Fordi jeg fortjener det

Jobbet i en hel intens uke nå, stirre på dataskjerm i et lite kontorkott, skrive på tastatur på min klønete måte, sliten i øyne og armer og skuldre. Gikk tidlig i dag. Fordi jeg forrtjener det. Fortjener?

For å fortjene noe, må man ha gjort noe, ikke sant? Å fortjene noe er å gjøre seg fortjent til det, dvs en aktiv ting? Man ikke ha gjort seg fortjent til noe ved bare å sitte der? Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til noe ved bare å stirre i veggen i åtte timer, eller enda verre, å lese en god bok i åtte timer? Ha det gøy i åtte timer?

Med mindre veggstirringen er en del av et psykologisk eksperiment og jeg må sitte helt stille. Med mindre boka må leses asap som en del av en jobb jeg påtar meg fordi jeg er snill? Med mindre det å ha det gøy... Nei? For kan man gjøre seg fortjent til noe som helst ved å ha det gøy?

Det man gjør seg fortjent til, er en kompensasjon for små lidelser eller større eller mindre orritasjoner man pådrar seg for andres skyld. Om jeg holder ut i samme jobb i mange nok år, fortjener jeg Kongens fortjenestemedalje. Om jeg lider meg gjennom en time med Lloyd Webber-musikk, fortjener jeg å høre på Bach etterpå. Johann Sebastian Bach. Om jeg redder et barn fra å drukne i isvann, fortjener jeg en eller annen fortjenestemedalje. Om jeg holder ut idiotiske foreldre i tenårene forjener jeg Kronprinsens fortjenestemedalje. Ikke?

Hadde jeg reddet et barn fra å drukne, hadde jeg ikke villet tatt imot en fortjenestemedalje. Hvorfor skulle man ha en sånn ting å hene på veggen? Hvem skulle man vise den til? Om alle, hvorfor være så ensporet? Om ingen, hvorfor ha den i det hele tatt? Noen?

Jeg har endel medaljer fra diverse sportsarrangementer, basketmedaljer, orientering, sånne småting som ikke betyr noe og som jeg ikke husker hvor kommer fra. Selve overrekkelsen var stor da jeg var liten, jeg ble tatt høytidelig i hånda og var nesten voksen på en eller annen måte. Men nå? Fikk en medalje for å vinne tredjedivisjon i basket et år. Tror det var trededivisjon. Aner ikke hvor den medaljen er. Bryr meg ikke. Ville aldri ha vist den fram om jeg visste hvor den var. Hadde jeg vært en samler av sportsmedaljer hadde det vært annerledes. Da hadde jeg hengt dem opp i sorterte rader og ordnede rekker. Men en enkelt medalje jeg får for en ting jeg tlfeldigvis gjør? Jeg spilte ikke basket for å få medalje. Jeg ville ikke ha reddet et barn for å få medalje. Så hvorfor skulle jeg bry meg mer om en fortjenestemedalje?

Mennesker som slanker seg, fortjener alltid en ekstra sjokoladebit i helga. Nå har du vært flink, nå har du holdt deg unna godteri en i mange dager. Nå kan du kose deg litt ekstra. Idrettsutøvere som mange ganger er på nippet til å vinne, fortjener til slutt en seier. (Som om det å komme på andreplass er en lidelse de går gjennom bare for å vinne neste gang.) Noen ganger fortjener bare de hyggeligste menneskene en bestemt ting. (Som om det å unne X noe og å mene at X fortjener noe er det samme.) Et barn som holder ut en lang, kjedelig familiesammenkomst, fortjener å leke med venner når det kommer hjem. En eiendomsmegler som jobber tolvtimers dager fortjener å tjene åtte millioner i året. En som dytter andre, fortjener å dyttes selv. En oversetter som jobber ca så mye som jeg har jobbet, ca like mye og like intenst, fortjener som meg å gå to timer før på fredag?

