Å telle sekunder i timen

Var på gravferdstalerkurs i dag (Mer om det en annen dag). Det var en klokke på veggen. Med sekundviser. Ouf.

Da jeg gikk på skolen var det alltid en stor, rund klokke over tavla. Den hadde aldri timetall, bare en masse små og litt større svarte streker og to svarte visere som en gang i minuttet endret posisjon med et klikk. I alle fall den lengste av dem. Jeg skjønte aldri hvordan de som hengte opp de klokkene tenkte. Det kunne ikke være for å la læreren vite hva klokka var, den hang jo bak ham. Men å la elevene se en klokke hele timen? Å la en bønsj fjortiser som bare vil ut i vårsola fordi de vil se en eller annen fra en annen klasse, spille ball, varme seg i sollyset, sykle til nærmeste Narvesen – og la dem se klokka hele timen, hver time, hver dag? Hvor mange konsentrasjonssvikter vil ikke det forårsake? Man stirrer på klokka for at den skal gå fortere. Man ser på klokka og mister konsentrasjonen fordi det bare er fem minutter til frimuttet. Man irriteres av tikkingen. Man blir sittende og fascineres av at dette minuttet, og dette minuttet, og dette minuttet var minutter som aldri kommer tilbake, verdifulle øyeblikk av det som skulle ha vært en lykkelig periode av livet – og man bruker disse øyeblikkene på å høre læreren messe om ting man ikke bryr seg om og aldri kommer til å ofre en tanke de neste femti årene.

Hvordan trodde man at en stor klokke bak læreren skulle gjøre læringen lettere? Og enda verre var det når klokka hadde sekundviser. Tikktikktikktikktikk...

Den eneste forskjellen på dagens gravferdstalerkurs og gårsdagens skole var at klokka hang over et whiteboard og ikke en tavle. Den var helt hvit med svarte streker, noen små, noen litt større, og hadde to brede, svarte visere som sa tikk hvert minuttet. Og dessuten, selvfølgelig, en rød sekundviser som sa med lysere stemme tikktikktikktikktikktikk. Og selvfølgelig selvfølgelig, vi satt i en hestesko og alle satt med siden vendt mot tavla, alle bortsett fra én. Jeg. Jeg satt vendt rett mot tavla, med klokka midt i trynet, og hver gang jeg så opp mot lysarkene som ble brukt, eller mot whiteboardet, eller bare mot kurslederen som holdt til der oppe, traff blikket mitt klokka og ble hengende.

Jeg fikk med meg at vi begynte tre minutter og tjueseks sekunder for tidlig. At den første pausen kom perfekt, mens den andre kom tre minutter for sent. At vi begynte to minutter for tidlig, faktisk, etter denne andre pausen. At sekundviseren tikket akkurat så lavt at den såvidt var hørbar og at jeg derfor måtte anstrenge meg kontinuerlig for å oppfatte den. At minuttviseren ikke pekte perfekt på minuttstrekene, men var litt foran fra min vinkel. At da jeg begynte å snakke om meg selv mot slutten, var det femten minutter og meg og to til som skulle si noe. Jeg brukte selvfølgelig nøyaktig fem minutter.

Hva er egentlig poenget med å vite nøyaktig hvor lang tid det er igjen av timen? Den er ferdig når den er ferdig, som regel ganske presis. Hvorfor skal man bry seg om klokka når man skal bry seg med det man skal lære? Hvorfor gjøre timene til en utdratt tortur ved å peke på klokka og si at den ene viseren skal gå rundt trettito ganger til før det hele er ferdig? Aner man hvor inspirerende det er for den type magisk tenkning som barn vokser opp med og mange voksne aldri blir kvitt? Stirre klokka til å gå fortere, stoppe klokka med tankekraft – eller den motsatte tenkemåten, finne ut hvor mange sekunder som er igjen av timen og så telle ned, for å gi seg en illusjon om at man har full kontroll.

Forby klokker over tavler, er konklusjonen. Den som vil vite hva klokka er, kan sjekke den på egen vrist eller mobil. Selv skal jeg ta på meg en langbremmet NORGE-caps på neste gravferdstalerkurs: det ser kanskje ikke elegant ut, men det gjør det ihvertfall lettere å følge med på det som blir sagt. For meg, i det minste.