til han klarer å dunke over meg), eller å diskutere Kvinnen, det evigste mysteriet av dem alle, med ham. Jeg ser ikke for meg å leke med dukker eller danse ballett.
Det kan bli en jente som slår meg i basket, en gutt som danser ballett, en gutt som leker med oppstæsja dukker, en jente som man kan diskutere Kvinnen med midt i hennes ulykkelige kjærlighet til en venninne. For eksempel. Det aller meste av det jeg ser for meg en gutt vil kunne gjøre med meg, kan også en jente gjøre. Kanskje alt; i alle fall i et samfunn som tillater det. Så hvorfor ser jeg for meg at det er en gutt, og hvorfor føles det som viktig i en liten, avgrenset del av hjernen?
I konfirmantundervisningen denne uka snakket vi om sex og samliv. Det vil si, jeg snakket og stilte spørsmål, de svarte kort og brutalt og delvis ærlig delvis forstillende. Det vil si, gutten svarte. Jentene sa veldig lite. Jeg prøvde og prøvde, stilte åpne spørsmål og konkrete spørsmål lot de få snakke om det som interesserte dem, gikk på lag med dem mot guttene, alt alt. Og likevel var det som om det var et siste hinder jeg aldri kom over, en siste vegg mellom oss som jeg aldri kom over. Derfor er det jeg ser for meg en gutt.
T og jeg har diskutert voldtekt i det siste. Hva er voldtekt, hvem har ansvaret, hva bør man gjøre, hva bør man unngå, hvem rammer det. Jeg skjønner at det er ufyselig. Jeg innser at det er et grusomt overgrep. Men vil jeg noensinne klare å se det så direkte og så ryggradsäkligt som T? Som en jente? Og det er kanskje derfor jeg ser for meg at Xerxes er en gutt.
Jeg vet hvordan det er å være gutt. Jeg har vært der. Jeg kjenner dypt inni meg hvordan man ser på verden, så dypt at det er vanskelig få det fram i ord. Så dypt at det er vanskelig å vite hva av dette verdenssynet jeg egentlig deler med andre gutter og hva som er kultur og hva som bare er mitt eget. Når jeg om ti år, om femten år, ser min sønn, vil jeg vite sånn omtrent hvordan han ser på verden. Vi vil på en eller annen måte ha e fellesgrunnlag. Og det vi skape bånd mellom oss, eller i det minste fra meg, på dette dype nivået.
Men kanskje nettopp disse 10-15 årene avslører det som lange slutninger på feil grunnlag? Eller som kortslutninger? Nå ville Xerxes' kjønn ha vært veldig viktig info simpelthen fordi det ikke ville ha vært så mye annen info. Om ti år har han (hun) eksistert i ti år, ako bogde, og det vil være så mye annen info, så mye som ar skjedd, så mange hendelser og bånd og historier og feilskjær og gode skjær og skjær i sjøen og skjærer i hånda eller på taket, at kjønnet ikke vil ha så mye å si, eller? Eller?
Jeg har hørt kvinner klage over at de ikke har fått en jente eller to. Bare gutter, liksom. Gutter som ikke bryr seg om de typiske jentetingene, ikke sminker seg, ikke shopper, er litt dårlige på empati, ikke klarer å rydde. Gutter, liksom. Men jeg vet ikke om det er kjønnet som avgjør at jeg er rotete og sosialt klavertrampende innimellom. Det er de ti årene, tjue årene, som har formet meg. Kjønnet er bare et vagt rammeverk. Eller?
Xerxes er uansett et guttenavn. Føler at det bør ha noe å si for skjebnens valg av kjønn der inne.
Hadde vi visst kjønnet, hadde vi fått kjønnsspesifikke gaver. Rosa klær til en jente, bilbane til en gutt. (Eller motsatt, vi hadde fått jentegaver til en gutt og guttegaver til en jente nettopp for å ikke å følge det oppgåtte kjønnsrollegavemønsteret.) Hadde vi visst kjønnet, hadde vi lagt planer ut fra bare den ene biten av informasjon. Hadde vi visst kjønnet, hadde vi forestilt oss hamhundet som baby, som skoleleve, som voksen – og alt i kjønnstypiske roller. Kjønnet ville jo ha vært det eneste vi kunne være sikre på. (Og likevel kunne vi ha tatt feil: hvordan er det å forvente en gutt og få en jente eller omvendt? Traumatisk? Helt greit?)
