Basketdømming

Hva slags mennesker blir egentlig sportsdommere? Jeg ble ringt opp i dag tildig fra I: laget hennes (og Ts) skulle spille kamp, og dommerne hadde ikke kommet. De trengte en nye en, og de ringte meg. Hurra.

Jeg har vært ordentlig dommer. Som junior (eller enda før?) ble jeg kretsdommer etter å ha dømt en juniorkamp mellom de to Bærumslagene som var de beste i serien på den tiden. Senere dømte jeg i hytt og vær, masse kamper, og med masse oppmuntring hjemmefra. Så fint da Jostein, det er da gøy å dømme?

Nei, det er egentlig ikke det. Det er noe med den allmakten man har. Og litt med at man skal etterleve og følge en bok. Litt det samme som hvorfor jeg ikke ble jurist: å ha en rød bok og så tolke alt mulig ut fra den?

I dag dømte jeg først en jentekamp med en annen dommer og deretter en herrekamp alene. Bare fjerdedivisjon, så de var ikke godt vant. Heller ikke emd autoritet: selv om jeg dømte noe feil, holdt det med å si Hold kjeft (eller lignende) for at de skulle spille videre. Det var greit nok, det gikk ok, det var litt penger. Men gøy?

Gøy å hjelpe I. Gøy å ha illusjoner om at jeg kunne ha rundspilt dem alle sammen, hadde jeg ikke vært dommer. Gøy å gjøe noe. Men å strikse og strikte med streng mine for at de skal ha rammer å forholde seg til? Pfft.

Som konfirmasjonsleder er jeg det motsatte av streng. Det motsatte av dommer. Noen ganger går det til helvete, noen ganger går det bra. Men om mennesker ikke vil ta imot respekt og krever så strenge regler som en dommer skal håndheve overfor dem? Nei. Et sånt menneske er jeg dessverre ikke.