Tappet

Jeg ga blod i dag. Det er alltid et stort sjansespill om jeg får mulighet til det.

Noen ganger er jeg syk når jeg skal gi blod, eller har vært syk litt før. Da må jeg vente noen uker. Det var det som skjedde for noen uker siden, da jeg gikk hjem fra reklamefilminnspillingen: jeg skulle ha gitt blod da, men fikk ikke lov, ikke med feber, og det måtte utsettes til i dag.

Noen ganger er jeg sliten eller har sovet dårlig:Her står det at du ikke skal gi blod "hvis du ikke føler deg helt i form, har sovet dårlig, spist lite eller er svært sliten". Men hittil har jeg klart å lure dem til å la meg dele mine blodceller.

Noen ganger har jeg for lavt hemoglobinnivå. Det er like frustrerende hver gang. Her har jeg slitt meg vei, gjennom snø og sludd, kanskje, gått vekk fra hva enn jeg holdt på med, og kommet meg til blodbanken for å dele av mitt blodoverflod. Og så får jeg ikke lov til å dele noe som helst, men må dra hjem med uforettet sak. Det positive er at jeg da får jerntabletter å gomle til neste gang, slik at jeg skal få bedre måleresultater neste gang.

Noen ganger har jeg vært i feil utland. Her står det om hvor man kan ha vært de siste månedene og hvor lenge man kan ha vært der og hvor lenge man i så fall må holde seg unna blodgivning. Det er spennende lesning om man tenker kulturelt og ikke medisinsk. De fleste europeiske land er helt ok å besøke og man kan gi blod så fort man kommer tilbake. Unntakene er: Albania, Bosnia og Herzegovina, Bulgaria, Estland, Hviterussland, Kypros, Moldova, Romania, Russland, Serbia og Montenegro og Ukraina pluss deler av Tyrkia. Har man vært i et av disse landene kortere enn seks måneder, må man vente fire uker; har man vært der lenger enn seks måneder, må man vente seks måneder etter gjenkomsten før man kan gi blod. (At blodbanken ikke vet at Serbia og Montenegro har skilt lag får man passere i taushet.)

Jeg var en gang i Bosnia og Serbia i mer enn fire uker til sammen, men under fire uker i hvert land. Heldigvis ga jeg ikke blod da jeg kom hjem, det kunne ha blitt endel usikkerhet rundt reglene, ikke minst fordi jeg var innom lovlige Kroatia i løpet av den tiden.

Et av de ulovlige landene nå er faktisk Storbritannia: på grunn av kugalskapsfrykt utelukkes nå alle personer som har vært mer enn ett år tilsammen i Storbritannia mellom 1980 og 1996. Jeg har ikke det. Tror jeg. Hvor lang tid er egentlig ett år? Fra jeg var tre til jeg var 20, har jeg ikke vært på masser av besøk, familiebesøk, helgeturer, ferier, vennebesøk... Hva om det til sammen utgjør 53 uker? Hm. Det er uansett en ny måte å gruppere Europa på: De fattigste (sånn ca: seher og Storbritannia.

Regelen for USA og Canada er bisart nok sesongavhengig: "Dersom man forlot området i perioden 1. april – 30. november, kan man gi blod 4 uker etter ankomst til Norge. Dersom man forlot området i perioden 1. desember – 31. mars, kan man gi blod umiddelbart etter ankomst til Norge." Hva er det med årstidene som endrer situasjonen så dramatisk? Og hvorfor er det bare i Nord-Amerika dette skjer?

Australia og New Zeeland er som vest-Europa, men ellers er alle land i verden som Bosnia, Serbia og de andre i den gruppen. Bortsett fra en ekstraregel som gjelder for sub-Sahara-Afrika: enhver som har oppholdt seg mer enn fem år i landene sør for Sahara, er bannlyst fra å gi blod for alltid. Ærlig talt, der er det for mange farlige ting, blod derfra da gitt...

Jeg skjønner at det å ikke vite grunnlaget for beslutninger og meninger kan få deg til å lage egne og avvikende teorier. Jeg skjønner ikke hvorfor Afrika og Nord-Amerika bør ha egne regler, og ingen har vært i nærheten av å forklare meg det, verken på nettsida eller når jeg gir blod – så i mitt hode har sesongreglene i Nord-Amerika noe med den seksuelle løsluppenheten å gjøre om sommeren over there (moralske hemninger ryker hardest i kristenkonservative land), mens femårsregelen i Afrika har med den samme seksuelle løssluppenheten der nede. Den er bare ikke like sesongbetont og like intens.

(Håper noen forklarer med hvorfor reglene er som de er så jeg slipper å ha slike idiotiske teorier i hodet.)

Ellers har jeg klart meg bra på blodgiverscreeningen. Ingen piercinger, ikke noe narkotikabruk, ikke noe umoral på noen måte. Så som regel, dvs de gangene jeg er frisk nok og med nok blod, får jeg dele. Og det er alltid en underlig selvtilfreds følelse, man ligger der og merker kraften forsvinne mens man drikker fra en gratis brus og leser et eller annet dårlig ukeblad (heller Tommy & Tigern enn Kvinner & Klær for min del). Eller bare ligger der og døser.

Og etterpå, når man signerer seg ut, overkommes man av den samme selvgode jeg-hjelper-verden-følelsen og gir de femti kronene man skulle ha hatt til et veldedig formål, Redd barna eller hva det nå er.

Og enda etterpåere, når man kommer hjem, er man litt svak, litt svimmel, kan ikke trene, drikker en liter ekstra og spiser dobbelt så mye som man gjorde dagen før. Og man synker sammen i sofaen og funderer og kommer fram til at det ikke er den selvgode følelsen som får en til å tappe blod, eller at det visstnok skal være bra å skifte ut litt innimellom, eller de femti kronene eller den paraplyen man fikk en gang og fremdeles bruker.

Den eneste grunnen til at man tapper blod, er at man føler det som et moralsk bud så lenge man er i stand til å gi. Det er bare noe man bør gjøre.

Ifølge Kant er det den beste og kanskje eneste beveggrunnen som gjør en handling moralsk. Men da kan man ikke tenke høyt, for da sniker selvgodheten seg til topps igjen.