De har stått i selve Carl Berner-krysset lenge nå. Ikke i selve krysset, bare på fortauet, men så nært midten hvor bilene kjører at det er rart de ikke blir spontanforgiftet av Co2 og Nox og svevestøv og alt som er der. På den ene siden de lysegrønne. På den andre siden de oransje. En kamp for de aller tøffeste.
De grønne er mest standhaftige. De har stått der mest og de har hengt opp masse ballonger oppover i veien. På den andre siden var det de oransje som først begynte med ballonger i sitt hus etpar hundre meter nærmere SInsenkrysset, men om jeg har forstått sakene rett skal nå de grønne overta dette huset og skvise de oransje til et annet og mindre bra sted. Bransjens hakkeorden.
Hei, du, sier de friskt og sprettent til deg når du går forbi. De oransje gir deg en gratis Gatorade, de grønne vil bare ha din signatur for å tegne medlemskap i et eller to år. Hei, du, trener du? Vil du komme i form? På tide å forberede badesesongen? Få vekk litt ekstra, øke kondisen, få overskudd? Da kan du bli med oss, så skjer alt det gode du har drømt om i lang tid nå.
De grønne er de kuleste. De oransje er de billige. De grønne har større muskler. De oransje ser mer normale ut. Men er det noen normale eller kule som ville stå midt i Carl Berner-krysset for å selge noe som helst? Stå i slapset midt mellom T-banen, trikken, bussen, en inneklamt kaffebar og en lampebutikk som alltid har tilbud – for å verve mennesker til overskuddfabrikker? Til det lyset og den gleden de prøver å si at finnes på deres sentre?
De grønne er Elixia (E-lexia eller elik-SIA eller en av de andre måtene det uttales); de oransje er sats, eller unnskyld, SATS. De selger drømmer. De falbyr en bedre kropp og et sunnere liv. Midt på Carl Berner.
Jeg har testet både SATS og Elixia. Jeg har alltid endt opp på Domus Atheltica. Når jeg slutter å snike meg til studentrabattene kommer jeg til å finne et billigere treningssted eller fortsette på DOmus, i Studentidretten. Jeg mener, hvor mye trenger man å betale for å trene?
Jeg mener, hvorfor skulle man trene med mennesker som ikke skjønner at de ødelegger all kondis ved å stå midt i et av Oslos mest forurensede kryss?
28 februar 2007
27 februar 2007
Økonomisk fylkeskommunegnikking
Det er alltid godt å møte mennesker det er tak i. Mennesker som ikke lar motgang være ødeleggende. Mennesker som når noe står i veien, ikke går rundt, ikke stanger midt på, men hopper lett og elegant over. Eller finner en helt annen sti. Som, tja, Otto Risanger.
Jeg var på enkeltpersonsforetaksseminar i dag. Tre timer med Otto Risanger og hans powerpointark. T har sagt jeg burde gå på noe sånt, G sendte meg denne lenken, og mitt regnskapet i mitt enkeltpersonsforetak (ENK, som vi kjenner sier) er helt på trynet. Altså tenkte jeg jeg skulle få med meg tre timer i Akershus fylkeskommunes lokaler i Galleri Oslo. Hva som helst så lenge det gratis hindrer meg fra å gå konk.
Lokalene var slitsomme. Ikke det at det var råte i veggene eller at det var malt i rare farger, hmnei, alle sånne designting var som de pleier å være i foredragssaler. På tegnebrettet til arktitekten så det helt sikkert genialt givende ut, førsteinntrykket når man kom inn var tiltalende, lyst og oversiktlig. Men det var like fullt, i mangel av bedre ord, påtrengende slitsomt.
Risanger begynte med å fortelle om hvor vanskelig det var da han kom som frilansjournalist til Oslo, at han ikke fikk nok jobber, og at han derfor så seg om etter andre ting å gjøre. En egen nisje, som han sa med en merkverdig halv-lespende s, som om tunga trodde tenna var en halv centimeter nærmere drøvelen enn de faktisk var. Ah, tenkte jeg, så bra. En mann som er pragmatisk og tilpasser seg verden heller enn prøver å tvinge den i kne. En mann som belærer andre om skatt ikke fordi det er hans kall, men fordi det var en nisje som var åpen. Så bra. (Notat til ironi-tungnemme: det er minst to lag ironi i dette avsnittet. Ingenting er usant, men nøyaktig hva tekststemmen mener med å si det, og med hvilken innstilling det sies, er ironisk og dobbeltironisk og vanskelig å fatte helt rent uten videre. Måtte bare si det.)
Jeg var ganske så åpen fra begynnelsen av. Dette er ting som interesserer meg og som er viktig for det samme meg, tenkte jeg til (igjen) det samme meg. Jeg har mye å lære og enda mer å tjene på å følge med. Men snart syknet konsentrasjonen hen og ble nesten sengeliggende.
Ikke fordi mennesker hostet høyt med åpen munn her og der i lokalet. Åhnei, det er uhøflig og irriterende, men sjelden døden om foredraget er spennende. Og ikke fordi Risanger har en myk, avslepet Bergens-dialekt, en stemme som smyger seg nedover stolradene, en autoritet som gjør ham til en god onkel, om enn noe dårlig i ballspill og høydehopp (skulle jeg fordomsfullt tro), men fordi stemmene fra salen var skarpe, bedrevitende og kvasimorsomme. Fordi de i salen stilte spørsmål for å fortelle om sin egen situasjon heller enn å vite noe nytt. Fordi de bare unntaksvis skjønte at svaret allerede stod på en av de tettskrevne powerpointarkene.
Men mest av alt på grunn av interiøret. Man skjønner at Akershus fylkeskommune ikke er av de mest prestisjetunge institusjonene i landet når de holder til i Galleri Oslo (som er foreslått å bli gitt til rusmiljøet, blant annet), men man overraskes likevel når man setter seg i foredragssalen og venter et visst sus av byråkratisk opphøydhet. Stolene er overraskende fordi de gir en helt rar støtte for armene. Armlene er rundt, slik at man ikke kan lene mer enn kvarte armen om gangen, og selv det er ikke behagelig. Og selv om man ikke hadde hatt problemer med avrundingen, så er toppunktet satt slik at armene sklir bakover og albuene presses inn i stolryggen som stikker ubehagelig ut på sidene. En stolrygg som forresten også er ubehagelig avrundet.
Men stolen for så vidt kunne vært grei hadde det ikke vært for bordet. Under bordet er det en plate som hindrer en fra å sparke fylkeskommunerepresentanten foran i ryggen – men også i å strekke ut beina og få litt hvile i verden. Knærne skaller i bordplata (eller en stang) om man setter dem rett opp. Og høyden på bordet passer selvfølgelig ikke med høyden på stolen, man kan verken lene seg forover eller sitte redd ved bordet, det er alltid en kroppsdel som blir utsatt for ubehag.
Det verste gjenstår likevel. Det som gjorde at jeg mistet konsentrasjonen som John McEnroe mistet fatningen i sin tid (og sikkert av og til fremdeles). Det verste var dette: bordene gnikket mot hverandre. Det var tre tomansbord bord på min rad, og ett menneske på hvert bord. Hver gang han til høyre satte ned albuen, ristet alle tre bordene. Hver gang hun til høyre noterte noe, gnikket alle tre bordene mot hverandre og lagde en irriterende, pipende lyd. Hver gang noen av oss var nær et av bordene, merket de andre to det så godt at de fikk lyst til riste tilbake, bare for å vise at det var irriterende. Hver gang. Det var som om beina holdt på å falle av, at det var derfor de pep så hjerteskjærende.
For Otto Risanger var det et av mange like foredrag. Forhåpentligvis (for hans del) var spørsmålene verre enn de han er vant til, men ellers hadde han det forholdsvis greit der oppe på scenen. Han kunne bevege seg fram og tilbake uten at gulvet ristet, for eksempel.
For min del har jeg mistet all respekt for fylkeskommunerepresentantene. Fortjener de ikke bedre bord, fortjener de ikke å sees opp til spesiell grad. (Eventuelt fortjener de medfølelse.)
Får bare håpe jeg ikke har mistet respekt for pragmatiske økonomer. Det er sånne som redder sånne som meg når alt kommer til alt.
Jeg var på enkeltpersonsforetaksseminar i dag. Tre timer med Otto Risanger og hans powerpointark. T har sagt jeg burde gå på noe sånt, G sendte meg denne lenken, og mitt regnskapet i mitt enkeltpersonsforetak (ENK, som vi kjenner sier) er helt på trynet. Altså tenkte jeg jeg skulle få med meg tre timer i Akershus fylkeskommunes lokaler i Galleri Oslo. Hva som helst så lenge det gratis hindrer meg fra å gå konk.
Lokalene var slitsomme. Ikke det at det var råte i veggene eller at det var malt i rare farger, hmnei, alle sånne designting var som de pleier å være i foredragssaler. På tegnebrettet til arktitekten så det helt sikkert genialt givende ut, førsteinntrykket når man kom inn var tiltalende, lyst og oversiktlig. Men det var like fullt, i mangel av bedre ord, påtrengende slitsomt.
Risanger begynte med å fortelle om hvor vanskelig det var da han kom som frilansjournalist til Oslo, at han ikke fikk nok jobber, og at han derfor så seg om etter andre ting å gjøre. En egen nisje, som han sa med en merkverdig halv-lespende s, som om tunga trodde tenna var en halv centimeter nærmere drøvelen enn de faktisk var. Ah, tenkte jeg, så bra. En mann som er pragmatisk og tilpasser seg verden heller enn prøver å tvinge den i kne. En mann som belærer andre om skatt ikke fordi det er hans kall, men fordi det var en nisje som var åpen. Så bra. (Notat til ironi-tungnemme: det er minst to lag ironi i dette avsnittet. Ingenting er usant, men nøyaktig hva tekststemmen mener med å si det, og med hvilken innstilling det sies, er ironisk og dobbeltironisk og vanskelig å fatte helt rent uten videre. Måtte bare si det.)
Jeg var ganske så åpen fra begynnelsen av. Dette er ting som interesserer meg og som er viktig for det samme meg, tenkte jeg til (igjen) det samme meg. Jeg har mye å lære og enda mer å tjene på å følge med. Men snart syknet konsentrasjonen hen og ble nesten sengeliggende.
Ikke fordi mennesker hostet høyt med åpen munn her og der i lokalet. Åhnei, det er uhøflig og irriterende, men sjelden døden om foredraget er spennende. Og ikke fordi Risanger har en myk, avslepet Bergens-dialekt, en stemme som smyger seg nedover stolradene, en autoritet som gjør ham til en god onkel, om enn noe dårlig i ballspill og høydehopp (skulle jeg fordomsfullt tro), men fordi stemmene fra salen var skarpe, bedrevitende og kvasimorsomme. Fordi de i salen stilte spørsmål for å fortelle om sin egen situasjon heller enn å vite noe nytt. Fordi de bare unntaksvis skjønte at svaret allerede stod på en av de tettskrevne powerpointarkene.
Men mest av alt på grunn av interiøret. Man skjønner at Akershus fylkeskommune ikke er av de mest prestisjetunge institusjonene i landet når de holder til i Galleri Oslo (som er foreslått å bli gitt til rusmiljøet, blant annet), men man overraskes likevel når man setter seg i foredragssalen og venter et visst sus av byråkratisk opphøydhet. Stolene er overraskende fordi de gir en helt rar støtte for armene. Armlene er rundt, slik at man ikke kan lene mer enn kvarte armen om gangen, og selv det er ikke behagelig. Og selv om man ikke hadde hatt problemer med avrundingen, så er toppunktet satt slik at armene sklir bakover og albuene presses inn i stolryggen som stikker ubehagelig ut på sidene. En stolrygg som forresten også er ubehagelig avrundet.
Men stolen for så vidt kunne vært grei hadde det ikke vært for bordet. Under bordet er det en plate som hindrer en fra å sparke fylkeskommunerepresentanten foran i ryggen – men også i å strekke ut beina og få litt hvile i verden. Knærne skaller i bordplata (eller en stang) om man setter dem rett opp. Og høyden på bordet passer selvfølgelig ikke med høyden på stolen, man kan verken lene seg forover eller sitte redd ved bordet, det er alltid en kroppsdel som blir utsatt for ubehag.
Det verste gjenstår likevel. Det som gjorde at jeg mistet konsentrasjonen som John McEnroe mistet fatningen i sin tid (og sikkert av og til fremdeles). Det verste var dette: bordene gnikket mot hverandre. Det var tre tomansbord bord på min rad, og ett menneske på hvert bord. Hver gang han til høyre satte ned albuen, ristet alle tre bordene. Hver gang hun til høyre noterte noe, gnikket alle tre bordene mot hverandre og lagde en irriterende, pipende lyd. Hver gang noen av oss var nær et av bordene, merket de andre to det så godt at de fikk lyst til riste tilbake, bare for å vise at det var irriterende. Hver gang. Det var som om beina holdt på å falle av, at det var derfor de pep så hjerteskjærende.
For Otto Risanger var det et av mange like foredrag. Forhåpentligvis (for hans del) var spørsmålene verre enn de han er vant til, men ellers hadde han det forholdsvis greit der oppe på scenen. Han kunne bevege seg fram og tilbake uten at gulvet ristet, for eksempel.
For min del har jeg mistet all respekt for fylkeskommunerepresentantene. Fortjener de ikke bedre bord, fortjener de ikke å sees opp til spesiell grad. (Eventuelt fortjener de medfølelse.)
Får bare håpe jeg ikke har mistet respekt for pragmatiske økonomer. Det er sånne som redder sånne som meg når alt kommer til alt.
26 februar 2007
Snart voksen?
Om en uke er jeg gift. Om en uke er jeg tretti år. Om et halvt år er jeg ako bogde far. Så jeg er snart voksen?
I Dagsavisen har de en spalte hvor de spør kjendiser blant annet om når de skjønte at de var voksne. Hva svarer man på sånt? Noen sier at de aldri er blitt det, noen da de ble forelder første gang, noen når de kunne kjøre bil, noen når de måtte ta ansvar som tolvåringer. Men hva jeg ville svart? Og om denne uka forandrer noe?
Det er en annen, voksen, ukjent følelse som vokser seg fram. Det høres litt pfuit ut, litt wow, litt kvasipoetisk, litt Hjemmet-artikkel om en godt voksen kvinne – men likevel. På konfirmasjonen er jeg ikke lenger jevnaldrende i hodet. Jeg er kul og lar dem snakke og hører på dem og respekterer dem som lærere sjelden gjør, men det var noe helt annet da jeg var ungdomsskolelærer for to år siden. Da var jeg liksom fremdeles i samme generasjonen. (De trodde jeg var yngre enn jeg var.) Nå er jeg liksom med ett over i foreldregenerasjonen. (Konfirmantene tror jeg er eldre enn jeg er.)
Men er man kjedelig som voksen? Satt? Mindre eventyrlysten? Ansvarlig? Fornuftig? Moden? Engstelig? Tøff? Sterk? Bitter? Og hvorfor skulle jeg bli noe av det, selv om jeg skulle føle meg voksen? Og føler jeg meg egentlig voksen?
Jeg vet ikke. Om Dagsavisen ringte meg fordi jeg en uke hadde gjort noe som gjorde meg fortjent til noen spaltemillimetre i deres blekke, om de ville spørre meg om når jeg skjønte at jeg hadde blitt voksen, ville jeg ikke ha svart. Om voksen er å ikke prøve nye ting eller finne på noe rart, håper jeg aldri jeg blir voksen. Om det er å være ansvarlig, håper jeg jeg har vært det lenge, om ikke på alle områder så i alle fall på noen. Om det å være voksen er å være førstegangsforelder, er jeg det før året er omme.
Om det er en god følelse å være voksen, og det gjør verden rundt meg bedre, håper jeg at jeg har blitt, er i ferd med å bli det. Ellers kan det være det samme.
"Voksen", liksom...
I Dagsavisen har de en spalte hvor de spør kjendiser blant annet om når de skjønte at de var voksne. Hva svarer man på sånt? Noen sier at de aldri er blitt det, noen da de ble forelder første gang, noen når de kunne kjøre bil, noen når de måtte ta ansvar som tolvåringer. Men hva jeg ville svart? Og om denne uka forandrer noe?
Det er en annen, voksen, ukjent følelse som vokser seg fram. Det høres litt pfuit ut, litt wow, litt kvasipoetisk, litt Hjemmet-artikkel om en godt voksen kvinne – men likevel. På konfirmasjonen er jeg ikke lenger jevnaldrende i hodet. Jeg er kul og lar dem snakke og hører på dem og respekterer dem som lærere sjelden gjør, men det var noe helt annet da jeg var ungdomsskolelærer for to år siden. Da var jeg liksom fremdeles i samme generasjonen. (De trodde jeg var yngre enn jeg var.) Nå er jeg liksom med ett over i foreldregenerasjonen. (Konfirmantene tror jeg er eldre enn jeg er.)
Men er man kjedelig som voksen? Satt? Mindre eventyrlysten? Ansvarlig? Fornuftig? Moden? Engstelig? Tøff? Sterk? Bitter? Og hvorfor skulle jeg bli noe av det, selv om jeg skulle føle meg voksen? Og føler jeg meg egentlig voksen?
