Hvor mange innvandrere kjenner du?

Aftenposten slår slår nordmenns manglende innvandrerkunnskap stort opp i en artikkel i dag. "Fire av ti kjenner ingen innvandrere" står det på forsida. Og ingressen enda sterkere: "Hver femte Oslo-borger kommer fra et ikke-vestlig land. Men fire av ti etnisk norske har aldri kontakt med dem, hverken privat eller på jobb."

Wow. Nesten halvparten av Oslos etnisk norsle befolkning har aldri kontakt med etnisk ikke-europeere? De kjøper aldri trikkebillett av en pakistaner? Tar aldri drosje med en inder? Hilser aldri på en nabo fra Kamerun? Eller omvendt: teller en italiensk-ættet argentiner som ikke-europeer? Vil de som svarer på spørreundersøkelsen regne ham som ikke-europeer? Hva med en adoptert koreansk-født nordmann? Eller en tredjegenerasjons pakistaner?

En gang ble jeg spurt i en SSB-undersøkelse om hvor stor del av min omgangskrets som var født utenfor Norge. Jeg begynte på 2%. Så tenkte jeg meg om, begynte å telle etter, tok med svensker og dansker og engelskmenn, så bort fra at de fleste så og hørtes norske ut – og mangedoblet prosenttallet.

Poenget er at "innvandrer" er et så belastet ord at få vil si at de kjenner en innvandrer. Det er litt som om en FrP-er sier at han kjenner en neger. Man kjenner mennesker, det er det hele. Da jeg var liten kjente jeg brødrene Sangar, og de var kule nok, men aldri helt med i gjengen på skolen. Det tok meg lang tid å skjønne at det hadde noe å gjøre med at de var indere, og selv når jeg skjønte det, klarte jeg ikke å forstå hvorfor enkelte i gjengen tenkte på den måten. Og det tok meg enda lengre tid å koble Sangar & Sangar med de "innvandrerne" det stod om i avisa. Innvandrere var liksom ikke de samme menneskene, de var fremmede og rare på en hittil udefinert og uklar måte.

Hadde man spurt meg, hadde jeg instinktivt svart at jeg kjenner ingen innvandrere. Så ville jeg tenkt meg om og slått meg på pannen. Jo visst, T er innvandrer. Jeg skal gifte meg med en innvandrer, men det kommer så langt ned på lista over hva hun er i mitt hode at det bare blir latterlig å fokusere på at hun er det. Det samme tror jeg gjelder i spørreundersøkelsen. Har du kontakt med en ikke-europeer, er spørsmålet, lett omformulert. Neineinei, er svaret, bortsett fra Mustafa som driver kafeen og Morsli som driver skomakersjappa og den ene naboen og etpar i konfirmantgruppa mi og ansatte på Ica og drosjegutta utenfor vinduet her og og og – men de teller ikke, de er jo seg selv! De er jo mennesker!

En annen ting er at prosenttallet går raskt ned: av de under 30 sier snaut 25% at de aldri treffer ikke-europeere, av de over 67 år sier ca 75% det. Men det er et lite poeng i forhold til den emne smaken man får av hele spørsmålet. "Har du kontakt med en ikke-europeer?" (Om det var sånn spørsmålet ble formulert, det står ikke sitert.) Det er den type spørsmål man ikke vet hvordan man skal begynne å svare på.

Vet man hvor alle man snakker med kommer fra, bryr man seg, tenker man på det, har man alles fødselssted i hodet, vurderer man hudfarge for en eventuell fremtidig spørreundersøkelse om kontakt mellom rasene?

Hm. Det er noe som ikke henger sammen. Er det ikke i underøkelsen, er det kanskje i hodet mitt.