Første spark

Sovnet sent i går. T veldig trøtt, leste jobbting lenge, jeg ikke fullt så trøtt, skrev litt og ordnet litt med musikk til festen. T sovnet så fort hun la seg. Jeg ble liggende våken og tenke, døse, vente på søvnen, vente til hun pustet tungt nok til at hun var i det trygge drømmelandet. Tenkte ikke på noe spesielt, bare lot tankene vandre som man gjør når man sitter og ser ut av vinduet på en buss, for eksempel: den ene tanken tar den andre tar den tredje og skaper en lang rekke med tanker som ikke fører noe sted, eller fører alle steder, og som man aldri klarer å nøste opp igjen, uansett hvor sterkt man aner at det man tenker i ett gitt øyeblikk har noe å si for hva man tenkte for noen øyeblikk siden. Mange store løsninger på små og store ting som forsvinner i løse lufta på den måten. (Derfor det er nødvendig å skrive når man tenker, av og til.)

Hånda lå på Ts mage, cirka der hvor Xerxes driver og vokser. Noen minutter tidligere hadde jeg merket, for første gang, at han/hun sparket utover. Det var en liten luftboble, et hjerteslag, en liten dytt mot håndflaten. Der, kjente du det, sa T. Og ja, jeg kjente det, samme sted som hun kjente det. Med bildet over fra ultralyden og en liten bevegelse der inne fra er Xerxes plutselig blitt praktisk og ikke bare teoretisk: her og ikke bare en visjon.

T sovnet fort og jeg lå med hånda fremdeles på magen hennes, som for å holde fast sparket. Opplevelsen. Det står i bøkene at det ikke merkes så mye fra utsiden ennå, og T har ikke merket så mye fra innsiden ennå, eller hun har merket mye, men hun har ikke vært helt overbevist om at det er Xerxes som har forårsaket ting, og hun har vært så opptatt at hun ikke har lagt merke til de små bevegelsene som X faktisk er i stand til foreløpig. Jeg hadde ikke noe håp om flere bevegelser der inne fra, det var ikke det som var poenget. Bare holde rundt og beskytte. Men de kom.

Et lite spark igjen, og jeg våknet. Var det ikke et spark? T sov tungt og jeg kunne ikke sjekke med henne om hun følte noe, men var det da ikke et spark som i stad? Så et til og jeg lysvåknet av døsen. Så flere små, så et hardt spark, eller slag, eller hva det var, det var som om X sparket til av alle sine krefter for å si hei, det er meg, her er jeg. Som for å si at den hånda skygger veldig lyset her inne, se å flytt den for svingende. Bortsett fra at det var helt mørkt i rommet, selvfølgelig. Bortsett fra at det føltes som om X ville kommunisere.

Som menneske ser man ansikter overalt. To prikker og en strek vil alle mene er et fjes hvis de er noenlunde riktig plassert. Det er mulig det er det samme med kommunikasjon. En gang brukte jeg en hel familiesammenkomst på å snakke med en undulat. Ikke hele tiden, det ga ikke like mye tilbakemelding som tantene og onklene og krevde heller ikke at jeg skulle snakke med den eller spise opp kakestykket, men fem minutter her og fem minutter der, alt i alt godt over en time, satt jeg foran undulatburet og kommuniserte. Hei, fugl. Si hei. Hei, fugl. Si hei. Hei. Hei.

Det fungerte aldri. Undulaten var taus og stum bortsett fra enkelte anstrengte kvitter, og alle kusinene syntes jeg var litt rar. Men jeg dro derfra overbevist om at jeg hadde kommunisert. Hadde ikke fuglen sett på meg på en helt annen måte enn den så på de andre? Hadde den ikke kvitret annerledes? Hadde den ikke prøvd å si hei, selv om den ikke klarte det?

Selvfølgelig. Og selvfølgelig har jeg kommunisert med Xerxes. Mens T lå og sov, følte X at det var på sin plass å få et nærmere forhold til den andre forelderen, den som hanhun ikke bader i magen til hele dagen. Den forelderen som er på utsiden. Og den eneste måten den kommunikasjonen kan foregå foreløpig, er om denne forelderen kjenner på den andre forelderens mage mens X sparker eller slår eller nikker utover. Skjer det, har vi kommunikasjon. Skjer det når T sover, har vi bonding. En hemmelighet med bare oss to.

Det er mulig jeg holder meg våken lenge i kveld. Om jeg forstår rett, har jeg en avtale med en liten frosk sent, sent på kvelden. Han skal sparke og slå meg; jeg skal stryke og presse uendelig forsiktig tilbake.