Jeg vet ikke. Om Dagsavisen ringte meg fordi jeg en uke hadde gjort noe som gjorde meg fortjent til noen spaltemillimetre i deres blekke, om de ville spørre meg om når jeg skjønte at jeg hadde blitt voksen, ville jeg ikke ha svart. Om voksen er å ikke prøve nye ting eller finne på noe rart, håper jeg aldri jeg blir voksen. Om det er å være ansvarlig, håper jeg jeg har vært det lenge, om ikke på alle områder så i alle fall på noen. Om det å være voksen er å være førstegangsforelder, er jeg det før året er omme.
Om det er en god følelse å være voksen, og det gjør verden rundt meg bedre, håper jeg at jeg har blitt, er i ferd med å bli det. Ellers kan det være det samme.
"Voksen", liksom...
25 februar 2007
23 februar 2007
Bang Bang (my theatre shot me down)
Jeg hater lyden av skudd. Geværskudd, pistolskudd, kanonskudd. Selv på ganske lang avstand, og langt utenfor smerteterskelområdet, gir det meg frysninger nedover ryggen. Og jeg har ikke engang vært i nærheten av en krig.
Da jeg kom hjem fra militæret, så jeg Kenneth Branaghs Hamlet. Filmen var helt fantastisk, og jeg satt fjetret og glemte hvor jeg var, glemte meg selv, helt til siste scene når Hamlet bæres ut og geværene heves for en siste salutt. Da begynte jeg å kaldsvette.
I militæret skjøt jeg med kanoner som smalt ørene mine i fillebiter, det er det. (Og kommer til å propagandere for militærets idioti resten av livet, i alle fall det militæret jeg var i.) Og hver gang en del av meg trodde at ørene kom til å smelles enda mer i filler, ble jeg redd langt ned i ryggraden.
De sier tiden leger sår. Og etter hvert kunne jeg se Hamlet uten å være redd for skuddene i slutten. Kino, selv med sine smell og eksplosjoner i hollywoodianske biljaktscener, var ikke noe å være redd for. Og diskoteker ble etter hvert litt mindre uoverlevelige, det var ingen store smell å vente. Og å gå tur i skogen var ikke farlig så lenge man gikk i sivil langt fra nærmeste militærleir (og utenfor elgjakta). Men det var ett sted det ikke ble bedre: teateret.
Halvparten av alle teateroppsetninger er med pistolskudd. Var på Vildanden i dag, og der skytes det jo i teksten allerede. På Markens grøde var det mange skudd. På Antigone på teaterhøyskolen var det skudd. På det ene stykke jeg gikk på i Sarajevo var det pistolsmell som alle akket seg over. På flere stykker jeg gikk på i tiden etter Hamlet var det skudd, og jeg ble like forbannet hver gang.
Jeg skjønner på den ene siden at det må være bra å ha en pistol i hånda så publikum sitter på kanten av stolene og bare venter på at det skal smelle. Jeg skjønner at det er en grei og enkel måte å få alles oppmerksomhet. Jeg skjønner at det er effektfullt. Men fader i helvete ta, det gjør vondt i ørene, det suser lenge etterpå, det smeller langt inn i ryggraden, det ødelegger hele opplevelsen. Går det en kar rundt på scenen med pistol, får jeg aldri med meg hva han eller andre sier. Kommer det et skudd utenfra scenen, bruker jeg de neste minuttene på å overbevise meg selv om at det ikke kommer flere, ta det med ro. Og ikke minst: den gleden jeg hadde over å leve meg inn i stykket, splintres og faller sammen.
Aha, sier man kanskje. Brecht! Skuddet er godt teater! Teater kan også gi store, nervepirrende opplevelser!
Fader ta, sier jeg da. Skyt "man". Jeg vil ikke gå på teater om det skytes i stykket. Jeg nekter å utsette meg og mine ører for sånne pinsler. Jeg nekter å la meg rive med av så pinlig enkle trekk fra regissørens side. Jeg, faktisk, jeg hater det.
Og jeg har aldri vært i nærheten av noen krig.
Da jeg kom hjem fra militæret, så jeg Kenneth Branaghs Hamlet. Filmen var helt fantastisk, og jeg satt fjetret og glemte hvor jeg var, glemte meg selv, helt til siste scene når Hamlet bæres ut og geværene heves for en siste salutt. Da begynte jeg å kaldsvette.
I militæret skjøt jeg med kanoner som smalt ørene mine i fillebiter, det er det. (Og kommer til å propagandere for militærets idioti resten av livet, i alle fall det militæret jeg var i.) Og hver gang en del av meg trodde at ørene kom til å smelles enda mer i filler, ble jeg redd langt ned i ryggraden.
De sier tiden leger sår. Og etter hvert kunne jeg se Hamlet uten å være redd for skuddene i slutten. Kino, selv med sine smell og eksplosjoner i hollywoodianske biljaktscener, var ikke noe å være redd for. Og diskoteker ble etter hvert litt mindre uoverlevelige, det var ingen store smell å vente. Og å gå tur i skogen var ikke farlig så lenge man gikk i sivil langt fra nærmeste militærleir (og utenfor elgjakta). Men det var ett sted det ikke ble bedre: teateret.
Halvparten av alle teateroppsetninger er med pistolskudd. Var på Vildanden i dag, og der skytes det jo i teksten allerede. På Markens grøde var det mange skudd. På Antigone på teaterhøyskolen var det skudd. På det ene stykke jeg gikk på i Sarajevo var det pistolsmell som alle akket seg over. På flere stykker jeg gikk på i tiden etter Hamlet var det skudd, og jeg ble like forbannet hver gang.
Jeg skjønner på den ene siden at det må være bra å ha en pistol i hånda så publikum sitter på kanten av stolene og bare venter på at det skal smelle. Jeg skjønner at det er en grei og enkel måte å få alles oppmerksomhet. Jeg skjønner at det er effektfullt. Men fader i helvete ta, det gjør vondt i ørene, det suser lenge etterpå, det smeller langt inn i ryggraden, det ødelegger hele opplevelsen. Går det en kar rundt på scenen med pistol, får jeg aldri med meg hva han eller andre sier. Kommer det et skudd utenfra scenen, bruker jeg de neste minuttene på å overbevise meg selv om at det ikke kommer flere, ta det med ro. Og ikke minst: den gleden jeg hadde over å leve meg inn i stykket, splintres og faller sammen.
Aha, sier man kanskje. Brecht! Skuddet er godt teater! Teater kan også gi store, nervepirrende opplevelser!
Fader ta, sier jeg da. Skyt "man". Jeg vil ikke gå på teater om det skytes i stykket. Jeg nekter å utsette meg og mine ører for sånne pinsler. Jeg nekter å la meg rive med av så pinlig enkle trekk fra regissørens side. Jeg, faktisk, jeg hater det.
Og jeg har aldri vært i nærheten av noen krig.
22 februar 2007
Sjøffelteater
Hamsun gjør seg ikke som teater. Eller: Hamsun gjør seg glimrende som teater. Det er bare det at det er ikke det teatrealske i Hamsun som er glimrende. Eller: Hamsun er Hamsun er vakkert uansett hva som skjer, fordi språket er vakkert. Noe sånt noe.
Var på Markens grøde på Nationaltheatret i går, tre timer og førti minutter dramatisert roman med en såkalt "kreativ" tysker regissør. Kreativ fordi hans oppsetninger er så langt man kan komme fra rett-opp-og-ned-teater, det er innfall og utfall og gjendiktninger av teksten og bruk av andre tekster og en mengde ting man ikke forventer på National. Da tyskeren (tysker fordi han er født og opvokst i Tyskland, antar jeg) satte opp et Ibsen-stykke samme sted for noen år siden, ble det ramaskrik og Wenche Foss gikk i pausen. Det er kreativitet.
Markens grøde smakte litt av Joyce i måten det blandet nivået på. Det var slapstick, det var patos, det var streit 1800-tallsteater, det var avantgardistisk 1900-talls. Skuespillerne var døn seriøse i ett øyeblikk for så å snakke direke til salen i nesten i et bisart revyinnslag hvor de lagde en renne ut i salen og helte vann ned den. Delte ut kaffe til tilskuerne som selvfølgelig satt i fullt oppplyst sal. I neste øyeblikk holdt en av dem en moralsk skjenepreken om at vi har altfor nok og at de som likevel klager er noe brødhuer. Noen ganger var de overtydelig, i neste sekund skjønte man ikke hva poenget var i det hele tatt.
Det var sjøffelteater. Derfor ble man heller aldri lei. Veie man fulgte var både svingete og ukjent, man visste aldri hva som ventet bak neste kurve, bak neste bakketopp. Det var som å ha sjøffel på datamaskinen når man spiller musikk, som jeg hører på musikk: Händel følger korsikansk kirkesang følger Tom Waits følger 'Nsync følger Rachmaninov følger Carola følger In Flames følger Bob Marley. Og det var egentlig fantastisk givende så lenge man godtok at Markens grøde ikke er er hellig bok man ikke bør tukle for mye med.
På den annen side var de beste partiene nettopp der man tok boka på alvor, eller nærmet seg den med ærefrykt, og lot Hamsuns ord snakke for seg selv. Nettopp når en god skuespiller fremførte Hamsuns ord som Hamsuns ord, uten noe mer fiksfakerier. De gjorde det etpar ganger: kutet ut teatrealskhetee, kuttet det meste av visualiseringen, kuttet ut og kuttet ut og stod igjen med ord. Som når Inger og Isak satt foran på scenekanten med lukkede øyne og Isak bare sier ordrett hva som står i boka, om Inger som kommer tilbake fra anstalten og er forkjølet, så forkjølet at det renner inesa og presser på helt opp i øynene, ho, så rent ut merkverdig forkjølelsen presser ut i øynene. Husker ikke ordene helt. Husker bare at jeg blunker litt ekstra.
Men det første jeg fortalte til T da jeg kom hjem, var et argument for å kjøpe mac... Scenen var innramet av store, hvite lakenaktige ting hvor de projiserte bilder under forestillingen. Det var kjempeeffektfullt, de endret hele stemningen på et knappetrykk og slapp å dra papp-plater ut og inn som standard teater gjør. Og de gjorde det hele veien, slik at det var en ikke bare viktig, men avgjørende del av forestillingen. Derfor var det så genialt da den ene veggen ble svart. Det var så tydelig, man så at de to andre hang sammen, hadde det samme bildet, og man lurte på hva som kunne være meningen med å ha en blank vegg på denne måten. De spilte videre. Så ble den blanke skjermen fylt av noe jeg ikke ha sett på flere måneder og egentlig aldri savnet.
Hele lakenveggen ble blå. Dypt, forhatt blå. Og midt på var det en svart firkant, flere firkanter i hverandre, et vindu med noen farger i midten. Og under de velkjente ordene: WINDOWS STARTER OPP.
Skuespillerne klarte bare nesten å holde seg, Og publkum ble så merkelig urolig, de fulgte ikke lenger med på stykket men lente hodene litt mot hverandre eller humret litt. Ingenting stoppet opp, de fortsatte å si sine replikker der oppe, men ikke engang de trodde at de ble hørt. Og hele salen ventet i spenning da lakenveggen ble blank igjen, ventet for å se om skjermen ble den forhatte blå igjen eller tvertimot tok igjen de andre to veggene.
De tok dem igjen. Etter noe minutter var lakenveggskjermene synkronisert igjen og stykket gikk hendelsesløst videre. Og man ble igjen fengslet av handlingen og måten handlingen ble presentert på.
Men man kunne ikke unngå å ta seg i å tenke idet man gikk ut av teateret: hvorfor kjører de disse veggene på windows som tydeligvis klikker for et godt ord? Man burde ikke tenke sånn, det vitner om en mac-snever hjerne.
Men likevel da, menneske?
Var på Markens grøde på Nationaltheatret i går, tre timer og førti minutter dramatisert roman med en såkalt "kreativ" tysker regissør. Kreativ fordi hans oppsetninger er så langt man kan komme fra rett-opp-og-ned-teater, det er innfall og utfall og gjendiktninger av teksten og bruk av andre tekster og en mengde ting man ikke forventer på National. Da tyskeren (tysker fordi han er født og opvokst i Tyskland, antar jeg) satte opp et Ibsen-stykke samme sted for noen år siden, ble det ramaskrik og Wenche Foss gikk i pausen. Det er kreativitet.
Markens grøde smakte litt av Joyce i måten det blandet nivået på. Det var slapstick, det var patos, det var streit 1800-tallsteater, det var avantgardistisk 1900-talls. Skuespillerne var døn seriøse i ett øyeblikk for så å snakke direke til salen i nesten i et bisart revyinnslag hvor de lagde en renne ut i salen og helte vann ned den. Delte ut kaffe til tilskuerne som selvfølgelig satt i fullt oppplyst sal. I neste øyeblikk holdt en av dem en moralsk skjenepreken om at vi har altfor nok og at de som likevel klager er noe brødhuer. Noen ganger var de overtydelig, i neste sekund skjønte man ikke hva poenget var i det hele tatt.
Det var sjøffelteater. Derfor ble man heller aldri lei. Veie man fulgte var både svingete og ukjent, man visste aldri hva som ventet bak neste kurve, bak neste bakketopp. Det var som å ha sjøffel på datamaskinen når man spiller musikk, som jeg hører på musikk: Händel følger korsikansk kirkesang følger Tom Waits følger 'Nsync følger Rachmaninov følger Carola følger In Flames følger Bob Marley. Og det var egentlig fantastisk givende så lenge man godtok at Markens grøde ikke er er hellig bok man ikke bør tukle for mye med.
På den annen side var de beste partiene nettopp der man tok boka på alvor, eller nærmet seg den med ærefrykt, og lot Hamsuns ord snakke for seg selv. Nettopp når en god skuespiller fremførte Hamsuns ord som Hamsuns ord, uten noe mer fiksfakerier. De gjorde det etpar ganger: kutet ut teatrealskhetee, kuttet det meste av visualiseringen, kuttet ut og kuttet ut og stod igjen med ord. Som når Inger og Isak satt foran på scenekanten med lukkede øyne og Isak bare sier ordrett hva som står i boka, om Inger som kommer tilbake fra anstalten og er forkjølet, så forkjølet at det renner inesa og presser på helt opp i øynene, ho, så rent ut merkverdig forkjølelsen presser ut i øynene. Husker ikke ordene helt. Husker bare at jeg blunker litt ekstra.
Men det første jeg fortalte til T da jeg kom hjem, var et argument for å kjøpe mac... Scenen var innramet av store, hvite lakenaktige ting hvor de projiserte bilder under forestillingen. Det var kjempeeffektfullt, de endret hele stemningen på et knappetrykk og slapp å dra papp-plater ut og inn som standard teater gjør. Og de gjorde det hele veien, slik at det var en ikke bare viktig, men avgjørende del av forestillingen. Derfor var det så genialt da den ene veggen ble svart. Det var så tydelig, man så at de to andre hang sammen, hadde det samme bildet, og man lurte på hva som kunne være meningen med å ha en blank vegg på denne måten. De spilte videre. Så ble den blanke skjermen fylt av noe jeg ikke ha sett på flere måneder og egentlig aldri savnet.
Hele lakenveggen ble blå. Dypt, forhatt blå. Og midt på var det en svart firkant, flere firkanter i hverandre, et vindu med noen farger i midten. Og under de velkjente ordene: WINDOWS STARTER OPP.
Skuespillerne klarte bare nesten å holde seg, Og publkum ble så merkelig urolig, de fulgte ikke lenger med på stykket men lente hodene litt mot hverandre eller humret litt. Ingenting stoppet opp, de fortsatte å si sine replikker der oppe, men ikke engang de trodde at de ble hørt. Og hele salen ventet i spenning da lakenveggen ble blank igjen, ventet for å se om skjermen ble den forhatte blå igjen eller tvertimot tok igjen de andre to veggene.
De tok dem igjen. Etter noe minutter var lakenveggskjermene synkronisert igjen og stykket gikk hendelsesløst videre. Og man ble igjen fengslet av handlingen og måten handlingen ble presentert på.
Men man kunne ikke unngå å ta seg i å tenke idet man gikk ut av teateret: hvorfor kjører de disse veggene på windows som tydeligvis klikker for et godt ord? Man burde ikke tenke sånn, det vitner om en mac-snever hjerne.
Men likevel da, menneske?
21 februar 2007
Hoppsportens forfall
Når døde hoppsporten i Oslo? Gikk tur i dag og kom til parken på Ola Narr, rett nedenfor Carl Bernes plass. Det har ikke slått meg før nå at det faktisk er en hoppbakke som ligger der, og at den er mer enn funksjonabel. Selve hoppet er murt opp med solide steiner (og de ser ganske nye ut også), kulen er avrundet som en kul skal være det, unnarennet er bratt, sletta er flat og lang. Med skikkelig fart skulle man sikkert hoppe 30 meter her. Men har noen noensinne gjort det?