Kjønnet spiller ingen rolle. Det viktige er at det blir et helt menneske som får det godt i verden og gjør godt for andre. Som forelder er man glad i barnet uansett. Kan noen da forklare meg hvorfor jeg forventer en gutt og T forventer en jente?
Ikke det at vi har noe grunn til å forvente noe som helst, men for min del antar jeg det blir en gutt. Jeg betegner Xerxes som en gutt, som 'han', og rykker litt til hver gang noen kaller det en 'hun'. Når vi snakker sammen, tar jeg nesten automatisk og uvilkårlig rollen som den som tror det blir en gutt. Jeg planlegger å spille basket med ham (og slå ham grundig på ren spillforståelse helt til han klarer å dunke over meg), eller å diskutere Kvinnen, det evigste mysteriet av dem alle, med ham. Jeg ser ikke for meg å leke med dukker eller danse ballett.
Det kan bli en jente som slår meg i basket, en gutt som danser ballett, en gutt som leker med oppstæsja dukker, en jente som man kan diskutere Kvinnen med midt i hennes ulykkelige kjærlighet til en venninne. For eksempel. Det aller meste av det jeg ser for meg en gutt vil kunne gjøre med meg, kan også en jente gjøre. Kanskje alt; i alle fall i et samfunn som tillater det. Så hvorfor ser jeg for meg at det er en gutt, og hvorfor føles det som viktig i en liten, avgrenset del av hjernen?
I konfirmantundervisningen denne uka snakket vi om sex og samliv. Det vil si, jeg snakket og stilte spørsmål, de svarte kort og brutalt og delvis ærlig delvis forstillende. Det vil si, gutten svarte. Jentene sa veldig lite. Jeg prøvde og prøvde, stilte åpne spørsmål og konkrete spørsmål lot de få snakke om det som interesserte dem, gikk på lag med dem mot guttene, alt alt. Og likevel var det som om det var et siste hinder jeg aldri kom over, en siste vegg mellom oss som jeg aldri kom over. Derfor er det jeg ser for meg en gutt.
T og jeg har diskutert voldtekt i det siste. Hva er voldtekt, hvem har ansvaret, hva bør man gjøre, hva bør man unngå, hvem rammer det. Jeg skjønner at det er ufyselig. Jeg innser at det er et grusomt overgrep. Men vil jeg noensinne klare å se det så direkte og så ryggradsäkligt som T? Som en jente? Og det er kanskje derfor jeg ser for meg at Xerxes er en gutt.
Jeg vet hvordan det er å være gutt. Jeg har vært der. Jeg kjenner dypt inni meg hvordan man ser på verden, så dypt at det er vanskelig få det fram i ord. Så dypt at det er vanskelig å vite hva av dette verdenssynet jeg egentlig deler med andre gutter og hva som er kultur og hva som bare er mitt eget. Når jeg om ti år, om femten år, ser min sønn, vil jeg vite sånn omtrent hvordan han ser på verden. Vi vil på en eller annen måte ha e fellesgrunnlag. Og det vi skape bånd mellom oss, eller i det minste fra meg, på dette dype nivået.
Men kanskje nettopp disse 10-15 årene avslører det som lange slutninger på feil grunnlag? Eller som kortslutninger? Nå ville Xerxes' kjønn ha vært veldig viktig info simpelthen fordi det ikke ville ha vært så mye annen info. Om ti år har han (hun) eksistert i ti år, ako bogde, og det vil være så mye annen info, så mye som ar skjedd, så mange hendelser og bånd og historier og feilskjær og gode skjær og skjær i sjøen og skjærer i hånda eller på taket, at kjønnet ikke vil ha så mye å si, eller? Eller?
