Bang Bang (my theatre shot me down)

Jeg hater lyden av skudd. Geværskudd, pistolskudd, kanonskudd. Selv på ganske lang avstand, og langt utenfor smerteterskelområdet, gir det meg frysninger nedover ryggen. Og jeg har ikke engang vært i nærheten av en krig.

Da jeg kom hjem fra militæret, så jeg Kenneth Branaghs Hamlet. Filmen var helt fantastisk, og jeg satt fjetret og glemte hvor jeg var, glemte meg selv, helt til siste scene når Hamlet bæres ut og geværene heves for en siste salutt. Da begynte jeg å kaldsvette.

I militæret skjøt jeg med kanoner som smalt ørene mine i fillebiter, det er det. (Og kommer til å propagandere for militærets idioti resten av livet, i alle fall det militæret jeg var i.) Og hver gang en del av meg trodde at ørene kom til å smelles enda mer i filler, ble jeg redd langt ned i ryggraden.

De sier tiden leger sår. Og etter hvert kunne jeg se Hamlet uten å være redd for skuddene i slutten. Kino, selv med sine smell og eksplosjoner i hollywoodianske biljaktscener, var ikke noe å være redd for. Og diskoteker ble etter hvert litt mindre uoverlevelige, det var ingen store smell å vente. Og å gå tur i skogen var ikke farlig så lenge man gikk i sivil langt fra nærmeste militærleir (og utenfor elgjakta). Men det var ett sted det ikke ble bedre: teateret.

Halvparten av alle teateroppsetninger er med pistolskudd. Var på Vildanden i dag, og der skytes det jo i teksten allerede. På Markens grøde var det mange skudd. På Antigone på teaterhøyskolen var det skudd. På det ene stykke jeg gikk på i Sarajevo var det pistolsmell som alle akket seg over. På flere stykker jeg gikk på i tiden etter Hamlet var det skudd, og jeg ble like forbannet hver gang.

Jeg skjønner på den ene siden at det må være bra å ha en pistol i hånda så publikum sitter på kanten av stolene og bare venter på at det skal smelle. Jeg skjønner at det er en grei og enkel måte å få alles oppmerksomhet. Jeg skjønner at det er effektfullt. Men fader i helvete ta, det gjør vondt i ørene, det suser lenge etterpå, det smeller langt inn i ryggraden, det ødelegger hele opplevelsen. Går det en kar rundt på scenen med pistol, får jeg aldri med meg hva han eller andre sier. Kommer det et skudd utenfra scenen, bruker jeg de neste minuttene på å overbevise meg selv om at det ikke kommer flere, ta det med ro. Og ikke minst: den gleden jeg hadde over å leve meg inn i stykket, splintres og faller sammen.

Aha, sier man kanskje. Brecht! Skuddet er godt teater! Teater kan også gi store, nervepirrende opplevelser!

Fader ta, sier jeg da. Skyt "man". Jeg vil ikke gå på teater om det skytes i stykket. Jeg nekter å utsette meg og mine ører for sånne pinsler. Jeg nekter å la meg rive med av så pinlig enkle trekk fra regissørens side. Jeg, faktisk, jeg hater det.

Og jeg har aldri vært i nærheten av noen krig.