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
Ovarennet er litt kort. Med mitt øyemål ser det litt for kort ut til å få fart nok til å hoppe ned hele bakken. Dessuten er det overgrodd helt øverst: meningen har trolig vært å ta fart via det flate området der oppe, men kanten mot bakken er overgrodd av busker og kratt og til og med et lite fem-ti år gammelt tre. Om noen har hoppet der de siste årene, må de ha brøyet seg vei over plantene og ødelagt skia eller tatt fart lenger nede fra og ikke hoppet noe særlig i det hele tatt.
Om sommeren er dette en flott kolle, nesten åstopp, å sitte på og få oversikt over verden nedenfor. Man dingler med beina over hoppkanten og føler seg trygg med trærne i ryggen. Om sommeren ser hoppet nesten ut som en grunnmur for et hus som aldri ble bygd, så solid er det. Og man tenker med seg selv, hm, her kunne det ha vært bra å hoppe. Og man glemmer det igjen.
Når vinteren kommer blir man overrasket over at det faktisk _er_ bra å hoppe der. Eller hadde vært, hadde det vært kjørt opp spor og fikset nok snø der man lander. Der bakken om sommeren ser nostalgisk gammel ut, oj her hopper man om vinteren, ser den trist gammel ut om vinteren, oj her hoppet man en gang for lenge siden men nå hopper man ikke mer.
For det er ingen som hopper der. Jeg har aldri hørt om noen som hopper der, aldri sett noen, aldri fått ferten av noen dem. og når jeg er ved hoppkanten, ser jeg ikke for meg at noen noensinne har hoppet her. En gang må noen ha bygget det. Men hoppet de eller var de gamle, rike eks-hoppere som ville fremme sin kjære sport? Var de fra den tiden hvor alle fant en kolle og et par ski og hoppet det de var kar om? Forventet de for mye? Investerte de gamle premiepenger i noe som aldri siden er blitt brukt?
Hva? Er denne bakken aldri blitt brukt? Et relikvie fra svunne tider? Et museum, en ruin, en rest av noe som var for lenge siden? Og burde vi ære den som vi ærer skjøre frimerker? Eller heller rive det som vi river ubetydelige rønner fra mellomkrigstiden?
Eller begynne å hoppe i den igjen? Hmnei, det er kanskje å ta litt i. Fortiden tåler ikke mye nåtid før den gir etter.
20 februar 2007
Hvor mange innvandrere kjenner du?
Aftenposten slår slår nordmenns manglende innvandrerkunnskap stort opp i en artikkel i dag. "Fire av ti kjenner ingen innvandrere" står det på forsida. Og ingressen enda sterkere: "Hver femte Oslo-borger kommer fra et ikke-vestlig land. Men fire av ti etnisk norske har aldri kontakt med dem, hverken privat eller på jobb."
Wow. Nesten halvparten av Oslos etnisk norsle befolkning har aldri kontakt med etnisk ikke-europeere? De kjøper aldri trikkebillett av en pakistaner? Tar aldri drosje med en inder? Hilser aldri på en nabo fra Kamerun? Eller omvendt: teller en italiensk-ættet argentiner som ikke-europeer? Vil de som svarer på spørreundersøkelsen regne ham som ikke-europeer? Hva med en adoptert koreansk-født nordmann? Eller en tredjegenerasjons pakistaner?
En gang ble jeg spurt i en SSB-undersøkelse om hvor stor del av min omgangskrets som var født utenfor Norge. Jeg begynte på 2%. Så tenkte jeg meg om, begynte å telle etter, tok med svensker og dansker og engelskmenn, så bort fra at de fleste så og hørtes norske ut – og mangedoblet prosenttallet.
Poenget er at "innvandrer" er et så belastet ord at få vil si at de kjenner en innvandrer. Det er litt som om en FrP-er sier at han kjenner en neger. Man kjenner mennesker, det er det hele. Da jeg var liten kjente jeg brødrene Sangar, og de var kule nok, men aldri helt med i gjengen på skolen. Det tok meg lang tid å skjønne at det hadde noe å gjøre med at de var indere, og selv når jeg skjønte det, klarte jeg ikke å forstå hvorfor enkelte i gjengen tenkte på den måten. Og det tok meg enda lengre tid å koble Sangar & Sangar med de "innvandrerne" det stod om i avisa. Innvandrere var liksom ikke de samme menneskene, de var fremmede og rare på en hittil udefinert og uklar måte.
Hadde man spurt meg, hadde jeg instinktivt svart at jeg kjenner ingen innvandrere. Så ville jeg tenkt meg om og slått meg på pannen. Jo visst, T er innvandrer. Jeg skal gifte meg med en innvandrer, men det kommer så langt ned på lista over hva hun er i mitt hode at det bare blir latterlig å fokusere på at hun er det. Det samme tror jeg gjelder i spørreundersøkelsen. Har du kontakt med en ikke-europeer, er spørsmålet, lett omformulert. Neineinei, er svaret, bortsett fra Mustafa som driver kafeen og Morsli som driver skomakersjappa og den ene naboen og etpar i konfirmantgruppa mi og ansatte på Ica og drosjegutta utenfor vinduet her og og og – men de teller ikke, de er jo seg selv! De er jo mennesker!
En annen ting er at prosenttallet går raskt ned: av de under 30 sier snaut 25% at de aldri treffer ikke-europeere, av de over 67 år sier ca 75% det. Men det er et lite poeng i forhold til den emne smaken man får av hele spørsmålet. "Har du kontakt med en ikke-europeer?" (Om det var sånn spørsmålet ble formulert, det står ikke sitert.) Det er den type spørsmål man ikke vet hvordan man skal begynne å svare på.
Vet man hvor alle man snakker med kommer fra, bryr man seg, tenker man på det, har man alles fødselssted i hodet, vurderer man hudfarge for en eventuell fremtidig spørreundersøkelse om kontakt mellom rasene?
Hm. Det er noe som ikke henger sammen. Er det ikke i underøkelsen, er det kanskje i hodet mitt.
Wow. Nesten halvparten av Oslos etnisk norsle befolkning har aldri kontakt med etnisk ikke-europeere? De kjøper aldri trikkebillett av en pakistaner? Tar aldri drosje med en inder? Hilser aldri på en nabo fra Kamerun? Eller omvendt: teller en italiensk-ættet argentiner som ikke-europeer? Vil de som svarer på spørreundersøkelsen regne ham som ikke-europeer? Hva med en adoptert koreansk-født nordmann? Eller en tredjegenerasjons pakistaner?
En gang ble jeg spurt i en SSB-undersøkelse om hvor stor del av min omgangskrets som var født utenfor Norge. Jeg begynte på 2%. Så tenkte jeg meg om, begynte å telle etter, tok med svensker og dansker og engelskmenn, så bort fra at de fleste så og hørtes norske ut – og mangedoblet prosenttallet.
Poenget er at "innvandrer" er et så belastet ord at få vil si at de kjenner en innvandrer. Det er litt som om en FrP-er sier at han kjenner en neger. Man kjenner mennesker, det er det hele. Da jeg var liten kjente jeg brødrene Sangar, og de var kule nok, men aldri helt med i gjengen på skolen. Det tok meg lang tid å skjønne at det hadde noe å gjøre med at de var indere, og selv når jeg skjønte det, klarte jeg ikke å forstå hvorfor enkelte i gjengen tenkte på den måten. Og det tok meg enda lengre tid å koble Sangar & Sangar med de "innvandrerne" det stod om i avisa. Innvandrere var liksom ikke de samme menneskene, de var fremmede og rare på en hittil udefinert og uklar måte.
Hadde man spurt meg, hadde jeg instinktivt svart at jeg kjenner ingen innvandrere. Så ville jeg tenkt meg om og slått meg på pannen. Jo visst, T er innvandrer. Jeg skal gifte meg med en innvandrer, men det kommer så langt ned på lista over hva hun er i mitt hode at det bare blir latterlig å fokusere på at hun er det. Det samme tror jeg gjelder i spørreundersøkelsen. Har du kontakt med en ikke-europeer, er spørsmålet, lett omformulert. Neineinei, er svaret, bortsett fra Mustafa som driver kafeen og Morsli som driver skomakersjappa og den ene naboen og etpar i konfirmantgruppa mi og ansatte på Ica og drosjegutta utenfor vinduet her og og og – men de teller ikke, de er jo seg selv! De er jo mennesker!
En annen ting er at prosenttallet går raskt ned: av de under 30 sier snaut 25% at de aldri treffer ikke-europeere, av de over 67 år sier ca 75% det. Men det er et lite poeng i forhold til den emne smaken man får av hele spørsmålet. "Har du kontakt med en ikke-europeer?" (Om det var sånn spørsmålet ble formulert, det står ikke sitert.) Det er den type spørsmål man ikke vet hvordan man skal begynne å svare på.
Vet man hvor alle man snakker med kommer fra, bryr man seg, tenker man på det, har man alles fødselssted i hodet, vurderer man hudfarge for en eventuell fremtidig spørreundersøkelse om kontakt mellom rasene?
Hm. Det er noe som ikke henger sammen. Er det ikke i underøkelsen, er det kanskje i hodet mitt.
En skjebne i hånda er mer enn hundre på nyhetene
Var på dokumentarkino i dag og så på en film om dagliglivet i Irak rundt valget. Skremmende og nært og fælt og alt sånt, selvfølgelig, ikke minst at amerikanske myndigheter satte regissøren på liste over mennesker som må passes ekstra nøye på – men det mest tankevekkende nå i etterkant var hvordan denne drøye timen var mer avgjørende for mitt syn på Irak-konflikten enn de fleste nyhetssendinger eller radioreportasjer eller aviskronikker jeg har fått med meg.
Jeg mener, jeg vet at mange sivile har dødd som en følge av krigen i Irak. Jeg vet at det er borgerkrig (innrømmet selv av USA)og kaotiske tilstander i Irak. Jeg vet at det erselvmordsbombere i landet. Jeg vet det er kidnappinger og bortføringer en mass. Jeg vet, kort sagt, at Irak er rimelig helvetisk.
Og likevel er det en middelaldrende seksbarnsfar fra bagdad, en sunni som jobber som lege og prøver seg som politiker, en troende mann fra den irakiske middelklassen, som er mitt bilde av hele konflikten. En mann som heter Dr. Riyadh, et navn han deler med hovedstaden i Saudi-Arabia. Og likevel er det hans venn jeg tenker på: en mann som sitter i sofaen og snakker om hvordan hans sønn ble kidnappet, snakker med kidnapperne på telefon, snakker med Dr. Riyadh når han tror telefonen er slått av om hvordan amerikanerne hjalp ham, snakker med kidnapperne igjen og innser at de hørte alle hans lovprisninger av invasjonsstyrken og at det var mulig at ikke bare hans sønn men også han selv nå ville bli drept. Husker hans lamenter, øynene foran ansiktet, forbitrede utfall mot Allah og hvermann.
Dr. Riyadhs historie er ikke unik. Det er mange mennesker som deler hans historie, som har det verre, noen har det bedre kanskje også. Det er ingen grunn til å la hans historie være den viktigste. Bortsett fra, selvfølgelig, at det er hans historie jeg har hørt.
Notis i avisa: hundre mennesker døde i selvmordangrep i Bagdad. jaja. Notis i avisa: én person, en viss, Dr. Riyadh, skadet i en kollisjon på den irakiske landsbygda. Hva! Å! Nei!!
Jeg angriper ikke denne tenkemåten. Jeg kan ikke det, den ligger nedfelt i oss alle. Jo nærmere noe er oss, desto viktigere er det. Å sørge over hele verden, og også å gledes over hele verden – alle forelskelsene, alle eksamensstryk, alle sykdommer, all motgang, all medgang – er uansett for mye. Man blir gal bare av å føle med alle de menneskene man har gitt en klem her i livet.
Men trenger man da en dyktig klippet film for å la seg rive med? Trenger man å komme under huden på mennesker, å se dem gråte i nærbilde, la dem brette seg ut til de ikke lenger har noen hemmeligheter for andre enn seg selv, høre dem i alle sine pinligste situasjoner? Har man ikke fantasi nok til å føle med mennesker selv når de ikke blir sosialpornografisk vist fram?
I Irak-konflikten tar jeg meg av og til i å først og fremst ønske at Bush og USA går på et så sviende nederlag som mulig, uten at sivile tap og lidelser på noen side har noe å si. Det er da fantasien har tapt. Heldiggvis varer det sjelden lenge, men likevel.
Likevel. Man burde ikke trenge fjernsyn for å se lenger enn sin egen nese.
Jeg mener, jeg vet at mange sivile har dødd som en følge av krigen i Irak. Jeg vet at det er borgerkrig (innrømmet selv av USA)og kaotiske tilstander i Irak. Jeg vet at det erselvmordsbombere i landet. Jeg vet det er kidnappinger og bortføringer en mass. Jeg vet, kort sagt, at Irak er rimelig helvetisk.
Og likevel er det en middelaldrende seksbarnsfar fra bagdad, en sunni som jobber som lege og prøver seg som politiker, en troende mann fra den irakiske middelklassen, som er mitt bilde av hele konflikten. En mann som heter Dr. Riyadh, et navn han deler med hovedstaden i Saudi-Arabia. Og likevel er det hans venn jeg tenker på: en mann som sitter i sofaen og snakker om hvordan hans sønn ble kidnappet, snakker med kidnapperne på telefon, snakker med Dr. Riyadh når han tror telefonen er slått av om hvordan amerikanerne hjalp ham, snakker med kidnapperne igjen og innser at de hørte alle hans lovprisninger av invasjonsstyrken og at det var mulig at ikke bare hans sønn men også han selv nå ville bli drept. Husker hans lamenter, øynene foran ansiktet, forbitrede utfall mot Allah og hvermann.
Dr. Riyadhs historie er ikke unik. Det er mange mennesker som deler hans historie, som har det verre, noen har det bedre kanskje også. Det er ingen grunn til å la hans historie være den viktigste. Bortsett fra, selvfølgelig, at det er hans historie jeg har hørt.
Notis i avisa: hundre mennesker døde i selvmordangrep i Bagdad. jaja. Notis i avisa: én person, en viss, Dr. Riyadh, skadet i en kollisjon på den irakiske landsbygda. Hva! Å! Nei!!
Jeg angriper ikke denne tenkemåten. Jeg kan ikke det, den ligger nedfelt i oss alle. Jo nærmere noe er oss, desto viktigere er det. Å sørge over hele verden, og også å gledes over hele verden – alle forelskelsene, alle eksamensstryk, alle sykdommer, all motgang, all medgang – er uansett for mye. Man blir gal bare av å føle med alle de menneskene man har gitt en klem her i livet.
Men trenger man da en dyktig klippet film for å la seg rive med? Trenger man å komme under huden på mennesker, å se dem gråte i nærbilde, la dem brette seg ut til de ikke lenger har noen hemmeligheter for andre enn seg selv, høre dem i alle sine pinligste situasjoner? Har man ikke fantasi nok til å føle med mennesker selv når de ikke blir sosialpornografisk vist fram?
I Irak-konflikten tar jeg meg av og til i å først og fremst ønske at Bush og USA går på et så sviende nederlag som mulig, uten at sivile tap og lidelser på noen side har noe å si. Det er da fantasien har tapt. Heldiggvis varer det sjelden lenge, men likevel.
Likevel. Man burde ikke trenge fjernsyn for å se lenger enn sin egen nese.
18 februar 2007
Fokus er alt
Halve livet har jeg fokusert på basketkurver. Mange, mange timer har jeg konsentrert meg om hvite firkanter med svart kant og en svart firkant i midten igjen, og oransje metallsirkler med hvite nylontråder flettet under. Ganske mange dager har disse oransje-svarte-hvite dingsene vært det jeg brukte mest hjernekraft på i løpet av hele dagen. Ikke det at de var viktigst, kanskje, ikke fornuftig sett – men om jeg feilberegnet, ville feilen være åpenbar og tydelig for alle på øyeblikket. Å misforstå hva Nietzsche kan ha ment i en bestemt bomk er sjelden en like åpenbar feil, og aldri en like øyeblikkelig. Ofte invaderte basketkurver til og med drømmene mine: jeg traff på et skudd fra egen tresekunder, jeg dunket, jeg skårte en million poeng i samme kamp. Basketkurvene var med meg hele tiden. Er det rart jeg er miljøskadd? Er det rart jeg samler på bilder av basketkurver?
Men jeg er ikke alene. Basket.no etterlyste i fjor bilder av basketkurver, og de fikk inn endel fra mer eller mindre gode fotografer. En basketkurv ved havet, en basketkurv i en bakgård, en sliten kurv, en ny kurv. To av bildene var mine. Og jeg må innrømme at jeg har ganske mange flere bilder liggende på dataen min.
Men mennesker er samlere. Noen har hjulkapsler på veggen, noen har en eske med frimerker, noen har hundrevis av Iron Maiden-T-skjorter, noen har tusenvis av autografer. Vi er samlere fordi det ligger i oss fra urtider av, vi lager oss et lager for å kunne holde ut de dårlige tidene som sikkert kommer en eller annen gang. At jeg går rundt og tar bilder av basketkurver er ikke rarere enn at bibliofile _må_ ha alle Hardygutt-bøkene som er kommet ut i Norge. (OK, jeg faller litt i bibliofilsamlerkategorien også. Men det er ikke poenget.)
