Ultralyd

Vi var på ultralyd i dag. Eller T var på ultralyd og jeg var med henne. Av en eller annen grunn fikk jeg følelsen av at dette ikke egentlig er menns arena, og at det ikke har vært spesielt lenge de har fått lov til, eller blitt forventet å være med. De andre mennene så også sånn ut. De vimset etter sine kvinner, en mann fulgte henne nesten inn på do, de satt i ventesofaen og visste ikke hvor de skulle se, de prøvde å se på hverandre for å hente støtte, men de så aldri på hverandre samtidig, slik at de endte opp med å være enslige menn i et hav av kvinnelighet. Til og med alle legene og sykepleierne var kvinnelige.

Men jeg hadde én fordel: i motsetning til T friker jeg ikke ut av sykehus. Det lukter ikke spesielt godt der, og det er rimelig monotont deprimerende ganger de innreder seg med, og sykepleieres tresko har jeg aldri likt – men ellers har jeg minner av omsorg fra sykehus, av oppmerksomhet, av å bli tatt vare på og bli gitt medisiner som gjorde lidelsene mindre. Utrolig hvor glad jeg var for å ha intravenøst smertestillende etter blindtarmseksplosjonsoperasjonen, for eksempel. Og i motsetning til T har jeg en hypokondersk side, av og til en del av meg som nesten liker å snakke om vondter her og vondter der. Gjør det vondt når jeg trykker sånn? Hva med sånn? Klarer du å bøye det? Hvor vondt gjør det nå? Og all oppmerksomhet er om min kropp og mine smerter, som bare jeg har direkte tilgang til.

T liker ikke sykehus. Ikke på grunn av noe spesielt traumatisk, det er bare selve sykehusideen, alle de syke her, alle bakteriene, alle lidelsene. Og det ble ikke så mye bedre av at vi var der som førstegangsforeldre på førstegangsultralyd. For hva spør man egentlig om på en sånn sesjon?

Vi ble vist inn i et lite rom. T la seg ned på en benk og fikk noe gugge på magen, jeg satte med ved siden av henne og så opp på en skjerm. Der skulle ungen komme. Og visst, så fort sykepleieren (eller legen, om hun var det –om det har noe å si) førte enslags stor laserpenn over magen hennes, kom det bildet fram på skjermen som man har sett så ofte på tv, av en eller annen grunn. Eller som man bare husker så godt man har sett i en tv-serie eller to, nå som man er i denne situasjonen selv. En firkantet trekant, omtrent samme form som en avkuttet kulestøtersirkel, med grågrønne skygger. Noe som bevegr seg. Noe som, er det en arm? Et hode? Og den ruklete streken, er det en ryggrad?

Hode, sa sykepleieren og krysset av på skjemaet. Arm derfra til dit, en arm til, skal vi se, nei samme arm, der ja, en arm til derfra til dit. Føttene, bein én, bein to, oj nå sparkes det her. Der slår hjertet, sa hun liksom i forbifarten, på vei fra å sjekke hodet til beina, akkurat som kommentatoren sa "There's the ball" i Monty Pythons filosofifotballkamp.

Alt gikk fint og fort helt til hun kom til hjertet. En, to, tre sa hun og ble stille. Lenge. En, to, tre... Etter noen minutter spurte T hva hun så etter der med hjertet. Å, svarte sykepleieren, bare det siste hjertekammeret. Men jeg fant det nå.

Ellers spurte vi ikke så mye. Jeg satt som fjetret og bare så på skjermen med hodet så mye på skakke at jeg nesten skallet i benken T lå på. (Fordi, tror jeg, å legge hodet på skakke er et tegn på at man synes noe er lite og søtt og nusselig. Jeg har aldri vært i nærheten av å se noe halvparten så nusselig som dette grågrønne skjermbildet.) T spurte om alt var normalt. Jada, sa sykepleieren. To bein, to armer. Ja, men når du så i hodet...? Å, svarte sykepleieren, det er nokså enkelt møblert der foreløpig, det er ikke så mye vi kan se. Hehe. Nei, hun skulle ikke gjennomlyse hodet for å se innmaten, men for å måle hodeskallens omkrets. Deretter målte hun lårbein og etpar andre ting, og sa at alt så bra ut i forhold til hverandre. Alt så normalt ut.

Det er det beste og samtidig det verste svaret. Beste, fordi det stilner noe av den uroen man uansett har for at noe, hva som helst, skal være feil. Den uroen man ikke blir kvitt før den overføres til ens egne barnebarn, skulle jeg tro. Det verste, fordi det er nettopp det man ikke lurer på likevel. Man lurer på store, vage, generelle, uforklarlige ting. Man skjønner ikke hva som skjer, helt, man ser noe som beveger seg og aner at det jo faktisk, søtte meg, er et levende vesen der inne, og man lurer på hvordan noe så stort kom inn i en så liten mage. Man lurer på hva dette vesenet vil si når det snakker for første gang. Man lurer på hva det vil le av, hvor utålelig det vil være som fjortis, hvilket språk det vil drømme på, hvor mange venner det vil ha i barnehagen, når det vil gå, når det vil løpe, når det vil slå pappa i basket, hvor mange gleder det vil ha i livet, hvor mange sorger, hvordan og hvorfor og hvordan og hvorfor. Man lurer på hva slags menneske dette er. Man lurer på hva slags menneske det vil synes foreldrene er.

Man lurer egentlig på alt det man ikke har spørsmål til, og det man heller aldri vil kunne svare ordentlig på. Bare ane, bare føle, bare vite om mnge, mange år: åja, dette mennesket er et sånt menneske, nå vet vi. Og likevel vet man det aldri helt likevel.

Nå er det mulig demningen brast. Nå er det mulig jeg virkelig innså at det er et menneske der inne. Nå er det mulig jeg de neste månedene er helt far-pling i bollen, snakker med babystemme til navelen som ligger nærmest dette mennesket, lekebokser med det der inne, synger sanger for det (men hvilke sanger? må laste ned noen barnesanger og lære meg dem), snakker om ingenting bare for å la det høre stemmen min. Og når det kommer ut? Når det blir et menneske på utsiden også?

Nei, det er ikke mulig å komme rundt ennå. Ikke mulig å skjønne helt. Får ta det når den tid kommer.