Prokrastinator, moi?

Det finnes mennesker som utsetter alt til siste liten. Jeg er ikke en av dem. Aldri. At jeg nå må jobbe rompa av meg denne helga, er bare en ren tilfeldighet.

Å språkvaske bøker er delvis en forferdelig petimeterjobb, men samtidig også en vidunderlig fri jobb. Den siste uka har jeg sittet på kafé med et oversatt manus og flikket på språket, rettet opp kommafeil (selv er jeg litt egenrådig på kommabruk, men i offisielle sammenhenger prøver jeg å følge reglene), endret ordstilling, forandret enkeltord, byttet et idiomatisk uttrykk med et annet, alt som har med språkforbedring å gjøre, og alt forsøksvis innenfor oversetterens stil. Det er faktisk en fantastisk jobb. På kafeen kommer og går det mennesker og tar en øl eller te, musikken i bakgrunnen endrer seg og dermed stemningen i rommet fra sløy til pigg, jeg kjøper noe å drikke eller kanskje en lunsj, og alle menneskene rundt meg gjør det nærmest til en nødvendighet i hvert fall til å _se_ konsentrert ut. Og den letteste måten å se konsentrert ut på, er å være konsentrert.

Men det hender språkvasking krever ordbøker eller internett, og det er ikke alltid kafeer holder. Derfor leste jeg bare gjennom papirmanus på kafé, merket av det feile og rare, og satte meg så ned på sofaen hjemme og begynte å føre endringene inn på maskin. På mandag skulle det leveres. Det går bra, tenkte jeg, det er ikke så mye.

Har jobbet i hele dag. Ligger an til å akkurat bli ferdig til madag, når det skal leveres. Kunne ha jobbet litt mer intenst med det i løpet av uka, men tenk på alt jeg ville gå glipp av det, skrive i denne bloggen og konfirmasjonsundervisning og gravferdstalerkurs og generell sosialisering – så uka gikk poff ganske fort. Og helga må dermed gå desto saktere, så jeg klarer å bli ferdig.

Men det betyr ikke at jeg utsatte alt til siste øyeblikk. Åhnei. Jeg har hatt det i hodet hele tiden, det trengte bare å modnes. (At det egentlig skulle leveres på fredag, hører ikke hjemme her. Det ødelegger hele argumentasjonen min. Husj vekk med seg stygge parentes.) Eller kanskje det er omvendt, jeg ville forhindre meg selv fra å stikke ut og drikke bare to uker før bryllupet. Jeg ville være med T, men hadde jeg ikke hatt språkvaskjobben å konsentrere meg om, hadde det liksom ikke vært så lett å ikke bare ta én Guinness for å tenke og skrive på Shamrock eller hvor man nå gjør det. (Den lokale Luxus-puben, selve stampuben, den tidligere dagligvarebutikken, nå kaotiske kafé-aktige tingen med hele spekteret av gjester, skal også begynne å føre Guinness nå...)

Jeg er ingen utsetter. Jeg gjør alt med en gang. At denne helga gikk med til jobbing må dermed komme av en eller annen skjebnefinger et sted fra. Det måtte være sånn, på en eller annen måte.

Neste helg får man ta igjen: et nytt kurs med Human-etisk forbund (denne gang Filosofi for unge) på dagen og deretter en fest/middag med T og noen av hennes kolleger. Og en lang whiskeysamtale med K sånn før giftermålet, forloverens skål.

Nå må jeg språkvaske videre.