Og siden jeg har vært intenst opptatt av basketkurver gjennom oppveksten, betyr de noe mer for meg enn bare å være en plankefirkant. De blir nesten levende, man kan se forskjell på forskjellige typer plater og vurdere hvor godt ballen spretter i dem, man legger sin elsk på visse typer nett, de hvor ballen lager en perfekt svisj-lyd når den faller gjennom, man merker hvor høy kurven er. (Det går en historie om Bill Bradley, eks-NBA, nå politiker på høyt nivå, at han drev og skøt på en kurv og skøt for langt hele tiden. Så stoppet han opp, tenkte seg om, og sa: den kurven er 1 1/2 inch (3 cm) for lav. Så skjøt han videre og traff på alle skuddene. Nøyaktig hvor mye for lav kurven skal ha vært, husker jeg ikke – men selve historien er oppsiktsvekkende bare om man ikke har spilt basket selv. For man merker slike ting helt ned på millimeteren nesten.)
En dag, når jeg er en god fotograf, skal jeg ha en utstilling med mine basketkurver. Da blir det kunst. Til da er det bare en sær hobby for en som ikke lenger klarer å bry seg nok om kurver til å treffe på trepoengere i kamp...
17 februar 2007
Prokrastinator, moi?
Det finnes mennesker som utsetter alt til siste liten. Jeg er ikke en av dem. Aldri. At jeg nå må jobbe rompa av meg denne helga, er bare en ren tilfeldighet.
Å språkvaske bøker er delvis en forferdelig petimeterjobb, men samtidig også en vidunderlig fri jobb. Den siste uka har jeg sittet på kafé med et oversatt manus og flikket på språket, rettet opp kommafeil (selv er jeg litt egenrådig på kommabruk, men i offisielle sammenhenger prøver jeg å følge reglene), endret ordstilling, forandret enkeltord, byttet et idiomatisk uttrykk med et annet, alt som har med språkforbedring å gjøre, og alt forsøksvis innenfor oversetterens stil. Det er faktisk en fantastisk jobb. På kafeen kommer og går det mennesker og tar en øl eller te, musikken i bakgrunnen endrer seg og dermed stemningen i rommet fra sløy til pigg, jeg kjøper noe å drikke eller kanskje en lunsj, og alle menneskene rundt meg gjør det nærmest til en nødvendighet i hvert fall til å _se_ konsentrert ut. Og den letteste måten å se konsentrert ut på, er å være konsentrert.
Men det hender språkvasking krever ordbøker eller internett, og det er ikke alltid kafeer holder. Derfor leste jeg bare gjennom papirmanus på kafé, merket av det feile og rare, og satte meg så ned på sofaen hjemme og begynte å føre endringene inn på maskin. På mandag skulle det leveres. Det går bra, tenkte jeg, det er ikke så mye.
Har jobbet i hele dag. Ligger an til å akkurat bli ferdig til madag, når det skal leveres. Kunne ha jobbet litt mer intenst med det i løpet av uka, men tenk på alt jeg ville gå glipp av det, skrive i denne bloggen og konfirmasjonsundervisning og gravferdstalerkurs og generell sosialisering – så uka gikk poff ganske fort. Og helga må dermed gå desto saktere, så jeg klarer å bli ferdig.
Men det betyr ikke at jeg utsatte alt til siste øyeblikk. Åhnei. Jeg har hatt det i hodet hele tiden, det trengte bare å modnes. (At det egentlig skulle leveres på fredag, hører ikke hjemme her. Det ødelegger hele argumentasjonen min. Husj vekk med seg stygge parentes.) Eller kanskje det er omvendt, jeg ville forhindre meg selv fra å stikke ut og drikke bare to uker før bryllupet. Jeg ville være med T, men hadde jeg ikke hatt språkvaskjobben å konsentrere meg om, hadde det liksom ikke vært så lett å ikke bare ta én Guinness for å tenke og skrive på Shamrock eller hvor man nå gjør det. (Den lokale Luxus-puben, selve stampuben, den tidligere dagligvarebutikken, nå kaotiske kafé-aktige tingen med hele spekteret av gjester, skal også begynne å føre Guinness nå...)
Jeg er ingen utsetter. Jeg gjør alt med en gang. At denne helga gikk med til jobbing må dermed komme av en eller annen skjebnefinger et sted fra. Det måtte være sånn, på en eller annen måte.
Neste helg får man ta igjen: et nytt kurs med Human-etisk forbund (denne gang Filosofi for unge) på dagen og deretter en fest/middag med T og noen av hennes kolleger. Og en lang whiskeysamtale med K sånn før giftermålet, forloverens skål.
Nå må jeg språkvaske videre.
Å språkvaske bøker er delvis en forferdelig petimeterjobb, men samtidig også en vidunderlig fri jobb. Den siste uka har jeg sittet på kafé med et oversatt manus og flikket på språket, rettet opp kommafeil (selv er jeg litt egenrådig på kommabruk, men i offisielle sammenhenger prøver jeg å følge reglene), endret ordstilling, forandret enkeltord, byttet et idiomatisk uttrykk med et annet, alt som har med språkforbedring å gjøre, og alt forsøksvis innenfor oversetterens stil. Det er faktisk en fantastisk jobb. På kafeen kommer og går det mennesker og tar en øl eller te, musikken i bakgrunnen endrer seg og dermed stemningen i rommet fra sløy til pigg, jeg kjøper noe å drikke eller kanskje en lunsj, og alle menneskene rundt meg gjør det nærmest til en nødvendighet i hvert fall til å _se_ konsentrert ut. Og den letteste måten å se konsentrert ut på, er å være konsentrert.
Men det hender språkvasking krever ordbøker eller internett, og det er ikke alltid kafeer holder. Derfor leste jeg bare gjennom papirmanus på kafé, merket av det feile og rare, og satte meg så ned på sofaen hjemme og begynte å føre endringene inn på maskin. På mandag skulle det leveres. Det går bra, tenkte jeg, det er ikke så mye.
Har jobbet i hele dag. Ligger an til å akkurat bli ferdig til madag, når det skal leveres. Kunne ha jobbet litt mer intenst med det i løpet av uka, men tenk på alt jeg ville gå glipp av det, skrive i denne bloggen og konfirmasjonsundervisning og gravferdstalerkurs og generell sosialisering – så uka gikk poff ganske fort. Og helga må dermed gå desto saktere, så jeg klarer å bli ferdig.
Men det betyr ikke at jeg utsatte alt til siste øyeblikk. Åhnei. Jeg har hatt det i hodet hele tiden, det trengte bare å modnes. (At det egentlig skulle leveres på fredag, hører ikke hjemme her. Det ødelegger hele argumentasjonen min. Husj vekk med seg stygge parentes.) Eller kanskje det er omvendt, jeg ville forhindre meg selv fra å stikke ut og drikke bare to uker før bryllupet. Jeg ville være med T, men hadde jeg ikke hatt språkvaskjobben å konsentrere meg om, hadde det liksom ikke vært så lett å ikke bare ta én Guinness for å tenke og skrive på Shamrock eller hvor man nå gjør det. (Den lokale Luxus-puben, selve stampuben, den tidligere dagligvarebutikken, nå kaotiske kafé-aktige tingen med hele spekteret av gjester, skal også begynne å føre Guinness nå...)
Jeg er ingen utsetter. Jeg gjør alt med en gang. At denne helga gikk med til jobbing må dermed komme av en eller annen skjebnefinger et sted fra. Det måtte være sånn, på en eller annen måte.
Neste helg får man ta igjen: et nytt kurs med Human-etisk forbund (denne gang Filosofi for unge) på dagen og deretter en fest/middag med T og noen av hennes kolleger. Og en lang whiskeysamtale med K sånn før giftermålet, forloverens skål.
Nå må jeg språkvaske videre.
16 februar 2007
Tenk på et tall
Etter suksessen med Dagens Næringsliv har jeg nå begynt å abonnere på Dagsavisen i samme type abonenment: gratis i noen uker og deretter ingenting. Dvs, egentlig er det T som sendte sms og fikk avisa på døra, men jeg så den samme reklamen på T-banen og hadde tenkt på det samme mange ganger da avisa plutselig lå der en vakker morgen. Så det er like mye mitt.
På den ene siden er Dagsavisen bedre enn DN: man slipper børssidene, bissnisstenkningen, menn i dress som smiler sleskt og skryter av at de tjente tre millioner i forrige uke. På den annen side har Dagsavisen lottoguide.
En lottoguide er en sjelden (ingen treff på norsk i google) og lavpannet ting. Da lotto kom til Norge i 1986, hadde Dagbladet en helside med lottotallenes historie: hvor mange ganger de hadde blitt trukket ut siden starten, hvilke tall som var i form, hvor lenge siden sist de ble trukket ut osv. De hadde til og med en lotto-ekspert som satte opp en lottorekke basert på denne statistikken. Så vidt jeg vet, gikk den aldri inn med sju rette, noe som kanskje er like greit, for da hadde det vært så mange som hadde delt førstepremien at de hadde fått småsmuler.
Dagbladet gikk fort vekk fra denne dustete helsiden. Men i dag, fredag 16. februar 2007, slår jeg opp på sportsresultatsiden til Dagsavisen og hva skuer mine lyseblå? En lottoguide.
Nå har de riktignok bare ren statistikk, ikke en lottoeksperts rekke som Dagbladet hadde. Men det er mye spennende å lese ut av statistikken også.
For eksempel det faktum at det er hele 18 uker side 22 var med i trekningen, og 13 uker siden 2 var med, og at ingen andre er over 10. Dette betyr at 2 og 22 er store favoritter neste trekning. På den annen side er også 2, sammen med 4, de som har blitt klart minst trukket ut av Fortuna, den maskinen Norsk tipping har brukt siden uke 3 i 2004. Betyr dette at de har et dårlig forhold til hverandre? At 2 har en mikroskopisk vektfeil slik at Foruna hopper over den kula?
I den andre enden av skalaen er 1, 9, 12 og 15: disse er de eneste spm har blitt trukket ut mer enn 40 ganger på Foruna, og det er henholdsvis 0, 2, 0 og 1 uke siden de var med sist. Så dette er tydeligvis yndlingstallene.
På den annen side er det ingen tall som har vært tilleggstall like sjelden som 9. Jeg er forvirret.
Kanskje den mest avslørende statistikken er TOTALT siden lottostarten. Da jeg og bror spilte amerikaner med opphavet for noen år siden, spilte til vi fikk poengskåre på flere tusen (52 er for pingler), nevnte pappa alltid at det jevner seg ut i lengden. I begynnelsen av kortkula hadde G kanskje halvparten så mange poeng som meg, men etter hundre kuler var forskjellen bare på noen få prosent. Uansett hvor elendig han egentlig spilte. Det er det samme med lottokulene: de siste ti ukene viser kjempeforskjeller, fra 0 til 5 ganger har de forskjellige kulene vært med. Totalt, derimot, går de fra 209 til 263. Og denne forskjellen kommer bare til å bli mindre etter hvert som årene går. Om femten år vil total-kolonnen være enda mer åpenbart meningsløs enn den er nå.
Men kommer Dagsavisen til å slutte å ha en lottoguide av den grunn? Neppe. Idioter finnes det mer enn nok av, og mange av dem er idiotiske nok til å kjøpe aviser som har lottoguider.
Det er ikke umulig jeg prøver å finne andre arenaer for mitt idioti enn å lese Dagsavisen på fredager i framtiden...
På den ene siden er Dagsavisen bedre enn DN: man slipper børssidene, bissnisstenkningen, menn i dress som smiler sleskt og skryter av at de tjente tre millioner i forrige uke. På den annen side har Dagsavisen lottoguide.
En lottoguide er en sjelden (ingen treff på norsk i google) og lavpannet ting. Da lotto kom til Norge i 1986, hadde Dagbladet en helside med lottotallenes historie: hvor mange ganger de hadde blitt trukket ut siden starten, hvilke tall som var i form, hvor lenge siden sist de ble trukket ut osv. De hadde til og med en lotto-ekspert som satte opp en lottorekke basert på denne statistikken. Så vidt jeg vet, gikk den aldri inn med sju rette, noe som kanskje er like greit, for da hadde det vært så mange som hadde delt førstepremien at de hadde fått småsmuler.
Dagbladet gikk fort vekk fra denne dustete helsiden. Men i dag, fredag 16. februar 2007, slår jeg opp på sportsresultatsiden til Dagsavisen og hva skuer mine lyseblå? En lottoguide.
Nå har de riktignok bare ren statistikk, ikke en lottoeksperts rekke som Dagbladet hadde. Men det er mye spennende å lese ut av statistikken også.
For eksempel det faktum at det er hele 18 uker side 22 var med i trekningen, og 13 uker siden 2 var med, og at ingen andre er over 10. Dette betyr at 2 og 22 er store favoritter neste trekning. På den annen side er også 2, sammen med 4, de som har blitt klart minst trukket ut av Fortuna, den maskinen Norsk tipping har brukt siden uke 3 i 2004. Betyr dette at de har et dårlig forhold til hverandre? At 2 har en mikroskopisk vektfeil slik at Foruna hopper over den kula?
I den andre enden av skalaen er 1, 9, 12 og 15: disse er de eneste spm har blitt trukket ut mer enn 40 ganger på Foruna, og det er henholdsvis 0, 2, 0 og 1 uke siden de var med sist. Så dette er tydeligvis yndlingstallene.
På den annen side er det ingen tall som har vært tilleggstall like sjelden som 9. Jeg er forvirret.
Kanskje den mest avslørende statistikken er TOTALT siden lottostarten. Da jeg og bror spilte amerikaner med opphavet for noen år siden, spilte til vi fikk poengskåre på flere tusen (52 er for pingler), nevnte pappa alltid at det jevner seg ut i lengden. I begynnelsen av kortkula hadde G kanskje halvparten så mange poeng som meg, men etter hundre kuler var forskjellen bare på noen få prosent. Uansett hvor elendig han egentlig spilte. Det er det samme med lottokulene: de siste ti ukene viser kjempeforskjeller, fra 0 til 5 ganger har de forskjellige kulene vært med. Totalt, derimot, går de fra 209 til 263. Og denne forskjellen kommer bare til å bli mindre etter hvert som årene går. Om femten år vil total-kolonnen være enda mer åpenbart meningsløs enn den er nå.
Men kommer Dagsavisen til å slutte å ha en lottoguide av den grunn? Neppe. Idioter finnes det mer enn nok av, og mange av dem er idiotiske nok til å kjøpe aviser som har lottoguider.
Det er ikke umulig jeg prøver å finne andre arenaer for mitt idioti enn å lese Dagsavisen på fredager i framtiden...
15 februar 2007
Å telle sekunder i timen
Var på gravferdstalerkurs i dag (Mer om det en annen dag). Det var en klokke på veggen. Med sekundviser. Ouf.
Da jeg gikk på skolen var det alltid en stor, rund klokke over tavla. Den hadde aldri timetall, bare en masse små og litt større svarte streker og to svarte visere som en gang i minuttet endret posisjon med et klikk. I alle fall den lengste av dem. Jeg skjønte aldri hvordan de som hengte opp de klokkene tenkte. Det kunne ikke være for å la læreren vite hva klokka var, den hang jo bak ham. Men å la elevene se en klokke hele timen? Å la en bønsj fjortiser som bare vil ut i vårsola fordi de vil se en eller annen fra en annen klasse, spille ball, varme seg i sollyset, sykle til nærmeste Narvesen – og la dem se klokka hele timen, hver time, hver dag? Hvor mange konsentrasjonssvikter vil ikke det forårsake? Man stirrer på klokka for at den skal gå fortere. Man ser på klokka og mister konsentrasjonen fordi det bare er fem minutter til frimuttet. Man irriteres av tikkingen. Man blir sittende og fascineres av at dette minuttet, og dette minuttet, og dette minuttet var minutter som aldri kommer tilbake, verdifulle øyeblikk av det som skulle ha vært en lykkelig periode av livet – og man bruker disse øyeblikkene på å høre læreren messe om ting man ikke bryr seg om og aldri kommer til å ofre en tanke de neste femti årene.
Hvordan trodde man at en stor klokke bak læreren skulle gjøre læringen lettere? Og enda verre var det når klokka hadde sekundviser. Tikktikktikktikktikk...
Den eneste forskjellen på dagens gravferdstalerkurs og gårsdagens skole var at klokka hang over et whiteboard og ikke en tavle. Den var helt hvit med svarte streker, noen små, noen litt større, og hadde to brede, svarte visere som sa tikk hvert minuttet. Og dessuten, selvfølgelig, en rød sekundviser som sa med lysere stemme tikktikktikktikktikktikk. Og selvfølgelig selvfølgelig, vi satt i en hestesko og alle satt med siden vendt mot tavla, alle bortsett fra én. Jeg. Jeg satt vendt rett mot tavla, med klokka midt i trynet, og hver gang jeg så opp mot lysarkene som ble brukt, eller mot whiteboardet, eller bare mot kurslederen som holdt til der oppe, traff blikket mitt klokka og ble hengende.
