Skohorntræler

Livet går i bølger. Som liten knyter andre skoene for deg. Så knyter du dem selv. Deretter knyter du dem ikke. Så knyter du dem selv igjen, og til slutt går du med tresko. Jeg tror jeg er midt mellom ikke knyte og knyte selv igjen. Denne vinteren har jeg ikke knytt uteskoene, men bare tredd dem på meg. De har lange lisser og de er meningen man skal bruke dem (dvs lissene), men jeg gidder ikke. Det tar så lang tid, det er så kronglete, det føles så ineffektivt å måtte knyte opp for å knyte ned bare sekunder etterpå. Men det er mulig jeg må begynne med det likevel.

Siden skoene er ferdigknytt, er de også ganske trange å få på seg. Det holder ikke å tre dem forsiktig på, jeg må virkelig dytte dem nedi. Det betyr også at jeg må holde dem igjen på en eller annen måte, og å holde hælkappa oppe. Om jeg tråkker rett ned, klyser jeg bare hælkappa og skoene kommer aldri ordentlig på. Men det er ikke noe problem, jeg bruker tommelen som spor og lar foten skli ned langs den samtidig om den gjør at skoen ikke blir klyst.

Så langt, så bra. Og veldig effektivt. Men problemet er dette: jeg har begynt å få træler på tommelen. Akkurat i leddet, der hvor tommelen er som tjukkest, presser foten så hardt på sin vei ned at huden blir hard og etter hvert faller av. Det gjør faktisk ganske vondt, svir på en sånn uggen måte. Væsker litt og. Jeg har prøvd å bruke andre fingre, men det er vanskelig og fungerer sjelden så bra at det er verdt å ikke knyte opp og ned de satans lissene.

Så jeg tror jeg må slutte å bruke tommelen som fotinnfører, dvs at jeg må knyte lissene opp og igjen, dvs at jeg er på vei over i neste fase. Det føles nesten vemodig, så kul som man føler seg når man bare trår nedi skoene. Så ungdommelig, lizm. Men det er vel en livets bølgetopp eller -dal, antar jeg.

Det eneste jeg er sikker på, er at jeg ikke skal begynne med skohorn ennå. Skohorn er stadiet etter tresko, når man ikke lenger når ned til lissene.