Økonomisk fylkeskommunegnikking

Det er alltid godt å møte mennesker det er tak i. Mennesker som ikke lar motgang være ødeleggende. Mennesker som når noe står i veien, ikke går rundt, ikke stanger midt på, men hopper lett og elegant over. Eller finner en helt annen sti. Som, tja, Otto Risanger.

Jeg var på enkeltpersonsforetaksseminar i dag. Tre timer med Otto Risanger og hans powerpointark. T har sagt jeg burde gå på noe sånt, G sendte meg denne lenken, og mitt regnskapet i mitt enkeltpersonsforetak (ENK, som vi kjenner sier) er helt på trynet. Altså tenkte jeg jeg skulle få med meg tre timer i Akershus fylkeskommunes lokaler i Galleri Oslo. Hva som helst så lenge det gratis hindrer meg fra å gå konk.

Lokalene var slitsomme. Ikke det at det var råte i veggene eller at det var malt i rare farger, hmnei, alle sånne designting var som de pleier å være i foredragssaler. På tegnebrettet til arktitekten så det helt sikkert genialt givende ut, førsteinntrykket når man kom inn var tiltalende, lyst og oversiktlig. Men det var like fullt, i mangel av bedre ord, påtrengende slitsomt.

Risanger begynte med å fortelle om hvor vanskelig det var da han kom som frilansjournalist til Oslo, at han ikke fikk nok jobber, og at han derfor så seg om etter andre ting å gjøre. En egen nisje, som han sa med en merkverdig halv-lespende s, som om tunga trodde tenna var en halv centimeter nærmere drøvelen enn de faktisk var. Ah, tenkte jeg, så bra. En mann som er pragmatisk og tilpasser seg verden heller enn prøver å tvinge den i kne. En mann som belærer andre om skatt ikke fordi det er hans kall, men fordi det var en nisje som var åpen. Så bra. (Notat til ironi-tungnemme: det er minst to lag ironi i dette avsnittet. Ingenting er usant, men nøyaktig hva tekststemmen mener med å si det, og med hvilken innstilling det sies, er ironisk og dobbeltironisk og vanskelig å fatte helt rent uten videre. Måtte bare si det.)

Jeg var ganske så åpen fra begynnelsen av. Dette er ting som interesserer meg og som er viktig for det samme meg, tenkte jeg til (igjen) det samme meg. Jeg har mye å lære og enda mer å tjene på å følge med. Men snart syknet konsentrasjonen hen og ble nesten sengeliggende.

Ikke fordi mennesker hostet høyt med åpen munn her og der i lokalet. Åhnei, det er uhøflig og irriterende, men sjelden døden om foredraget er spennende. Og ikke fordi Risanger har en myk, avslepet Bergens-dialekt, en stemme som smyger seg nedover stolradene, en autoritet som gjør ham til en god onkel, om enn noe dårlig i ballspill og høydehopp (skulle jeg fordomsfullt tro), men fordi stemmene fra salen var skarpe, bedrevitende og kvasimorsomme. Fordi de i salen stilte spørsmål for å fortelle om sin egen situasjon heller enn å vite noe nytt. Fordi de bare unntaksvis skjønte at svaret allerede stod på en av de tettskrevne powerpointarkene.

Men mest av alt på grunn av interiøret. Man skjønner at Akershus fylkeskommune ikke er av de mest prestisjetunge institusjonene i landet når de holder til i Galleri Oslo (som er foreslått å bli gitt til rusmiljøet, blant annet), men man overraskes likevel når man setter seg i foredragssalen og venter et visst sus av byråkratisk opphøydhet. Stolene er overraskende fordi de gir en helt rar støtte for armene. Armlene er rundt, slik at man ikke kan lene mer enn kvarte armen om gangen, og selv det er ikke behagelig. Og selv om man ikke hadde hatt problemer med avrundingen, så er toppunktet satt slik at armene sklir bakover og albuene presses inn i stolryggen som stikker ubehagelig ut på sidene. En stolrygg som forresten også er ubehagelig avrundet.

Men stolen for så vidt kunne vært grei hadde det ikke vært for bordet. Under bordet er det en plate som hindrer en fra å sparke fylkeskommunerepresentanten foran i ryggen – men også i å strekke ut beina og få litt hvile i verden. Knærne skaller i bordplata (eller en stang) om man setter dem rett opp. Og høyden på bordet passer selvfølgelig ikke med høyden på stolen, man kan verken lene seg forover eller sitte redd ved bordet, det er alltid en kroppsdel som blir utsatt for ubehag.

Det verste gjenstår likevel. Det som gjorde at jeg mistet konsentrasjonen som John McEnroe mistet fatningen i sin tid (og sikkert av og til fremdeles). Det verste var dette: bordene gnikket mot hverandre. Det var tre tomansbord bord på min rad, og ett menneske på hvert bord. Hver gang han til høyre satte ned albuen, ristet alle tre bordene. Hver gang hun til høyre noterte noe, gnikket alle tre bordene mot hverandre og lagde en irriterende, pipende lyd. Hver gang noen av oss var nær et av bordene, merket de andre to det så godt at de fikk lyst til riste tilbake, bare for å vise at det var irriterende. Hver gang. Det var som om beina holdt på å falle av, at det var derfor de pep så hjerteskjærende.

For Otto Risanger var det et av mange like foredrag. Forhåpentligvis (for hans del) var spørsmålene verre enn de han er vant til, men ellers hadde han det forholdsvis greit der oppe på scenen. Han kunne bevege seg fram og tilbake uten at gulvet ristet, for eksempel.

For min del har jeg mistet all respekt for fylkeskommunerepresentantene. Fortjener de ikke bedre bord, fortjener de ikke å sees opp til spesiell grad. (Eventuelt fortjener de medfølelse.)

Får bare håpe jeg ikke har mistet respekt for pragmatiske økonomer. Det er sånne som redder sånne som meg når alt kommer til alt.