Jeg fikk med meg at vi begynte tre minutter og tjueseks sekunder for tidlig. At den første pausen kom perfekt, mens den andre kom tre minutter for sent. At vi begynte to minutter for tidlig, faktisk, etter denne andre pausen. At sekundviseren tikket akkurat så lavt at den såvidt var hørbar og at jeg derfor måtte anstrenge meg kontinuerlig for å oppfatte den. At minuttviseren ikke pekte perfekt på minuttstrekene, men var litt foran fra min vinkel. At da jeg begynte å snakke om meg selv mot slutten, var det femten minutter og meg og to til som skulle si noe. Jeg brukte selvfølgelig nøyaktig fem minutter.
Hva er egentlig poenget med å vite nøyaktig hvor lang tid det er igjen av timen? Den er ferdig når den er ferdig, som regel ganske presis. Hvorfor skal man bry seg om klokka når man skal bry seg med det man skal lære? Hvorfor gjøre timene til en utdratt tortur ved å peke på klokka og si at den ene viseren skal gå rundt trettito ganger til før det hele er ferdig? Aner man hvor inspirerende det er for den type magisk tenkning som barn vokser opp med og mange voksne aldri blir kvitt? Stirre klokka til å gå fortere, stoppe klokka med tankekraft – eller den motsatte tenkemåten, finne ut hvor mange sekunder som er igjen av timen og så telle ned, for å gi seg en illusjon om at man har full kontroll.
Forby klokker over tavler, er konklusjonen. Den som vil vite hva klokka er, kan sjekke den på egen vrist eller mobil. Selv skal jeg ta på meg en langbremmet NORGE-caps på neste gravferdstalerkurs: det ser kanskje ikke elegant ut, men det gjør det ihvertfall lettere å følge med på det som blir sagt. For meg, i det minste.
Da jeg gikk på skolen var det alltid en stor, rund klokke over tavla. Den hadde aldri timetall, bare en masse små og litt større svarte streker og to svarte visere som en gang i minuttet endret posisjon med et klikk. I alle fall den lengste av dem. Jeg skjønte aldri hvordan de som hengte opp de klokkene tenkte. Det kunne ikke være for å la læreren vite hva klokka var, den hang jo bak ham. Men å la elevene se en klokke hele timen? Å la en bønsj fjortiser som bare vil ut i vårsola fordi de vil se en eller annen fra en annen klasse, spille ball, varme seg i sollyset, sykle til nærmeste Narvesen – og la dem se klokka hele timen, hver time, hver dag? Hvor mange konsentrasjonssvikter vil ikke det forårsake? Man stirrer på klokka for at den skal gå fortere. Man ser på klokka og mister konsentrasjonen fordi det bare er fem minutter til frimuttet. Man irriteres av tikkingen. Man blir sittende og fascineres av at dette minuttet, og dette minuttet, og dette minuttet var minutter som aldri kommer tilbake, verdifulle øyeblikk av det som skulle ha vært en lykkelig periode av livet – og man bruker disse øyeblikkene på å høre læreren messe om ting man ikke bryr seg om og aldri kommer til å ofre en tanke de neste femti årene.
Hvordan trodde man at en stor klokke bak læreren skulle gjøre læringen lettere? Og enda verre var det når klokka hadde sekundviser. Tikktikktikktikktikk...
Den eneste forskjellen på dagens gravferdstalerkurs og gårsdagens skole var at klokka hang over et whiteboard og ikke en tavle. Den var helt hvit med svarte streker, noen små, noen litt større, og hadde to brede, svarte visere som sa tikk hvert minuttet. Og dessuten, selvfølgelig, en rød sekundviser som sa med lysere stemme tikktikktikktikktikktikk. Og selvfølgelig selvfølgelig, vi satt i en hestesko og alle satt med siden vendt mot tavla, alle bortsett fra én. Jeg. Jeg satt vendt rett mot tavla, med klokka midt i trynet, og hver gang jeg så opp mot lysarkene som ble brukt, eller mot whiteboardet, eller bare mot kurslederen som holdt til der oppe, traff blikket mitt klokka og ble hengende.
Jeg fikk med meg at vi begynte tre minutter og tjueseks sekunder for tidlig. At den første pausen kom perfekt, mens den andre kom tre minutter for sent. At vi begynte to minutter for tidlig, faktisk, etter denne andre pausen. At sekundviseren tikket akkurat så lavt at den såvidt var hørbar og at jeg derfor måtte anstrenge meg kontinuerlig for å oppfatte den. At minuttviseren ikke pekte perfekt på minuttstrekene, men var litt foran fra min vinkel. At da jeg begynte å snakke om meg selv mot slutten, var det femten minutter og meg og to til som skulle si noe. Jeg brukte selvfølgelig nøyaktig fem minutter.
Hva er egentlig poenget med å vite nøyaktig hvor lang tid det er igjen av timen? Den er ferdig når den er ferdig, som regel ganske presis. Hvorfor skal man bry seg om klokka når man skal bry seg med det man skal lære? Hvorfor gjøre timene til en utdratt tortur ved å peke på klokka og si at den ene viseren skal gå rundt trettito ganger til før det hele er ferdig? Aner man hvor inspirerende det er for den type magisk tenkning som barn vokser opp med og mange voksne aldri blir kvitt? Stirre klokka til å gå fortere, stoppe klokka med tankekraft – eller den motsatte tenkemåten, finne ut hvor mange sekunder som er igjen av timen og så telle ned, for å gi seg en illusjon om at man har full kontroll.
Forby klokker over tavler, er konklusjonen. Den som vil vite hva klokka er, kan sjekke den på egen vrist eller mobil. Selv skal jeg ta på meg en langbremmet NORGE-caps på neste gravferdstalerkurs: det ser kanskje ikke elegant ut, men det gjør det ihvertfall lettere å følge med på det som blir sagt. For meg, i det minste.
14 februar 2007
Tappet
Jeg ga blod i dag. Det er alltid et stort sjansespill om jeg får mulighet til det.
Noen ganger er jeg syk når jeg skal gi blod, eller har vært syk litt før. Da må jeg vente noen uker. Det var det som skjedde for noen uker siden, da jeg gikk hjem fra reklamefilminnspillingen: jeg skulle ha gitt blod da, men fikk ikke lov, ikke med feber, og det måtte utsettes til i dag.
Noen ganger er jeg sliten eller har sovet dårlig:Her står det at du ikke skal gi blod "hvis du ikke føler deg helt i form, har sovet dårlig, spist lite eller er svært sliten". Men hittil har jeg klart å lure dem til å la meg dele mine blodceller.
Noen ganger har jeg for lavt hemoglobinnivå. Det er like frustrerende hver gang. Her har jeg slitt meg vei, gjennom snø og sludd, kanskje, gått vekk fra hva enn jeg holdt på med, og kommet meg til blodbanken for å dele av mitt blodoverflod. Og så får jeg ikke lov til å dele noe som helst, men må dra hjem med uforettet sak. Det positive er at jeg da får jerntabletter å gomle til neste gang, slik at jeg skal få bedre måleresultater neste gang.
Noen ganger har jeg vært i feil utland. Her står det om hvor man kan ha vært de siste månedene og hvor lenge man kan ha vært der og hvor lenge man i så fall må holde seg unna blodgivning. Det er spennende lesning om man tenker kulturelt og ikke medisinsk. De fleste europeiske land er helt ok å besøke og man kan gi blod så fort man kommer tilbake. Unntakene er: Albania, Bosnia og Herzegovina, Bulgaria, Estland, Hviterussland, Kypros, Moldova, Romania, Russland, Serbia og Montenegro og Ukraina pluss deler av Tyrkia. Har man vært i et av disse landene kortere enn seks måneder, må man vente fire uker; har man vært der lenger enn seks måneder, må man vente seks måneder etter gjenkomsten før man kan gi blod. (At blodbanken ikke vet at Serbia og Montenegro har skilt lag får man passere i taushet.)
Jeg var en gang i Bosnia og Serbia i mer enn fire uker til sammen, men under fire uker i hvert land. Heldigvis ga jeg ikke blod da jeg kom hjem, det kunne ha blitt endel usikkerhet rundt reglene, ikke minst fordi jeg var innom lovlige Kroatia i løpet av den tiden.
Et av de ulovlige landene nå er faktisk Storbritannia: på grunn av kugalskapsfrykt utelukkes nå alle personer som har vært mer enn ett år tilsammen i Storbritannia mellom 1980 og 1996. Jeg har ikke det. Tror jeg. Hvor lang tid er egentlig ett år? Fra jeg var tre til jeg var 20, har jeg ikke vært på masser av besøk, familiebesøk, helgeturer, ferier, vennebesøk... Hva om det til sammen utgjør 53 uker? Hm. Det er uansett en ny måte å gruppere Europa på: De fattigste (sånn ca: seher og Storbritannia.
Regelen for USA og Canada er bisart nok sesongavhengig: "Dersom man forlot området i perioden 1. april – 30. november, kan man gi blod 4 uker etter ankomst til Norge. Dersom man forlot området i perioden 1. desember – 31. mars, kan man gi blod umiddelbart etter ankomst til Norge." Hva er det med årstidene som endrer situasjonen så dramatisk? Og hvorfor er det bare i Nord-Amerika dette skjer?
Australia og New Zeeland er som vest-Europa, men ellers er alle land i verden som Bosnia, Serbia og de andre i den gruppen. Bortsett fra en ekstraregel som gjelder for sub-Sahara-Afrika: enhver som har oppholdt seg mer enn fem år i landene sør for Sahara, er bannlyst fra å gi blod for alltid. Ærlig talt, der er det for mange farlige ting, blod derfra da gitt...
Jeg skjønner at det å ikke vite grunnlaget for beslutninger og meninger kan få deg til å lage egne og avvikende teorier. Jeg skjønner ikke hvorfor Afrika og Nord-Amerika bør ha egne regler, og ingen har vært i nærheten av å forklare meg det, verken på nettsida eller når jeg gir blod – så i mitt hode har sesongreglene i Nord-Amerika noe med den seksuelle løsluppenheten å gjøre om sommeren over there (moralske hemninger ryker hardest i kristenkonservative land), mens femårsregelen i Afrika har med den samme seksuelle løssluppenheten der nede. Den er bare ikke like sesongbetont og like intens.
(Håper noen forklarer med hvorfor reglene er som de er så jeg slipper å ha slike idiotiske teorier i hodet.)
Ellers har jeg klart meg bra på blodgiverscreeningen. Ingen piercinger, ikke noe narkotikabruk, ikke noe umoral på noen måte. Så som regel, dvs de gangene jeg er frisk nok og med nok blod, får jeg dele. Og det er alltid en underlig selvtilfreds følelse, man ligger der og merker kraften forsvinne mens man drikker fra en gratis brus og leser et eller annet dårlig ukeblad (heller Tommy & Tigern enn Kvinner & Klær for min del). Eller bare ligger der og døser.
Og etterpå, når man signerer seg ut, overkommes man av den samme selvgode jeg-hjelper-verden-følelsen og gir de femti kronene man skulle ha hatt til et veldedig formål, Redd barna eller hva det nå er.
Og enda etterpåere, når man kommer hjem, er man litt svak, litt svimmel, kan ikke trene, drikker en liter ekstra og spiser dobbelt så mye som man gjorde dagen før. Og man synker sammen i sofaen og funderer og kommer fram til at det ikke er den selvgode følelsen som får en til å tappe blod, eller at det visstnok skal være bra å skifte ut litt innimellom, eller de femti kronene eller den paraplyen man fikk en gang og fremdeles bruker.
Den eneste grunnen til at man tapper blod, er at man føler det som et moralsk bud så lenge man er i stand til å gi. Det er bare noe man bør gjøre.
Ifølge Kant er det den beste og kanskje eneste beveggrunnen som gjør en handling moralsk. Men da kan man ikke tenke høyt, for da sniker selvgodheten seg til topps igjen.
Noen ganger er jeg syk når jeg skal gi blod, eller har vært syk litt før. Da må jeg vente noen uker. Det var det som skjedde for noen uker siden, da jeg gikk hjem fra reklamefilminnspillingen: jeg skulle ha gitt blod da, men fikk ikke lov, ikke med feber, og det måtte utsettes til i dag.
Noen ganger er jeg sliten eller har sovet dårlig:Her står det at du ikke skal gi blod "hvis du ikke føler deg helt i form, har sovet dårlig, spist lite eller er svært sliten". Men hittil har jeg klart å lure dem til å la meg dele mine blodceller.
Noen ganger har jeg for lavt hemoglobinnivå. Det er like frustrerende hver gang. Her har jeg slitt meg vei, gjennom snø og sludd, kanskje, gått vekk fra hva enn jeg holdt på med, og kommet meg til blodbanken for å dele av mitt blodoverflod. Og så får jeg ikke lov til å dele noe som helst, men må dra hjem med uforettet sak. Det positive er at jeg da får jerntabletter å gomle til neste gang, slik at jeg skal få bedre måleresultater neste gang.
Noen ganger har jeg vært i feil utland. Her står det om hvor man kan ha vært de siste månedene og hvor lenge man kan ha vært der og hvor lenge man i så fall må holde seg unna blodgivning. Det er spennende lesning om man tenker kulturelt og ikke medisinsk. De fleste europeiske land er helt ok å besøke og man kan gi blod så fort man kommer tilbake. Unntakene er: Albania, Bosnia og Herzegovina, Bulgaria, Estland, Hviterussland, Kypros, Moldova, Romania, Russland, Serbia og Montenegro og Ukraina pluss deler av Tyrkia. Har man vært i et av disse landene kortere enn seks måneder, må man vente fire uker; har man vært der lenger enn seks måneder, må man vente seks måneder etter gjenkomsten før man kan gi blod. (At blodbanken ikke vet at Serbia og Montenegro har skilt lag får man passere i taushet.)
Jeg var en gang i Bosnia og Serbia i mer enn fire uker til sammen, men under fire uker i hvert land. Heldigvis ga jeg ikke blod da jeg kom hjem, det kunne ha blitt endel usikkerhet rundt reglene, ikke minst fordi jeg var innom lovlige Kroatia i løpet av den tiden.
Et av de ulovlige landene nå er faktisk Storbritannia: på grunn av kugalskapsfrykt utelukkes nå alle personer som har vært mer enn ett år tilsammen i Storbritannia mellom 1980 og 1996. Jeg har ikke det. Tror jeg. Hvor lang tid er egentlig ett år? Fra jeg var tre til jeg var 20, har jeg ikke vært på masser av besøk, familiebesøk, helgeturer, ferier, vennebesøk... Hva om det til sammen utgjør 53 uker? Hm. Det er uansett en ny måte å gruppere Europa på: De fattigste (sånn ca: seher og Storbritannia.
Regelen for USA og Canada er bisart nok sesongavhengig: "Dersom man forlot området i perioden 1. april – 30. november, kan man gi blod 4 uker etter ankomst til Norge. Dersom man forlot området i perioden 1. desember – 31. mars, kan man gi blod umiddelbart etter ankomst til Norge." Hva er det med årstidene som endrer situasjonen så dramatisk? Og hvorfor er det bare i Nord-Amerika dette skjer?
Australia og New Zeeland er som vest-Europa, men ellers er alle land i verden som Bosnia, Serbia og de andre i den gruppen. Bortsett fra en ekstraregel som gjelder for sub-Sahara-Afrika: enhver som har oppholdt seg mer enn fem år i landene sør for Sahara, er bannlyst fra å gi blod for alltid. Ærlig talt, der er det for mange farlige ting, blod derfra da gitt...
Jeg skjønner at det å ikke vite grunnlaget for beslutninger og meninger kan få deg til å lage egne og avvikende teorier. Jeg skjønner ikke hvorfor Afrika og Nord-Amerika bør ha egne regler, og ingen har vært i nærheten av å forklare meg det, verken på nettsida eller når jeg gir blod – så i mitt hode har sesongreglene i Nord-Amerika noe med den seksuelle løsluppenheten å gjøre om sommeren over there (moralske hemninger ryker hardest i kristenkonservative land), mens femårsregelen i Afrika har med den samme seksuelle løssluppenheten der nede. Den er bare ikke like sesongbetont og like intens.
(Håper noen forklarer med hvorfor reglene er som de er så jeg slipper å ha slike idiotiske teorier i hodet.)
Ellers har jeg klart meg bra på blodgiverscreeningen. Ingen piercinger, ikke noe narkotikabruk, ikke noe umoral på noen måte. Så som regel, dvs de gangene jeg er frisk nok og med nok blod, får jeg dele. Og det er alltid en underlig selvtilfreds følelse, man ligger der og merker kraften forsvinne mens man drikker fra en gratis brus og leser et eller annet dårlig ukeblad (heller Tommy & Tigern enn Kvinner & Klær for min del). Eller bare ligger der og døser.
Og etterpå, når man signerer seg ut, overkommes man av den samme selvgode jeg-hjelper-verden-følelsen og gir de femti kronene man skulle ha hatt til et veldedig formål, Redd barna eller hva det nå er.