Jeg har hørt kvinner klage over at de ikke har fått en jente eller to. Bare gutter, liksom. Gutter som ikke bryr seg om de typiske jentetingene, ikke sminker seg, ikke shopper, er litt dårlige på empati, ikke klarer å rydde. Gutter, liksom. Men jeg vet ikke om det er kjønnet som avgjør at jeg er rotete og sosialt klavertrampende innimellom. Det er de ti årene, tjue årene, som har formet meg. Kjønnet er bare et vagt rammeverk. Eller?
Xerxes er uansett et guttenavn. Føler at det bør ha noe å si for skjebnens valg av kjønn der inne.
En fests vellykkethet
Man måler en fests vellykkethet ut fra hvor fint gjestene har det. Men hvordan måler man hvor fint gjestene har det?
I etterkant av bryllupsbursdagsfestmarkeringen har T og jeg diskutert fram og tilbake om hvordan det egentlig var, hvem av gjestene som likte det hele og hvem som ikke følte seg helt hjemme, hvem som ville gå tidlig og hvem som ville bli hele natta. Og de, gjestene (i alle fall noen av dem), har båret ved til det samme bålet og grublisert over hva som forårsaket at han ikke smilte da, at hun ikke lo da, at de ikke snakket med dem der og da til den tiden eller senere.
En rimelig fåfengt øvelse, når alt kommer til alt. For det første fordi det er veldig vanskelig å ikke bare oppfatte hva en annen persons sinnstemning er midt iblant en virvelstorm av andre menneskers sosialisering, men i enda større grad å få med seg hva som egentlig forårsaker denne sinnstemningen. Han smilte kanskje ikke fordi han tenkte på sitt eget bryllup, sin egen skilsmisse, en hendelse i går, fordi han lurte på noe, brydde hjernen med et matematisk problem, funderte på hvordan jobben kom til å være på mandag. Hun lo kanskje ikke fordi hun ikke skjønte at var ment som en vits. Eller omvendt. Vi har allerede konstruert store teorier som har vist seg å være feil: menneskene tenkte helt annerledes enn vi trodde. Og de teoriene vi står igjen med, er alle nokså usikre og skjøre.
Festen var vellyket ut fra hvor mange mennesker som var der og hvor mye liv de skapte. Hvor mye latter, hvor mange samtaler på tvers. Med 50 mennesker sier det seg selv at ikke alle snakket med alle (det ville ha vært 1275 samtaler, om jeg regner riktig, og det ville ha tatt litt tid å gjennomføre alle), noe som var greit nok for de som hadde agg nok til å ikke ville snakke med alle de andre – men det var så mye snakking at de stakkars musikerne ikke spilte mer enn to-tre låter før de ga opp. (Da de senere spilte i ballrommet, ble de utkonkurrert av en gjest... Men de var en flott gave.) Festen var vellykket fordi jeg tidlig var så tom i hodet at jeg bare sløbret rundt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Fordi T var sliten og jeg var sliten og alle våre familiemennesker hadde sett hverandre og ytret ønske om at vi skulle ta initiativ til flere seinger. Besøk oss mer, sa de.
Det naturlige svaret burde kanskje at de burde besøke oss. At det er lettere å beøke om man har bil og ikke en liten baby, som man har etter hvert. Men det var ikke svaret. Svaret var at ja, vi kommer og besøker dere. Fordi dere var her på festen og gjorde den vellykket. Om dere derimot ikke synes festen var vellykket, om dere mislikte hele tilstelningen, er det et større hinder å komme på besøk.
Men festen var bra. Vi kommer snart.
I etterkant av bryllupsbursdagsfestmarkeringen har T og jeg diskutert fram og tilbake om hvordan det egentlig var, hvem av gjestene som likte det hele og hvem som ikke følte seg helt hjemme, hvem som ville gå tidlig og hvem som ville bli hele natta. Og de, gjestene (i alle fall noen av dem), har båret ved til det samme bålet og grublisert over hva som forårsaket at han ikke smilte da, at hun ikke lo da, at de ikke snakket med dem der og da til den tiden eller senere.
