Snart voksen?

Om en uke er jeg gift. Om en uke er jeg tretti år. Om et halvt år er jeg ako bogde far. Så jeg er snart voksen?

I Dagsavisen har de en spalte hvor de spør kjendiser blant annet om når de skjønte at de var voksne. Hva svarer man på sånt? Noen sier at de aldri er blitt det, noen da de ble forelder første gang, noen når de kunne kjøre bil, noen når de måtte ta ansvar som tolvåringer. Men hva jeg ville svart? Og om denne uka forandrer noe?

Det er en annen, voksen, ukjent følelse som vokser seg fram. Det høres litt pfuit ut, litt wow, litt kvasipoetisk, litt Hjemmet-artikkel om en godt voksen kvinne – men likevel. På konfirmasjonen er jeg ikke lenger jevnaldrende i hodet. Jeg er kul og lar dem snakke og hører på dem og respekterer dem som lærere sjelden gjør, men det var noe helt annet da jeg var ungdomsskolelærer for to år siden. Da var jeg liksom fremdeles i samme generasjonen. (De trodde jeg var yngre enn jeg var.) Nå er jeg liksom med ett over i foreldregenerasjonen. (Konfirmantene tror jeg er eldre enn jeg er.)

Men er man kjedelig som voksen? Satt? Mindre eventyrlysten? Ansvarlig? Fornuftig? Moden? Engstelig? Tøff? Sterk? Bitter? Og hvorfor skulle jeg bli noe av det, selv om jeg skulle føle meg voksen? Og føler jeg meg egentlig voksen?

Jeg vet ikke. Om Dagsavisen ringte meg fordi jeg en uke hadde gjort noe som gjorde meg fortjent til noen spaltemillimetre i deres blekke, om de ville spørre meg om når jeg skjønte at jeg hadde blitt voksen, ville jeg ikke ha svart. Om voksen er å ikke prøve nye ting eller finne på noe rart, håper jeg aldri jeg blir voksen. Om det er å være ansvarlig, håper jeg jeg har vært det lenge, om ikke på alle områder så i alle fall på noen. Om det å være voksen er å være førstegangsforelder, er jeg det før året er omme.

Om det er en god følelse å være voksen, og det gjør verden rundt meg bedre, håper jeg at jeg har blitt, er i ferd med å bli det. Ellers kan det være det samme.

"Voksen", liksom...