Og enda etterpåere, når man kommer hjem, er man litt svak, litt svimmel, kan ikke trene, drikker en liter ekstra og spiser dobbelt så mye som man gjorde dagen før. Og man synker sammen i sofaen og funderer og kommer fram til at det ikke er den selvgode følelsen som får en til å tappe blod, eller at det visstnok skal være bra å skifte ut litt innimellom, eller de femti kronene eller den paraplyen man fikk en gang og fremdeles bruker.
Den eneste grunnen til at man tapper blod, er at man føler det som et moralsk bud så lenge man er i stand til å gi. Det er bare noe man bør gjøre.
Ifølge Kant er det den beste og kanskje eneste beveggrunnen som gjør en handling moralsk. Men da kan man ikke tenke høyt, for da sniker selvgodheten seg til topps igjen.
13 februar 2007
Første spark
Sovnet sent i går. T veldig trøtt, leste jobbting lenge, jeg ikke fullt så trøtt, skrev litt og ordnet litt med musikk til festen. T sovnet så fort hun la seg. Jeg ble liggende våken og tenke, døse, vente på søvnen, vente til hun pustet tungt nok til at hun var i det trygge drømmelandet. Tenkte ikke på noe spesielt, bare lot tankene vandre som man gjør når man sitter og ser ut av vinduet på en buss, for eksempel: den ene tanken tar den andre tar den tredje og skaper en lang rekke med tanker som ikke fører noe sted, eller fører alle steder, og som man aldri klarer å nøste opp igjen, uansett hvor sterkt man aner at det man tenker i ett gitt øyeblikk har noe å si for hva man tenkte for noen øyeblikk siden. Mange store løsninger på små og store ting som forsvinner i løse lufta på den måten. (Derfor det er nødvendig å skrive når man tenker, av og til.)
Hånda lå på Ts mage, cirka der hvor Xerxes driver og vokser. Noen minutter tidligere hadde jeg merket, for første gang, at han/hun sparket utover. Det var en liten luftboble, et hjerteslag, en liten dytt mot håndflaten. Der, kjente du det, sa T. Og ja, jeg kjente det, samme sted som hun kjente det. Med bildet over fra ultralyden og en liten bevegelse der inne fra er Xerxes plutselig blitt praktisk og ikke bare teoretisk: her og ikke bare en visjon.
T sovnet fort og jeg lå med hånda fremdeles på magen hennes, som for å holde fast sparket. Opplevelsen. Det står i bøkene at det ikke merkes så mye fra utsiden ennå, og T har ikke merket så mye fra innsiden ennå, eller hun har merket mye, men hun har ikke vært helt overbevist om at det er Xerxes som har forårsaket ting, og hun har vært så opptatt at hun ikke har lagt merke til de små bevegelsene som X faktisk er i stand til foreløpig. Jeg hadde ikke noe håp om flere bevegelser der inne fra, det var ikke det som var poenget. Bare holde rundt og beskytte. Men de kom.
Et lite spark igjen, og jeg våknet. Var det ikke et spark? T sov tungt og jeg kunne ikke sjekke med henne om hun følte noe, men var det da ikke et spark som i stad? Så et til og jeg lysvåknet av døsen. Så flere små, så et hardt spark, eller slag, eller hva det var, det var som om X sparket til av alle sine krefter for å si hei, det er meg, her er jeg. Som for å si at den hånda skygger veldig lyset her inne, se å flytt den for svingende. Bortsett fra at det var helt mørkt i rommet, selvfølgelig. Bortsett fra at det føltes som om X ville kommunisere.
Som menneske ser man ansikter overalt. To prikker og en strek vil alle mene er et fjes hvis de er noenlunde riktig plassert. Det er mulig det er det samme med kommunikasjon. En gang brukte jeg en hel familiesammenkomst på å snakke med en undulat. Ikke hele tiden, det ga ikke like mye tilbakemelding som tantene og onklene og krevde heller ikke at jeg skulle snakke med den eller spise opp kakestykket, men fem minutter her og fem minutter der, alt i alt godt over en time, satt jeg foran undulatburet og kommuniserte. Hei, fugl. Si hei. Hei, fugl. Si hei. Hei. Hei.
Det fungerte aldri. Undulaten var taus og stum bortsett fra enkelte anstrengte kvitter, og alle kusinene syntes jeg var litt rar. Men jeg dro derfra overbevist om at jeg hadde kommunisert. Hadde ikke fuglen sett på meg på en helt annen måte enn den så på de andre? Hadde den ikke kvitret annerledes? Hadde den ikke prøvd å si hei, selv om den ikke klarte det?
Selvfølgelig. Og selvfølgelig har jeg kommunisert med Xerxes. Mens T lå og sov, følte X at det var på sin plass å få et nærmere forhold til den andre forelderen, den som hanhun ikke bader i magen til hele dagen. Den forelderen som er på utsiden. Og den eneste måten den kommunikasjonen kan foregå foreløpig, er om denne forelderen kjenner på den andre forelderens mage mens X sparker eller slår eller nikker utover. Skjer det, har vi kommunikasjon. Skjer det når T sover, har vi bonding. En hemmelighet med bare oss to.
Det er mulig jeg holder meg våken lenge i kveld. Om jeg forstår rett, har jeg en avtale med en liten frosk sent, sent på kvelden. Han skal sparke og slå meg; jeg skal stryke og presse uendelig forsiktig tilbake.
12 februar 2007
Den verste maten
Et av spørsmålene T fikk under sitt utdrikningslag var "hvilken mat er den vesrte Jostein vet". Da I spurte meg om det, måtte jeg tenke meg om lenge. Vet man sånt? Har man et fast svar på hva som er den verste maten?
Jeg mener, jeg har aldri spist murpuss, men det skulle ikke forundre meg om det smaker verre enn noe annet jeg har spist. Skulle jeg kunne ha svart murpuss? Det er i alle fall ikke et usant svar. Men det er ikke mat, vil man kanskje si, det er ikke noe man vanligvis spiser. OK, så da sier jeg larver. Det finnes mennesker som synes feite, kravlende larver er gode å steke levende over svak varme og så klemme ut innmaten og slurpe den i seg. Skulle jeg prøvd på det samme, ville jeg helt sikkert ha spydd. Så å kalle slike larver for den verste maten?
Men, sier man, begrens deg til mat som er vanlig i Norge, som spises forholdsvis ofte her, som ikke er spesielt påfallende å gomle i seg her – av den type mat, hva er det verste du vet? Tja. Jeg er veldig lite fan av understekt grandiosa, teller det? Men spiser gjerne passe eller overstekt grandis, så da teller det vel ikke. Eller jeg hater dobbeltpeprede pepperkaker, som i Hakkebakkeskogen, hvor de ikke helt får med seg hvor mye pepper det skal være og tar veldig mye for mye.
Men, sier man, spørsmålet gjelder bare mat som er tilberedt riktig, som er passe stekt og med passe mengder krydder – av den type mat, hva er det verste du vet? Tja. Ikke fan av å gomle rå poteter, for eksempel. En kan gå, tre er umulig. Men poteter som sådan fungerer helt topp i moussaka eller i det minste med en slags saus. Poteter er ikke dte verste jeg vet, men rå poteter uten tilbehør kanskje skal kunne være det? Men de er ikke passe stekt da, så de gjelder ikke. Hva med McDonald's-mat? Men de ødelegger kjøttet ved å blande det ut og tilsette smak og fette det opp og renske ut alt av opprinnelighet, så da er det igjen bare tilberedningen. Kjøtt er jeg langt fra fremmed for å spise.
Men hva er da den verste maten? Jeg har ikke noe fast svar. Kan ikke huske jeg har hatt det noengang. Som liten, kanskje, men da bare for en dag eller uke, mens det var nettopp den maten som ble spist hjemme. Neste uke var det kanskje noe enda verre, og så noe enda verre igjen, og så noe annet, og så det samme som første uke, slik at det aldri var én rett som var verst over tid. Spørsmålet interesserte meg heller ikke noe særlig. Den verste maten jeg vet? Den beste er den jeg har mest lyst på i øyeblikket. Den verste er den jeg har minst lyst på, den som gir meg brekninger og emmen, uggen, ekkel smak i munnen.
Men hvorfor skal man bry hjernen sin med sånt som gir en brekninger? La oss bare si at den verste maten jeg vet er spinat, så er man ferdig med det. Jeg har hørt det skal være en hatfavoritt. (Og at jeg gjerne spiser salat i de forskjelligste retter endrer ingenting på det.)
Jeg mener, jeg har aldri spist murpuss, men det skulle ikke forundre meg om det smaker verre enn noe annet jeg har spist. Skulle jeg kunne ha svart murpuss? Det er i alle fall ikke et usant svar. Men det er ikke mat, vil man kanskje si, det er ikke noe man vanligvis spiser. OK, så da sier jeg larver. Det finnes mennesker som synes feite, kravlende larver er gode å steke levende over svak varme og så klemme ut innmaten og slurpe den i seg. Skulle jeg prøvd på det samme, ville jeg helt sikkert ha spydd. Så å kalle slike larver for den verste maten?
Men, sier man, begrens deg til mat som er vanlig i Norge, som spises forholdsvis ofte her, som ikke er spesielt påfallende å gomle i seg her – av den type mat, hva er det verste du vet? Tja. Jeg er veldig lite fan av understekt grandiosa, teller det? Men spiser gjerne passe eller overstekt grandis, så da teller det vel ikke. Eller jeg hater dobbeltpeprede pepperkaker, som i Hakkebakkeskogen, hvor de ikke helt får med seg hvor mye pepper det skal være og tar veldig mye for mye.
Men, sier man, spørsmålet gjelder bare mat som er tilberedt riktig, som er passe stekt og med passe mengder krydder – av den type mat, hva er det verste du vet? Tja. Ikke fan av å gomle rå poteter, for eksempel. En kan gå, tre er umulig. Men poteter som sådan fungerer helt topp i moussaka eller i det minste med en slags saus. Poteter er ikke dte verste jeg vet, men rå poteter uten tilbehør kanskje skal kunne være det? Men de er ikke passe stekt da, så de gjelder ikke. Hva med McDonald's-mat? Men de ødelegger kjøttet ved å blande det ut og tilsette smak og fette det opp og renske ut alt av opprinnelighet, så da er det igjen bare tilberedningen. Kjøtt er jeg langt fra fremmed for å spise.
Men hva er da den verste maten? Jeg har ikke noe fast svar. Kan ikke huske jeg har hatt det noengang. Som liten, kanskje, men da bare for en dag eller uke, mens det var nettopp den maten som ble spist hjemme. Neste uke var det kanskje noe enda verre, og så noe enda verre igjen, og så noe annet, og så det samme som første uke, slik at det aldri var én rett som var verst over tid. Spørsmålet interesserte meg heller ikke noe særlig. Den verste maten jeg vet? Den beste er den jeg har mest lyst på i øyeblikket. Den verste er den jeg har minst lyst på, den som gir meg brekninger og emmen, uggen, ekkel smak i munnen.
Men hvorfor skal man bry hjernen sin med sånt som gir en brekninger? La oss bare si at den verste maten jeg vet er spinat, så er man ferdig med det. Jeg har hørt det skal være en hatfavoritt. (Og at jeg gjerne spiser salat i de forskjelligste retter endrer ingenting på det.)
11 februar 2007
Udrukket utdrukket
Da var T drukket ut. Og helt fram ti de siste minuttene før det begynte skjønte hun ikke at det var som skulle skje. Godt jobbet, Jostein.
For noen uker siden ringte I meg og bad meg ordne det slik at T holdt av lørdag 10 februar, det var den ene helga alle kunne være med og drikke henne ut. Men hun skulle ikke vite noe, ikke skjønne noe – så jeg sa til henne at det nesten var valentines og at jeg hadde planlagt en hel dag til diverse hemmeligheter. Hun måtte til og med gi avkall på den turen hun planla til faren sin, siden mine planer var ubøyelige. Og så var det ikke mine planer likevel. Hun begynte å skjønne det når hun gikk inn til hudpleiesalongen og de visste om det: ville Jostein planlegge så store ting med så mange medsammensvorne?
Det var selvfølgelig venninnene. Og det tok selvfølgelig en hel dag med teater på T-banen, hulahulaskjørt, sang på biblioteket, alt som hører med bortsett fra alkohol. Hun drikker da ikke, hun er gravid.
Egentlig hadde hun et lite håp om å slippe unna utdrikkingen. Veldig gøy med all oppmerksomheten, selvfølgelig, men alle de rare tingene en skal gjøre? Men det er det utrdikking er, og det er en ting man gjør, og en hel dag med venninner som feirer deg... det er ganske mange verre ting å gjøre i verden.
Jeg føler meg rimelig overbevist om at jeg ikke kommer til å utdrites. Heldigvis. Kommer til å sitte på en pub og ta noen øl og snakke om framtid og fortid og litt nåtid, skjønne verden og bekjenne hvordan man ikke skjønner noenting av og til. Ikke gå gatelangs i sentrum med rar parykk eller gjøre de vanlige russetingene.
De sparer man til Xerxes er gammel nok.
For noen uker siden ringte I meg og bad meg ordne det slik at T holdt av lørdag 10 februar, det var den ene helga alle kunne være med og drikke henne ut. Men hun skulle ikke vite noe, ikke skjønne noe – så jeg sa til henne at det nesten var valentines og at jeg hadde planlagt en hel dag til diverse hemmeligheter. Hun måtte til og med gi avkall på den turen hun planla til faren sin, siden mine planer var ubøyelige. Og så var det ikke mine planer likevel. Hun begynte å skjønne det når hun gikk inn til hudpleiesalongen og de visste om det: ville Jostein planlegge så store ting med så mange medsammensvorne?
Det var selvfølgelig venninnene. Og det tok selvfølgelig en hel dag med teater på T-banen, hulahulaskjørt, sang på biblioteket, alt som hører med bortsett fra alkohol. Hun drikker da ikke, hun er gravid.
Egentlig hadde hun et lite håp om å slippe unna utdrikkingen. Veldig gøy med all oppmerksomheten, selvfølgelig, men alle de rare tingene en skal gjøre? Men det er det utrdikking er, og det er en ting man gjør, og en hel dag med venninner som feirer deg... det er ganske mange verre ting å gjøre i verden.
Jeg føler meg rimelig overbevist om at jeg ikke kommer til å utdrites. Heldigvis. Kommer til å sitte på en pub og ta noen øl og snakke om framtid og fortid og litt nåtid, skjønne verden og bekjenne hvordan man ikke skjønner noenting av og til. Ikke gå gatelangs i sentrum med rar parykk eller gjøre de vanlige russetingene.
De sparer man til Xerxes er gammel nok.
10 februar 2007
Indre klokke tre før skjema til sju
Sjelen er sterk. Eller kroppen er lydhør. Eller bare at man ikke er så død når man er bevisstløs om natta som man tror. For vanligvis klarer man å fortelle seg selv at man må våkne klokka sju, og så våkner man klokka sju. Ofte noen minutter før også, som for å være på den sikre siden. Hvem våkner ikke litt før vekkerklokka slår seg på, fx? Hmjo, det er mystisk hvordan den indre klokka kan være nøyaktig når man ikke tenker over den.
På den annen side tar den av og til veldig feil. Jeg måtte stå opp klokka sju i dag for å rekke en kamp. Den ene bilen hadde fylt seg opp fort, så jeg måtte ta banen til Østerås og så gå et kvarter derfra – og siden kampen begynte tidlig og jeg ville ha god tid og ikke var helt sikker på hvor det var, vel, så planla jeg å stå opp sju for å være på den sikre siden.
Jeg fortalte kroppen min det med alvorlig mine. Hør her, sa jeg, og løftet pekefingeren, men så skjønte jeg at den var en del av kroppen, og at munnen og leppene og stemmebåndet også var det, så jeg begrenset meg til å tenke inni meg. Hør her, tenkte jeg, i morgen må vi opp tidlig, jeg har lyst til å spille kamp. Klokka sju bestiller jeg vekking til. Klokka sju presis.
Jeg våknet selvfølgelig før sju. Jeg slet meg ut av senga og svarte på Ts trøtte "hva skal du" med et nesten like trøtt "stå opp". Jeg tok med med mobilen som snart kom til å alarmringe,gikk ut på kjøkkenet og fant fram brødet og noe pålegg, jeg drakk vann fra springen, jeg skar opp tre brødskiver. Jeg så ut. Det var merkelig stille ute. Stille og mørkt. Selv drosjene hadde en sløv morgen, virket det som. Og øynene mine, var de ikke tyngre enn jeg til og med hadde fryktet? Jeg så på mobilen.
Klokka var fire.
Tre timer senere våknet jeg for andre gang, denne gang til den liflige lyden av mobilalarm. Forbanna kropp som ikke klarer å vekke meg til riktig tid engang, tenkte jeg, men så strøk jeg det ut: det er farlig å tenke slike tanker, kanskje kroppen hevner seg flere ganger.
Så når jeg nå sitter her og har tapt basketkampen med glans, ville det ikke falle meg inn at jeg ikke er rask, sterk, høy, spenstig nok. Åhnei, hele problemet ligger i hodet. Jeg vil sove lenge i morgen.