En rimelig fåfengt øvelse, når alt kommer til alt. For det første fordi det er veldig vanskelig å ikke bare oppfatte hva en annen persons sinnstemning er midt iblant en virvelstorm av andre menneskers sosialisering, men i enda større grad å få med seg hva som egentlig forårsaker denne sinnstemningen. Han smilte kanskje ikke fordi han tenkte på sitt eget bryllup, sin egen skilsmisse, en hendelse i går, fordi han lurte på noe, brydde hjernen med et matematisk problem, funderte på hvordan jobben kom til å være på mandag. Hun lo kanskje ikke fordi hun ikke skjønte at var ment som en vits. Eller omvendt. Vi har allerede konstruert store teorier som har vist seg å være feil: menneskene tenkte helt annerledes enn vi trodde. Og de teoriene vi står igjen med, er alle nokså usikre og skjøre.
Festen var vellyket ut fra hvor mange mennesker som var der og hvor mye liv de skapte. Hvor mye latter, hvor mange samtaler på tvers. Med 50 mennesker sier det seg selv at ikke alle snakket med alle (det ville ha vært 1275 samtaler, om jeg regner riktig, og det ville ha tatt litt tid å gjennomføre alle), noe som var greit nok for de som hadde agg nok til å ikke ville snakke med alle de andre – men det var så mye snakking at de stakkars musikerne ikke spilte mer enn to-tre låter før de ga opp. (Da de senere spilte i ballrommet, ble de utkonkurrert av en gjest... Men de var en flott gave.) Festen var vellykket fordi jeg tidlig var så tom i hodet at jeg bare sløbret rundt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Fordi T var sliten og jeg var sliten og alle våre familiemennesker hadde sett hverandre og ytret ønske om at vi skulle ta initiativ til flere seinger. Besøk oss mer, sa de.
Det naturlige svaret burde kanskje at de burde besøke oss. At det er lettere å beøke om man har bil og ikke en liten baby, som man har etter hvert. Men det var ikke svaret. Svaret var at ja, vi kommer og besøker dere. Fordi dere var her på festen og gjorde den vellykket. Om dere derimot ikke synes festen var vellykket, om dere mislikte hele tilstelningen, er det et større hinder å komme på besøk.
Men festen var bra. Vi kommer snart.
07 mars 2007
Mellomtidshukommelse på treningssenteret
Korttidshukommelse holder informasjon i hodet i cirka tjue sekunder. Etter den tid må infoen overføres til langtidshukommelsen eventuelt legges inn i langtidshukommelsen igjen, ellers glemmer man den. På treningssenteret finnes det også en mellomform: mellomtidshukommelsen.
Fra man låser inn bagen i skapet før treninga til man kommer tilbake for å låse den ut etter treninga, går det vanligvis rundt halvannen time. Når man går ut, gjør man ikke noe som helst forsøk på å huske hvilket nummer skapet har eller hvor det er plassert på skaprekka. Under treninga ofrer man ikke skapet en tøddels tanke. Og likevel, når man kommer tilbake igjen går man rett bort tyil riktig skap og låser det opp som om skapnummeret fremdeles skulle være i korttidshukommelsen. Enkelt og greit. Allerede på vei ut av garderoben aner man ikke lenger hvilket skap det var snakk om.
I løpet av min karriere som trenende på Domus Athletica og Blindern har jeg brukt alle de skapene som finnes mange ganger. Jeg har aldri hatt et fast skap, men tar det som passer ut fra hvordan menneskene er plassert der, hva jeg føler for den dagen, hvilket skapnummer som tilfeldigvis føles passende. Hadde jeg lagret alle disse skapbrukene i hukommelsen, ville jeg ha blitt gal eller i alle fall ha hatt store problemer med å finne fram til riktig skap etter treninga. Hadde jeg prøvd å lagre
Det er som om det er en underbevisst, nesten fysisk hukommelse. De få gangene man ikke treffer riktig skap på første forsøk, må man teste lås på lås bortover rekka før man til slutt finner fram. Jeg har opplevd å prøve alle låsene i hele garderoben, løpe ut til vakta for å rapportere at noen har brutt opp døra og stjålet mine klær, bare for å noen minutter etter oppdage at den første låsen jeg prøvde, var den riktige: den var bare litt trå. Så fort bevisstheten ble koblet inn for å finne fram, var alt bare kaos.
