Om ganghastighet

Noen av oss har bare ém ganghastighet, eller to: rusle bedagelig og spasere normalt. Gå fort er en fysiologisk umulighet, eventuelt en mental en, og det slår alltid over i jogging eller løping (som har flere gir). Noen av oss kan ikke endre hastighet uten videre når vi går. Og noen av oss, når vi går ute i verden, havner i kronglete sosiale situasjoner av den grunn.

Da jeg gikk mot T-banen fra dagens konfirmasjonslederseanse, kom jeg litt før banen til et Y-kryss på gangveien: jeg gikk rett fram, i alle fall fra min synsvinkel, og fra venstre kom det skjenende inn en mann som skulle inn på min vei. Hans sti gikk ca 30 grader på min. Det uheldige var at vi var like langt fra selve krysset da vi først så hverandre. Og enda uheldigere var det at vi gikk like fort. Og enda enda uheldigere var det at denne mannen tydeligvis også tilhørte en viss hastighetsendringsklønegruppe. Han gikk like fort som meg, og han gikk helt ved siden av meg, og det var klart for alle involverte parter at vi snart kom til å møtes skulder til skulder i krysset der framme.

I sånne situasjoner kan man begynne å løpe, men det virker bare skremt og er ikke noe en mann kan gjøre på en halvopplyst gangsti. Det er samme prinsipp som overfor hunder: vis bare ikke at du er redd. Eller man kan finne et påskudd for å stoppe helt. (Å endre ganghastighet er selvfølgelig et alternativ for de fleste mennesker, men disse to menneskene var ikke de fleste.) Men å stoppe kan også felles av hundeprinsippet, spesielt om du er en dårlig skuespiller og det er altfor tydelig at du likevel ikke fikk en melding på mobilen. (Og dessuten, når det gjelder mobil og lignende, fungerer det sjelden å måtte stoppe for å gjøre ting man like gjerne kan gjøre gående.) Så hva gjøre?

Jeg gikk på. Jeg var "opptatt med dype tanker", jeg hadde ikke merket ham, ikke i det hele tatt, jeg rynket øyenbrynene (noe han ikke kunne ha sett, men det ga en viss troverdighet til det hele), jeg så langt foran meg, mot horisonten, jeg var kort sagt i min egen verden. Om han gikk videre, ville vi møtes, og jeg ville ikke bry meg, ikke i det hele tatt, bare gå videre. Verst for ham.

Han begynte med den samme taktikken. Vi gikk helt i takt i mange meter, kanskje en kvart uendelighet, og merket hvordan spenningen bygget seg opp omvendt proporsjonalt med hvordan avstanden mellom oss ble mindre. I et lite øyeblikk begynte jeg å vakle og lurte på om det beste ville være å bøye seg ned likevel. For hadde ikke skolissa mi gått opp? Men i samme øyeblikk fikk han nøyaktig samme tanke, og i øyekroken kunne jeg se hvordan han bøyde seg ned over skoen for å ta opp lissene for å knyte dem igjen.

Jeg ar alt halvveis nede, men oj, det var visst ikke en flekk på jakka likevel, eller bare en liten en, det var bare å børste litt, så var den borte, og nå måtte jeg forte meg for å rekke banen, om lissa skulle være åpen ville det ikke være så viktig. Dessuten ville jeg selvfølgelig ikke merke det uansett. Framme ved T-banen løftet jeg øyenbrynene lettet, som om de pustet ut, og senket skuldrene. Pohff, det gikk bra denne gangen også.

Senere så jeg den samme mannen på banen. Han hadde på seg støvler. Før banen kom fram til Carl Berner hadde jeg bestemt meg for å trene på å gå i andre hastigheter.