I bunn og grunn tror jeg ikke man fortjener noen ting. Det er godt høre at andre mener du fortjener ting, at du har gått gjennom lidelser for deres eller andres skyld og dermed fortjener oppreising, belønning, erstatning - men egentlig er det bare en høflig gest. Det er litt som å være moralsk vinner: du har tapt, men mennesker mener du burde ha vunnet. Men det er ingen universell moral som avgjør vinnere bortenfor spillet; og det er ingen generell lov som avgjør hvem som fortjener hva. Og uansett, enda vktigere: man burde ikke gjøre ting for å gjøre seg fortjent til belønning. Man burde gjøre ting fordi de er riktige i seg selv. Om jeg skal redde et barn fra å drukne, om jeg skal høre på Lloyd Webber, om jeg skal gjøre noe slitsomt - jeg gjør ikke dette fordi jeg da fortjener noe annet etterpå, men fordi det jeg gjør er riktig i seg selv. Hvis jeg skal høre på Lloyd Webber (ser det ikke for meg, men rent hypotetisk), så vil det være fordi jeg synes det er riktig å være med T når hun hører på den type musikk. Ikke fordi hun kan bli musicalsk i hodet, noe som må forhindres, men fordi jeg vil dele den gleden med henne. Eller i alle fall prøve. Jeg vil ikke lide meg gjennom fx Jesus Christ Superstar bare fordi vi etterpå skal høre på Goldbergvariasjonene. Jeg *fortjener* ikke å høre Bach etter musicalskvip, men jeg vil kreve det for å gjenopprette enslags harmoni i hodet mitt. Og det er en helt annen ting

Det er det samme med slanking, fx. Man fortjener ikke sjokolade i helga. Man kan velge å spise det, velge smaken over vekta, men man fortjener det ikke, i enda mindre grad om 'fortjener' betyr noe sånt som at 'det er greit': vekta går opp med sjokolade (eller gjør det ikke, alt hvordan man forbrenner sjokoladen) uansett hvor mye man 'fortjener' det. Man kan ta en sjokolade for å gjøre slankingen lettere, men det å slanke seg medfører ikke krav på sjokolade hver syvende dag.

Men selvfølgelig, man kan bli enige i slankegruppa om at man opparbeider seg poeng for ver slankedag, og at sjokoladen hver syvende dag er et resultat av disse ponegen - dvs fortjent. Og det er kanskje sånn man må se det. Hver gang man mener å være fortjent til noe, mener man at det man har gjort i følge gitte sosiale regler er verdt noe: en belønning, en kompensasjon, en erstatning. Ifølge gamle sosiale regler er det bra å bli ved sin lest, derfor fortjente alle enslags fortjenestemedalje etter femti år i samme jobb. Eller førti år eller hvor mye det er. (Om det er verdt en belønning nå er et åpent spørsmål.) Overarbeide eiendomsmeglere fortjener ikke mange millioner ut fra hvor mye de jobber, hvor hardt de jobber, hvor viktige de er for samfunnet, hvor hyggelige de er, hvor intelligente de er - men de fortjener det fordi det er mye penger i omløp i bransjen, og fordi mennesker med mye penger er villig til å gi mye penger for hus som koster mye penger. De sosiale spillereglene, bare.

Fortjener jeg da å gå tidlig fra joben? Ja, ut fra rommet jeg jobber i. Nei, ut fra at oppdragsgiveren har sittet i samme rom i mange år allerede. Ja, ut fra at jeg slet ut meg selv og trengte hvile. Nei, ut fra at mange, OK, noen mennesker jobber like mye like lenge foran datamaskinen. Fortjener? I hvilket sosiale spill?

Ifølge den altfor vellykkede sjamporeklamen til L'Oréal skal man kjøpe seg sjampo "fordi man er verdt det": parce que je le vaux bien. Forhåpentligvis kommer jeg aldri til å føle meg som en del av, eller i det hele tatt komme i kontakt med, sosiale miljøer som mener at sjampoer er noe man gjør seg fortjent til. Akkurat nå, på den lokale stampuben Yamit, fortjener jeg å fortsette mine tanker på maskinen her for å gjøre dem litt mer uklare og føre dem videre.

Akkurat nå fortjener jeg en Guinness til.