Jeg vet ikke hva det sier om de av oss som alltid har problemer med å finne fram til riktig skap. Enten lar de bevisstheten styre for mye, eller så er de dårlige på å glemme tidligere treninger, eller så har de simpelthen dårlig mellomtidshukommelse.
Det hjelper dem kanskje å vite at selve begrepet 'mellomtidshukommelse' er så lite etablert at denne bloggposten vil være første treff på google for ordet.
Fra man låser inn bagen i skapet før treninga til man kommer tilbake for å låse den ut etter treninga, går det vanligvis rundt halvannen time. Når man går ut, gjør man ikke noe som helst forsøk på å huske hvilket nummer skapet har eller hvor det er plassert på skaprekka. Under treninga ofrer man ikke skapet en tøddels tanke. Og likevel, når man kommer tilbake igjen går man rett bort tyil riktig skap og låser det opp som om skapnummeret fremdeles skulle være i korttidshukommelsen. Enkelt og greit. Allerede på vei ut av garderoben aner man ikke lenger hvilket skap det var snakk om.
I løpet av min karriere som trenende på Domus Athletica og Blindern har jeg brukt alle de skapene som finnes mange ganger. Jeg har aldri hatt et fast skap, men tar det som passer ut fra hvordan menneskene er plassert der, hva jeg føler for den dagen, hvilket skapnummer som tilfeldigvis føles passende. Hadde jeg lagret alle disse skapbrukene i hukommelsen, ville jeg ha blitt gal eller i alle fall ha hatt store problemer med å finne fram til riktig skap etter treninga. Hadde jeg prøvd å lagre
Det er som om det er en underbevisst, nesten fysisk hukommelse. De få gangene man ikke treffer riktig skap på første forsøk, må man teste lås på lås bortover rekka før man til slutt finner fram. Jeg har opplevd å prøve alle låsene i hele garderoben, løpe ut til vakta for å rapportere at noen har brutt opp døra og stjålet mine klær, bare for å noen minutter etter oppdage at den første låsen jeg prøvde, var den riktige: den var bare litt trå. Så fort bevisstheten ble koblet inn for å finne fram, var alt bare kaos.
Jeg vet ikke hva det sier om de av oss som alltid har problemer med å finne fram til riktig skap. Enten lar de bevisstheten styre for mye, eller så er de dårlige på å glemme tidligere treninger, eller så har de simpelthen dårlig mellomtidshukommelse.
Det hjelper dem kanskje å vite at selve begrepet 'mellomtidshukommelse' er så lite etablert at denne bloggposten vil være første treff på google for ordet.
06 mars 2007
Kjedekollisjon
En helt vanlig post-ekteskaplig dag:
G låner dieselbilen. Fyller bensin. Leverer den til T. T stopper på Majorstua med to gamle tanter. T ringer J. J kommer dit med O. J og O venter 2 1/2 time på NAF. NAF kjører J og O hjem og bilen til et verksted. J kommer hjem og går rett ut igjen for å hente Is bil og kjøre til verkstedet og hente bagasjen til N. N skal hjem til Malta om en time. J kjører litt rundtomkring, kommer fram til verkstedet til slutt. Verkstedet har ikke fått noen bil. J ringer T. Verkstedet og T ringer rundt. Begge får høre at bilen skal være satt på verkstedet. J drar hjem, setter Is bil på fortauskanten. Tar drosje til Stovner for å rekke konfirmasjonsundervisningen. Konfirmasjonen er uforberedt pjatt om samliv. Is bil pådrar seg bot. T kommer endelig fram til NAF-sjåføren på telefonen. Sjåføren sier han satte fra seg bilen på verkstedet ved siden av, uten å si fra til det riktige verkstedet, uten å låse bilen eller ta ut nøkkelen. T drar med mor til mors leilighet. J kommer hjem til låst leilighet, går på kafe- N kommer hjem til Malta uten koffert. O joiner J på kafe. T kommer hjem fra mor. Så blir det natt.
Før jeg giftet meg, var det ingen dager som var i nærheten av å ha så mye action som denne dagen. Får håpe det roer seg når barnet kommer...