På den annen side tar den av og til veldig feil. Jeg måtte stå opp klokka sju i dag for å rekke en kamp. Den ene bilen hadde fylt seg opp fort, så jeg måtte ta banen til Østerås og så gå et kvarter derfra – og siden kampen begynte tidlig og jeg ville ha god tid og ikke var helt sikker på hvor det var, vel, så planla jeg å stå opp sju for å være på den sikre siden.
Jeg fortalte kroppen min det med alvorlig mine. Hør her, sa jeg, og løftet pekefingeren, men så skjønte jeg at den var en del av kroppen, og at munnen og leppene og stemmebåndet også var det, så jeg begrenset meg til å tenke inni meg. Hør her, tenkte jeg, i morgen må vi opp tidlig, jeg har lyst til å spille kamp. Klokka sju bestiller jeg vekking til. Klokka sju presis.
Jeg våknet selvfølgelig før sju. Jeg slet meg ut av senga og svarte på Ts trøtte "hva skal du" med et nesten like trøtt "stå opp". Jeg tok med med mobilen som snart kom til å alarmringe,gikk ut på kjøkkenet og fant fram brødet og noe pålegg, jeg drakk vann fra springen, jeg skar opp tre brødskiver. Jeg så ut. Det var merkelig stille ute. Stille og mørkt. Selv drosjene hadde en sløv morgen, virket det som. Og øynene mine, var de ikke tyngre enn jeg til og med hadde fryktet? Jeg så på mobilen.
Klokka var fire.
Tre timer senere våknet jeg for andre gang, denne gang til den liflige lyden av mobilalarm. Forbanna kropp som ikke klarer å vekke meg til riktig tid engang, tenkte jeg, men så strøk jeg det ut: det er farlig å tenke slike tanker, kanskje kroppen hevner seg flere ganger.
Så når jeg nå sitter her og har tapt basketkampen med glans, ville det ikke falle meg inn at jeg ikke er rask, sterk, høy, spenstig nok. Åhnei, hele problemet ligger i hodet. Jeg vil sove lenge i morgen.
09 februar 2007
Store sportsmenn
Norske medier overgår hverandre for tiden i å lovprise John Carew. Han har nettopp byttet klubb, så man må skrive mye om han så byttet ikke skjer ubemerket: det er som når man snakker hele tiden om sin nye kjæreste til mor, så hun får med seg at ting har endret seg. Og når de skriver og snakker om John Carew, unnlater de ikke å få med seg hvor enrom han er: hvor stor og sterk og rask og fantastisk talentfull fysisk sett.
Han er ikke liten. Men som basketspiller er jeg vant til store mennesker: hvor stor er han egentlig i forhold til fx nettopp basketmenensker? La oss sjekke.
Carew er 195 cm og 92 kg ifølge AFtenposten for etpar dager siden. Det er 10 cm og tolv kilo mer enn meg.
Kristian Storm Hansen, som jeg spilte mot mange ganger når jeg var liten og som nå spiller i BLNO, er 195 cm og 104 kg.
Calix Black N'Diaye, kanskje Norges beste basketspiller, er oppført med 191 cm og 98 kg.
Steve Nash, beste spiller i NBA de to siste årene, er 191 og 89.
Kevin Garnett, beste spiller året før, er 211 og 115.
Dirk Nowitzki, trepoengskonkurransevinenr i NBA i fjor, er 213 og 111.
Michael Jordan var 198 og 98 i sine velmaktsdager.
Shaquille O'Neal er 216 og 148, men vekten går litt opp og ned.
Den gjennomsnittlige spilleren i NBA er drøyt jordan: drøyt to meter, drøyt hundre kilo.
Og alle disse, skulle jeg tro, er langt mer bevegelige og smidige enn Carew, delvis også sterkere: sporten deres krever det. Selvfølgelig, i norsk målestokk og i fotballmålestokk er Carew usedvanlig stor og sterk. Men det er ikke alltid det ikke finnes andre målestokker enn disse to...
EDIT: Om man lurer på om fx Shaq er smidig, se på denne vidoen fra all-star-treningen i 2007. Shaq, LeBron James og Dwight Howard som danser.
Han er ikke liten. Men som basketspiller er jeg vant til store mennesker: hvor stor er han egentlig i forhold til fx nettopp basketmenensker? La oss sjekke.
Carew er 195 cm og 92 kg ifølge AFtenposten for etpar dager siden. Det er 10 cm og tolv kilo mer enn meg.
Kristian Storm Hansen, som jeg spilte mot mange ganger når jeg var liten og som nå spiller i BLNO, er 195 cm og 104 kg.
Calix Black N'Diaye, kanskje Norges beste basketspiller, er oppført med 191 cm og 98 kg.
Steve Nash, beste spiller i NBA de to siste årene, er 191 og 89.
Kevin Garnett, beste spiller året før, er 211 og 115.
Dirk Nowitzki, trepoengskonkurransevinenr i NBA i fjor, er 213 og 111.
Michael Jordan var 198 og 98 i sine velmaktsdager.
Shaquille O'Neal er 216 og 148, men vekten går litt opp og ned.
Den gjennomsnittlige spilleren i NBA er drøyt jordan: drøyt to meter, drøyt hundre kilo.
Og alle disse, skulle jeg tro, er langt mer bevegelige og smidige enn Carew, delvis også sterkere: sporten deres krever det. Selvfølgelig, i norsk målestokk og i fotballmålestokk er Carew usedvanlig stor og sterk. Men det er ikke alltid det ikke finnes andre målestokker enn disse to...
EDIT: Om man lurer på om fx Shaq er smidig, se på denne vidoen fra all-star-treningen i 2007. Shaq, LeBron James og Dwight Howard som danser.
NBA-homse
For første gang har en NBA-spiller kommet ut av skapet og offentliggjort at han er homoseksuell. John AMaechi, heter han, en brite som etter basketlivet planla å ta en doktorgrad i barnepsykologi. (Og bare det, at han har omløp i hodet, gjør ham annerledes i den amerikanske proffbasketverden.) Og selvfølgelig går diskusjonene høyt i USA. De fleste journalister og kommentatorer mener at det ikke har noe som helst med saken å gjøre: spiller du bra nok på banen, har det ingenting å si hva slags spill du bedriver i privatlivet ditt. Som en av dem sa: Michael Jordan spilte sammen med Dennis Rodman som sikkert gjorde ting som er ti ganger så ille som det Amaechi noen gang ville ha kunnet begynt å prøve å tenke seg. Om Jordan kunne det, burde alle vi andre kunne spille sammen med en homofil.
Men det er selvfølgelig kritiske røster. Noen mener at det ikke har så mye å si siden Amaechi har lagt opp: det som hadde vært bra, hadde vært om en aktiv storspiller hadde kommet ut av skapet. Men hvor stor påkjenning det er, er hvermanns gjetning. Ville enkelte fx ha vært like redd for å spille tøft forsvar på en homofil som de var for å spille for tøft på Magic Johnson da han spilte som HIV-positiv? For det er selvfølgelig enkelte neandertalreaksjoner: flere spillere nevner at det er greit så lenge han ikke tar "the gayness" mot dem eller prøver seg på dem. LeBron James mener at det er et brudd på lagmoralen å holde en slik ting hemmelig.
Jeg synes det er fascinerende hvordan NBA-folkene reagerer forskjellig. Toppsjefen, David Stern, sier selvfølgelig det politisk korrekte, at det ikke har noe å si. Amaechis gamle coach i mormonerstaten Utah, et erkekonservativt sted, avfeier kritikken fra Amaechi om anti-homse-utbrudd osv med at han ikke visste om det. På Utah var det visstnok bare en russer som ikke bare skjønte det, men som aktivt viste at han syntes det var helt greit. Enkelte spillere nekter å kommentere det, som om de ikke ser hvordan de skal klare å si noe riktig: uansett hva de sier, vil noen mene at de tar veldig feil. Minner litt om Bush i sine mindre arrogante stunder, når han faktisk bryr seg om hva han skal svare.
Som alle basketspillere drømte jeg meg inn i NBA som liten. Skjønte selvfølgelig at det var en umulighet, men likte uansett å leke med tanken. Men det var én ting som bekymret meg litt. Når man så på NBA-kamper, samlet alle lagene seg alltid i en sirkel med hendene samlet over hodet. Greit nok. Så sa en av dem alltid noen positive ord og peppet de andre før kampen. Greit nok. Som regel var disse ordene en bønn. Ikke greit.
Ifølge en undersøkelse (se her http://www.mndaily.com/articles/2006/03/24/67686) stoler amerikanere minst på ateister. Om jeg husker rett, var de de klart minst stolbare og minst "amerikanske", også, mye verre enn muslimer, nye innvandrere, feminister etc. Ateisme er noe farlig for mange amerikanere, noe undergravende, noe umoralsk, noe ondskapsfullt. Også homofile var mer å stole på, ifølge denne undersøkelsen. Spørsmålet blir da: hvordan ville jeg ha blitt oppfattet som NBA-spiller om jeg nektet å være med på den felles lagbønnen?
Etter et kort søk på nettet var dette den eneste referansen jeg fant til ateisme og NBA: "...is like trying to find an atheist among today's NBA players. If they exist, they're laying low." Det finnes altså trolig ingen som har kommet ut av ateistskapet. Det er på tide noen gjør det.
Når jeg nå drømmer om NBA er basketen helt uviktig: istedet er jeg den den første reinspikka ateisten. Og heller enn å se for meg mine praktfulle dunker, ser jeg for meg at jeg stiller opp på The daily show og snakker om religion, filosofi og det amerikanske samfunnets trangsynthet.
Noen vokser aldri opp.
Men det er selvfølgelig kritiske røster. Noen mener at det ikke har så mye å si siden Amaechi har lagt opp: det som hadde vært bra, hadde vært om en aktiv storspiller hadde kommet ut av skapet. Men hvor stor påkjenning det er, er hvermanns gjetning. Ville enkelte fx ha vært like redd for å spille tøft forsvar på en homofil som de var for å spille for tøft på Magic Johnson da han spilte som HIV-positiv? For det er selvfølgelig enkelte neandertalreaksjoner: flere spillere nevner at det er greit så lenge han ikke tar "the gayness" mot dem eller prøver seg på dem. LeBron James mener at det er et brudd på lagmoralen å holde en slik ting hemmelig.
Jeg synes det er fascinerende hvordan NBA-folkene reagerer forskjellig. Toppsjefen, David Stern, sier selvfølgelig det politisk korrekte, at det ikke har noe å si. Amaechis gamle coach i mormonerstaten Utah, et erkekonservativt sted, avfeier kritikken fra Amaechi om anti-homse-utbrudd osv med at han ikke visste om det. På Utah var det visstnok bare en russer som ikke bare skjønte det, men som aktivt viste at han syntes det var helt greit. Enkelte spillere nekter å kommentere det, som om de ikke ser hvordan de skal klare å si noe riktig: uansett hva de sier, vil noen mene at de tar veldig feil. Minner litt om Bush i sine mindre arrogante stunder, når han faktisk bryr seg om hva han skal svare.
Som alle basketspillere drømte jeg meg inn i NBA som liten. Skjønte selvfølgelig at det var en umulighet, men likte uansett å leke med tanken. Men det var én ting som bekymret meg litt. Når man så på NBA-kamper, samlet alle lagene seg alltid i en sirkel med hendene samlet over hodet. Greit nok. Så sa en av dem alltid noen positive ord og peppet de andre før kampen. Greit nok. Som regel var disse ordene en bønn. Ikke greit.
Ifølge en undersøkelse (se her http://www.mndaily.com/articles/2006/03/24/67686) stoler amerikanere minst på ateister. Om jeg husker rett, var de de klart minst stolbare og minst "amerikanske", også, mye verre enn muslimer, nye innvandrere, feminister etc. Ateisme er noe farlig for mange amerikanere, noe undergravende, noe umoralsk, noe ondskapsfullt. Også homofile var mer å stole på, ifølge denne undersøkelsen. Spørsmålet blir da: hvordan ville jeg ha blitt oppfattet som NBA-spiller om jeg nektet å være med på den felles lagbønnen?
Etter et kort søk på nettet var dette den eneste referansen jeg fant til ateisme og NBA: "...is like trying to find an atheist among today's NBA players. If they exist, they're laying low." Det finnes altså trolig ingen som har kommet ut av ateistskapet. Det er på tide noen gjør det.
Når jeg nå drømmer om NBA er basketen helt uviktig: istedet er jeg den den første reinspikka ateisten. Og heller enn å se for meg mine praktfulle dunker, ser jeg for meg at jeg stiller opp på The daily show og snakker om religion, filosofi og det amerikanske samfunnets trangsynthet.
Noen vokser aldri opp.
07 februar 2007
Ultralyd
Vi var på ultralyd i dag. Eller T var på ultralyd og jeg var med henne. Av en eller annen grunn fikk jeg følelsen av at dette ikke egentlig er menns arena, og at det ikke har vært spesielt lenge de har fått lov til, eller blitt forventet å være med. De andre mennene så også sånn ut. De vimset etter sine kvinner, en mann fulgte henne nesten inn på do, de satt i ventesofaen og visste ikke hvor de skulle se, de prøvde å se på hverandre for å hente støtte, men de så aldri på hverandre samtidig, slik at de endte opp med å være enslige menn i et hav av kvinnelighet. Til og med alle legene og sykepleierne var kvinnelige.
Men jeg hadde én fordel: i motsetning til T friker jeg ikke ut av sykehus. Det lukter ikke spesielt godt der, og det er rimelig monotont deprimerende ganger de innreder seg med, og sykepleieres tresko har jeg aldri likt – men ellers har jeg minner av omsorg fra sykehus, av oppmerksomhet, av å bli tatt vare på og bli gitt medisiner som gjorde lidelsene mindre. Utrolig hvor glad jeg var for å ha intravenøst smertestillende etter blindtarmseksplosjonsoperasjonen, for eksempel. Og i motsetning til T har jeg en hypokondersk side, av og til en del av meg som nesten liker å snakke om vondter her og vondter der. Gjør det vondt når jeg trykker sånn? Hva med sånn? Klarer du å bøye det? Hvor vondt gjør det nå? Og all oppmerksomhet er om min kropp og mine smerter, som bare jeg har direkte tilgang til.
T liker ikke sykehus. Ikke på grunn av noe spesielt traumatisk, det er bare selve sykehusideen, alle de syke her, alle bakteriene, alle lidelsene. Og det ble ikke så mye bedre av at vi var der som førstegangsforeldre på førstegangsultralyd. For hva spør man egentlig om på en sånn sesjon?
Vi ble vist inn i et lite rom. T la seg ned på en benk og fikk noe gugge på magen, jeg satte med ved siden av henne og så opp på en skjerm. Der skulle ungen komme. Og visst, så fort sykepleieren (eller legen, om hun var det –om det har noe å si) førte enslags stor laserpenn over magen hennes, kom det bildet fram på skjermen som man har sett så ofte på tv, av en eller annen grunn. Eller som man bare husker så godt man har sett i en tv-serie eller to, nå som man er i denne situasjonen selv. En firkantet trekant, omtrent samme form som en avkuttet kulestøtersirkel, med grågrønne skygger. Noe som bevegr seg. Noe som, er det en arm? Et hode? Og den ruklete streken, er det en ryggrad?
Hode, sa sykepleieren og krysset av på skjemaet. Arm derfra til dit, en arm til, skal vi se, nei samme arm, der ja, en arm til derfra til dit. Føttene, bein én, bein to, oj nå sparkes det her. Der slår hjertet, sa hun liksom i forbifarten, på vei fra å sjekke hodet til beina, akkurat som kommentatoren sa "There's the ball" i Monty Pythons filosofifotballkamp.
Alt gikk fint og fort helt til hun kom til hjertet. En, to, tre sa hun og ble stille. Lenge. En, to, tre... Etter noen minutter spurte T hva hun så etter der med hjertet. Å, svarte sykepleieren, bare det siste hjertekammeret. Men jeg fant det nå.
Ellers spurte vi ikke så mye. Jeg satt som fjetret og bare så på skjermen med hodet så mye på skakke at jeg nesten skallet i benken T lå på. (Fordi, tror jeg, å legge hodet på skakke er et tegn på at man synes noe er lite og søtt og nusselig. Jeg har aldri vært i nærheten av å se noe halvparten så nusselig som dette grågrønne skjermbildet.) T spurte om alt var normalt. Jada, sa sykepleieren. To bein, to armer. Ja, men når du så i hodet...? Å, svarte sykepleieren, det er nokså enkelt møblert der foreløpig, det er ikke så mye vi kan se. Hehe. Nei, hun skulle ikke gjennomlyse hodet for å se innmaten, men for å måle hodeskallens omkrets. Deretter målte hun lårbein og etpar andre ting, og sa at alt så bra ut i forhold til hverandre. Alt så normalt ut.
