NBA-homse

For første gang har en NBA-spiller kommet ut av skapet og offentliggjort at han er homoseksuell. John AMaechi, heter han, en brite som etter basketlivet planla å ta en doktorgrad i barnepsykologi. (Og bare det, at han har omløp i hodet, gjør ham annerledes i den amerikanske proffbasketverden.) Og selvfølgelig går diskusjonene høyt i USA. De fleste journalister og kommentatorer mener at det ikke har noe som helst med saken å gjøre: spiller du bra nok på banen, har det ingenting å si hva slags spill du bedriver i privatlivet ditt. Som en av dem sa: Michael Jordan spilte sammen med Dennis Rodman som sikkert gjorde ting som er ti ganger så ille som det Amaechi noen gang ville ha kunnet begynt å prøve å tenke seg. Om Jordan kunne det, burde alle vi andre kunne spille sammen med en homofil.

Men det er selvfølgelig kritiske røster. Noen mener at det ikke har så mye å si siden Amaechi har lagt opp: det som hadde vært bra, hadde vært om en aktiv storspiller hadde kommet ut av skapet. Men hvor stor påkjenning det er, er hvermanns gjetning. Ville enkelte fx ha vært like redd for å spille tøft forsvar på en homofil som de var for å spille for tøft på Magic Johnson da han spilte som HIV-positiv? For det er selvfølgelig enkelte neandertalreaksjoner: flere spillere nevner at det er greit så lenge han ikke tar "the gayness" mot dem eller prøver seg på dem. LeBron James mener at det er et brudd på lagmoralen å holde en slik ting hemmelig.

Jeg synes det er fascinerende hvordan NBA-folkene reagerer forskjellig. Toppsjefen, David Stern, sier selvfølgelig det politisk korrekte, at det ikke har noe å si. Amaechis gamle coach i mormonerstaten Utah, et erkekonservativt sted, avfeier kritikken fra Amaechi om anti-homse-utbrudd osv med at han ikke visste om det. På Utah var det visstnok bare en russer som ikke bare skjønte det, men som aktivt viste at han syntes det var helt greit. Enkelte spillere nekter å kommentere det, som om de ikke ser hvordan de skal klare å si noe riktig: uansett hva de sier, vil noen mene at de tar veldig feil. Minner litt om Bush i sine mindre arrogante stunder, når han faktisk bryr seg om hva han skal svare.

Som alle basketspillere drømte jeg meg inn i NBA som liten. Skjønte selvfølgelig at det var en umulighet, men likte uansett å leke med tanken. Men det var én ting som bekymret meg litt. Når man så på NBA-kamper, samlet alle lagene seg alltid i en sirkel med hendene samlet over hodet. Greit nok. Så sa en av dem alltid noen positive ord og peppet de andre før kampen. Greit nok. Som regel var disse ordene en bønn. Ikke greit.

Ifølge en undersøkelse (se her http://www.mndaily.com/articles/2006/03/24/67686) stoler amerikanere minst på ateister. Om jeg husker rett, var de de klart minst stolbare og minst "amerikanske", også, mye verre enn muslimer, nye innvandrere, feminister etc. Ateisme er noe farlig for mange amerikanere, noe undergravende, noe umoralsk, noe ondskapsfullt. Også homofile var mer å stole på, ifølge denne undersøkelsen. Spørsmålet blir da: hvordan ville jeg ha blitt oppfattet som NBA-spiller om jeg nektet å være med på den felles lagbønnen?

Etter et kort søk på nettet var dette den eneste referansen jeg fant til ateisme og NBA: "...is like trying to find an atheist among today's NBA players. If they exist, they're laying low." Det finnes altså trolig ingen som har kommet ut av ateistskapet. Det er på tide noen gjør det.

Når jeg nå drømmer om NBA er basketen helt uviktig: istedet er jeg den den første reinspikka ateisten. Og heller enn å se for meg mine praktfulle dunker, ser jeg for meg at jeg stiller opp på The daily show og snakker om religion, filosofi og det amerikanske samfunnets trangsynthet.

Noen vokser aldri opp.