G låner dieselbilen. Fyller bensin. Leverer den til T. T stopper på Majorstua med to gamle tanter. T ringer J. J kommer dit med O. J og O venter 2 1/2 time på NAF. NAF kjører J og O hjem og bilen til et verksted. J kommer hjem og går rett ut igjen for å hente Is bil og kjøre til verkstedet og hente bagasjen til N. N skal hjem til Malta om en time. J kjører litt rundtomkring, kommer fram til verkstedet til slutt. Verkstedet har ikke fått noen bil. J ringer T. Verkstedet og T ringer rundt. Begge får høre at bilen skal være satt på verkstedet. J drar hjem, setter Is bil på fortauskanten. Tar drosje til Stovner for å rekke konfirmasjonsundervisningen. Konfirmasjonen er uforberedt pjatt om samliv. Is bil pådrar seg bot. T kommer endelig fram til NAF-sjåføren på telefonen. Sjåføren sier han satte fra seg bilen på verkstedet ved siden av, uten å si fra til det riktige verkstedet, uten å låse bilen eller ta ut nøkkelen. T drar med mor til mors leilighet. J kommer hjem til låst leilighet, går på kafe- N kommer hjem til Malta uten koffert. O joiner J på kafe. T kommer hjem fra mor. Så blir det natt.
Før jeg giftet meg, var det ingen dager som var i nærheten av å ha så mye action som denne dagen. Får håpe det roer seg når barnet kommer...
05 mars 2007
Gift
Så er det gjort. Jeg har steget inn i trettiårene, har giftet meg, har hatt en fest for alle i familien, har fått se Ts familie mingle seg med min.
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
Bildene ligger her. Noen av bildene. (Mulig å kjøpe, mulig å laste ned. Si fra om det fremdeles er enkelte bilder som er litt for close-up: vi har tatt vekk etpar nesehårsbilder allerede...) Mail meg gjerne dine egne bilder.
Skrive om hele greia er for mye akkurat nå. Det var fest, det var taler, det var fullt av mennesker på Valdresstua, det var mingling i rare konstellasjoner. Det var følelser og karaoke, samtaler og dansing, lek og alvor, barn og voksne. Det var mye mer, men det var så mye at det er uoverkommelig i én bloggpost. Får komme tilbake til deler av det.
Gift, voksen. whui...
02 mars 2007
Neste tiår
Egentlig skulle jeg skrive masse i går, og i dag, nå, om mennesker og samtalekunst og diskusjoner og gravferdstalekursoppførsel og alt som skjer overalt i verden.
Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.
Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.
Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.
Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.
Eller?
Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.
Vi sees på festen.
Men jeg er tretti år i dag. Og jeg skal gifte meg i morgen. Så det går ikke.
Jeg må skrive tale (på hvor mange språk? får se). Jeg må kjøpe skopusseutstyr. Vaske skjorte. Klippe meg (T gjorde det akkurat nå. ser litt hjemmeklippet ut). Må treffe mennesker som kom fra USA for noen timer siden. Treffe alle som er kommet for oss, egentlig. Planlegge festen. ordn. Styre. Mase. Alt i alt er jeg den minst ordnestyremaseplanlegge mannen i verden, men nettopp derfor er de få planleggingene jeg bedriver slitsomme.
Mest av alt må jeg endre hodet mitt. Må tenke meg som en gift mann i trettiåra, ikke en ugift mann i tjueåra. Egentlig har jeg aldri brydd meg så mye om alder, man er et menneske og tar det derfra heller enn åvære en alder (eller yrke) og så nøste fra det, men denne gangen virker det som om presset blir for stort. Som om det betyr mer enn bare et tall. Og selvfølgelig, som omet giftermål betyr mer enn et samboerskap.
Men det gjør det jo ikke. Ikke egentlig.
Eller?
Uansett er det en stor fest for T og meg i morgen. Masse rare mennesker som i mitt hode er totalt inkompatible. Det skal bli utrolig gøy å se hvordan de snakker sammen. Så gøy, faktisk, at bloggen lever dafft fram til etter helga.
Vi sees på festen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