Det er det beste og samtidig det verste svaret. Beste, fordi det stilner noe av den uroen man uansett har for at noe, hva som helst, skal være feil. Den uroen man ikke blir kvitt før den overføres til ens egne barnebarn, skulle jeg tro. Det verste, fordi det er nettopp det man ikke lurer på likevel. Man lurer på store, vage, generelle, uforklarlige ting. Man skjønner ikke hva som skjer, helt, man ser noe som beveger seg og aner at det jo faktisk, søtte meg, er et levende vesen der inne, og man lurer på hvordan noe så stort kom inn i en så liten mage. Man lurer på hva dette vesenet vil si når det snakker for første gang. Man lurer på hva det vil le av, hvor utålelig det vil være som fjortis, hvilket språk det vil drømme på, hvor mange venner det vil ha i barnehagen, når det vil gå, når det vil løpe, når det vil slå pappa i basket, hvor mange gleder det vil ha i livet, hvor mange sorger, hvordan og hvorfor og hvordan og hvorfor. Man lurer på hva slags menneske dette er. Man lurer på hva slags menneske det vil synes foreldrene er.
Man lurer egentlig på alt det man ikke har spørsmål til, og det man heller aldri vil kunne svare ordentlig på. Bare ane, bare føle, bare vite om mnge, mange år: åja, dette mennesket er et sånt menneske, nå vet vi. Og likevel vet man det aldri helt likevel.
Nå er det mulig demningen brast. Nå er det mulig jeg virkelig innså at det er et menneske der inne. Nå er det mulig jeg de neste månedene er helt far-pling i bollen, snakker med babystemme til navelen som ligger nærmest dette mennesket, lekebokser med det der inne, synger sanger for det (men hvilke sanger? må laste ned noen barnesanger og lære meg dem), snakker om ingenting bare for å la det høre stemmen min. Og når det kommer ut? Når det blir et menneske på utsiden også?
Nei, det er ikke mulig å komme rundt ennå. Ikke mulig å skjønne helt. Får ta det når den tid kommer.
Men jeg hadde én fordel: i motsetning til T friker jeg ikke ut av sykehus. Det lukter ikke spesielt godt der, og det er rimelig monotont deprimerende ganger de innreder seg med, og sykepleieres tresko har jeg aldri likt – men ellers har jeg minner av omsorg fra sykehus, av oppmerksomhet, av å bli tatt vare på og bli gitt medisiner som gjorde lidelsene mindre. Utrolig hvor glad jeg var for å ha intravenøst smertestillende etter blindtarmseksplosjonsoperasjonen, for eksempel. Og i motsetning til T har jeg en hypokondersk side, av og til en del av meg som nesten liker å snakke om vondter her og vondter der. Gjør det vondt når jeg trykker sånn? Hva med sånn? Klarer du å bøye det? Hvor vondt gjør det nå? Og all oppmerksomhet er om min kropp og mine smerter, som bare jeg har direkte tilgang til.
T liker ikke sykehus. Ikke på grunn av noe spesielt traumatisk, det er bare selve sykehusideen, alle de syke her, alle bakteriene, alle lidelsene. Og det ble ikke så mye bedre av at vi var der som førstegangsforeldre på førstegangsultralyd. For hva spør man egentlig om på en sånn sesjon?
Vi ble vist inn i et lite rom. T la seg ned på en benk og fikk noe gugge på magen, jeg satte med ved siden av henne og så opp på en skjerm. Der skulle ungen komme. Og visst, så fort sykepleieren (eller legen, om hun var det –om det har noe å si) førte enslags stor laserpenn over magen hennes, kom det bildet fram på skjermen som man har sett så ofte på tv, av en eller annen grunn. Eller som man bare husker så godt man har sett i en tv-serie eller to, nå som man er i denne situasjonen selv. En firkantet trekant, omtrent samme form som en avkuttet kulestøtersirkel, med grågrønne skygger. Noe som bevegr seg. Noe som, er det en arm? Et hode? Og den ruklete streken, er det en ryggrad?
Hode, sa sykepleieren og krysset av på skjemaet. Arm derfra til dit, en arm til, skal vi se, nei samme arm, der ja, en arm til derfra til dit. Føttene, bein én, bein to, oj nå sparkes det her. Der slår hjertet, sa hun liksom i forbifarten, på vei fra å sjekke hodet til beina, akkurat som kommentatoren sa "There's the ball" i Monty Pythons filosofifotballkamp.
Alt gikk fint og fort helt til hun kom til hjertet. En, to, tre sa hun og ble stille. Lenge. En, to, tre... Etter noen minutter spurte T hva hun så etter der med hjertet. Å, svarte sykepleieren, bare det siste hjertekammeret. Men jeg fant det nå.
Ellers spurte vi ikke så mye. Jeg satt som fjetret og bare så på skjermen med hodet så mye på skakke at jeg nesten skallet i benken T lå på. (Fordi, tror jeg, å legge hodet på skakke er et tegn på at man synes noe er lite og søtt og nusselig. Jeg har aldri vært i nærheten av å se noe halvparten så nusselig som dette grågrønne skjermbildet.) T spurte om alt var normalt. Jada, sa sykepleieren. To bein, to armer. Ja, men når du så i hodet...? Å, svarte sykepleieren, det er nokså enkelt møblert der foreløpig, det er ikke så mye vi kan se. Hehe. Nei, hun skulle ikke gjennomlyse hodet for å se innmaten, men for å måle hodeskallens omkrets. Deretter målte hun lårbein og etpar andre ting, og sa at alt så bra ut i forhold til hverandre. Alt så normalt ut.
Det er det beste og samtidig det verste svaret. Beste, fordi det stilner noe av den uroen man uansett har for at noe, hva som helst, skal være feil. Den uroen man ikke blir kvitt før den overføres til ens egne barnebarn, skulle jeg tro. Det verste, fordi det er nettopp det man ikke lurer på likevel. Man lurer på store, vage, generelle, uforklarlige ting. Man skjønner ikke hva som skjer, helt, man ser noe som beveger seg og aner at det jo faktisk, søtte meg, er et levende vesen der inne, og man lurer på hvordan noe så stort kom inn i en så liten mage. Man lurer på hva dette vesenet vil si når det snakker for første gang. Man lurer på hva det vil le av, hvor utålelig det vil være som fjortis, hvilket språk det vil drømme på, hvor mange venner det vil ha i barnehagen, når det vil gå, når det vil løpe, når det vil slå pappa i basket, hvor mange gleder det vil ha i livet, hvor mange sorger, hvordan og hvorfor og hvordan og hvorfor. Man lurer på hva slags menneske dette er. Man lurer på hva slags menneske det vil synes foreldrene er.
Man lurer egentlig på alt det man ikke har spørsmål til, og det man heller aldri vil kunne svare ordentlig på. Bare ane, bare føle, bare vite om mnge, mange år: åja, dette mennesket er et sånt menneske, nå vet vi. Og likevel vet man det aldri helt likevel.
Nå er det mulig demningen brast. Nå er det mulig jeg virkelig innså at det er et menneske der inne. Nå er det mulig jeg de neste månedene er helt far-pling i bollen, snakker med babystemme til navelen som ligger nærmest dette mennesket, lekebokser med det der inne, synger sanger for det (men hvilke sanger? må laste ned noen barnesanger og lære meg dem), snakker om ingenting bare for å la det høre stemmen min. Og når det kommer ut? Når det blir et menneske på utsiden også?
Nei, det er ikke mulig å komme rundt ennå. Ikke mulig å skjønne helt. Får ta det når den tid kommer.
06 februar 2007
Ski på Toyen (eller deromkring)
Like ved leiligheten er det en forholdsvis nyåpnet pub/kafe jeg stikker innom med jevne mellomrom. De spiller en rar blanding av ukjent fransk/arabisk etno- og hovedstrøms amerikansk visemusikk der, en tilfeldighetsmiks jeg kan kjenne igje fra mine egne shuffleeventyr på macen. Dessuten er det store vinduer mot gata på utsiden, så jeg kan se på livet dre ute (nå innpakkede mennesker i hutrende klær, langt under null i ansiktet). Det gjør ingenting at stedet ikke har sitt eget skilt ennå: heller er det litt sjarmerende at det fremdeles står "Luxus mat" over døra, en levning fra butikken som var her før.
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
Klientellet her er også en rar blanding. På dagen er det mange arbeidere fra bygget som bygges ved siden av, menn med arbeidsoveraller og sterke meninger om alt fra gravemaskiner til bisnisstransaksjoner. På ettermiddagen sitter det ofte småbarnsforeldre her, eller grupper av kolleger som drøfter noe på joben, eller en gjeng gamle mennesker som har noe viktig å snakke om, eller de vanlige menneskene som vil ha en øl, uansett når, så lenge det er nå.
Eieren av dette stedet heter Mustafa og er en usedvanlig hyggelig nord-afrikaner med kort rastafrisyre. Hver gang jeg kommer inn og han står bak disken, smiler han som om han ventet på akkurat meg – og hver gang han er i lokalet, snakker han med den ene eller andre gjesten, snakker om hva som helst gjesten insisterer på å snakke om, virker det som. Ofte når jeg sitter her, kommer det innom stamgjester bare for å si hei, ikke engang for å drikke noe egentlig, de tar en te eller en øl bare for syns skyld virker det som, bare fordi de vil innom for å si hei. De virker i alle fall som stamgjester. Dette virker i alle fall som et sted som passer som stamsted. (Rent bortsett fra at de ikke har Guinness og jeg som regel drikker en av de ti tesortene de har lainet opp på veggen. Men det er en uvesentlig parentes her.)
I dag var Mustafa kommet i diskusjon med en nordmann, han kunne virke som en av arbeiderne fra nabobygget, om en skiløper. Hun var best etter å ha fått en unge, sa Mustafa med sin karakteristiske aksent som jeg ikke er språkmektig nok til å plassere. Neineinei, sa nordmannen, hun var jo elendig etter fødselen. Hun kom jo knapt med i verdenscupen engang. Hmnei, sa Mustafa, hun var jo god, hun vant jo den, hva heter det, verdens... Neinei, sa nordmannen, jeg følger med på ski hver vinter og jeg kan det her, hun var skikkelig dårlig etterpå, hun ble aldri så god hun var igjen. Hmnei, jeg følger med på ski jeg også, veldig mye, og hun var god. Nei, du, sa nordmannen, du kan jo ikke gå på ski engang.
Derfra forvitret diskusjonen til en gemyttlig samtale om Mustafas evner på ski, eller manglende sådanne, og at ski egentlig bare er to plankebiter, ganske rart. De ble implisitt enige om at de var (veldig) uenige, og at det ikke burde ødelegge alle potensielle samtaler de kunne ha. Og de snakket videre om noe helt annet, hvordan Mustafa hadde bulket bilen litt og at det var veldig kaldt ute og det var vanskelig å gå ut herfra fordi det var så kaldt, nesetippforfrysende kaldt.
Jeg satt ved siden av og hørte på. Det er det jeg gjør av og til. Det man gjør når man sitter alene på en kafe på Carl Berner bare for å sitte alene og se på verden. Eller høre. Eller skrive, som var grunnen til at jeg hadde med meg macbooken og satt fordypet i den. Og etter hvert som diskusjonen utartet, fikk jeg det for meg at det måtte være en av dem som hadde rett og en som tok feil. Og siden jeg sniker meg med på et av de mange trådløse nettene her ute, var jeg i stand til å finne ut av det på for eksempel Wikipedia. Spørsmålet var bare hvem de snakket om.
Men burde jeg finne ut hvem av dem som hadde rett? Er det riktig å si fra til to som diskuterer på den måten hvem av dem som har rett? Vil ikke den som tar feil føle seg nedverdiget, ydmyket? Vil jeg ikke kunne gjøre ham bare enda mer oppsatt på at han har rett, trass i hva Wikipedia eller Store norske leksikon eller andre ting sier, om han bygger en viktig del av sin identitet på at denne ene sportsdama var bedre før heller enn etter sin fødsel (eller omvendt)? Har det noe å si for diskusjonen at det finnes en sannhet, kan det ikke bare være selve diskusjonen de diskuterer for? Og vil ikke et svar som favoriserer den ene bare føre til at to venner blir to uvenner? Bør man, kort sagt, alltid prøve å finne sannheten og presentere det man mener er sannhet til andre?
Selve diskusjonen deres sprang ut av en diskusjon om dagens fem – 5 – miss av Ole Einar Bjørndalen i VM, så det hadde trolig noe med skiskyting å gjøre, og ikke langrenn. Og den eneste skiskytterdama jeg visste om som hadde fått barn i det siste, er Liv Grete Skjelbreid Poirée. Så jeg slo opp henne på Wikipedia, først på den norske og så på den engelske, hvor det stod dobbelt så mye. Og hva fant jeg?
Hun vant verdenscupen én gang, i 2003-04. Hennes første barn kom til verden januar 2003. Mustafa hadde rett, selv om han ikke kan stå på ski. Men når jeg hadde funnet ut dette, hadde Mustafa gått og latt en dame stå bak disken, og med bare nordmannen igjen virket det som en dårlig idé å bryte inn i samtalen han nå hadde med diskdamen bare for å besserwissersk fortelle ham at han faktisk tok veldig feil. I alle fall hvis det var Skjelbreid Poirée de snakket om i stad, det kunne jo ha vært, tja, Linda Grubben, har hun barn?
Om det hadde vært fx Linda Grubben, hadde det vært min tur til å bli satt på plass. Min tur til ha feil. Og den posisjonen vil jeg jo absolutt ikke ha.
Får hviske det til Mustafa en gang ingen andre er i nærheten: Skjelbreid Poirée var god i 2003-04, etter sin første fødsel. Om ikke annet sprer jeg dermed litt fakta. Og det er da uansett en god ting?
05 februar 2007
Om ganghastighet
Noen av oss har bare ém ganghastighet, eller to: rusle bedagelig og spasere normalt. Gå fort er en fysiologisk umulighet, eventuelt en mental en, og det slår alltid over i jogging eller løping (som har flere gir). Noen av oss kan ikke endre hastighet uten videre når vi går. Og noen av oss, når vi går ute i verden, havner i kronglete sosiale situasjoner av den grunn.
Da jeg gikk mot T-banen fra dagens konfirmasjonslederseanse, kom jeg litt før banen til et Y-kryss på gangveien: jeg gikk rett fram, i alle fall fra min synsvinkel, og fra venstre kom det skjenende inn en mann som skulle inn på min vei. Hans sti gikk ca 30 grader på min. Det uheldige var at vi var like langt fra selve krysset da vi først så hverandre. Og enda uheldigere var det at vi gikk like fort. Og enda enda uheldigere var det at denne mannen tydeligvis også tilhørte en viss hastighetsendringsklønegruppe. Han gikk like fort som meg, og han gikk helt ved siden av meg, og det var klart for alle involverte parter at vi snart kom til å møtes skulder til skulder i krysset der framme.
I sånne situasjoner kan man begynne å løpe, men det virker bare skremt og er ikke noe en mann kan gjøre på en halvopplyst gangsti. Det er samme prinsipp som overfor hunder: vis bare ikke at du er redd. Eller man kan finne et påskudd for å stoppe helt. (Å endre ganghastighet er selvfølgelig et alternativ for de fleste mennesker, men disse to menneskene var ikke de fleste.) Men å stoppe kan også felles av hundeprinsippet, spesielt om du er en dårlig skuespiller og det er altfor tydelig at du likevel ikke fikk en melding på mobilen. (Og dessuten, når det gjelder mobil og lignende, fungerer det sjelden å måtte stoppe for å gjøre ting man like gjerne kan gjøre gående.) Så hva gjøre?
Jeg gikk på. Jeg var "opptatt med dype tanker", jeg hadde ikke merket ham, ikke i det hele tatt, jeg rynket øyenbrynene (noe han ikke kunne ha sett, men det ga en viss troverdighet til det hele), jeg så langt foran meg, mot horisonten, jeg var kort sagt i min egen verden. Om han gikk videre, ville vi møtes, og jeg ville ikke bry meg, ikke i det hele tatt, bare gå videre. Verst for ham.
Han begynte med den samme taktikken. Vi gikk helt i takt i mange meter, kanskje en kvart uendelighet, og merket hvordan spenningen bygget seg opp omvendt proporsjonalt med hvordan avstanden mellom oss ble mindre. I et lite øyeblikk begynte jeg å vakle og lurte på om det beste ville være å bøye seg ned likevel. For hadde ikke skolissa mi gått opp? Men i samme øyeblikk fikk han nøyaktig samme tanke, og i øyekroken kunne jeg se hvordan han bøyde seg ned over skoen for å ta opp lissene for å knyte dem igjen.
Jeg ar alt halvveis nede, men oj, det var visst ikke en flekk på jakka likevel, eller bare en liten en, det var bare å børste litt, så var den borte, og nå måtte jeg forte meg for å rekke banen, om lissa skulle være åpen ville det ikke være så viktig. Dessuten ville jeg selvfølgelig ikke merke det uansett. Framme ved T-banen løftet jeg øyenbrynene lettet, som om de pustet ut, og senket skuldrene. Pohff, det gikk bra denne gangen også.
Senere så jeg den samme mannen på banen. Han hadde på seg støvler. Før banen kom fram til Carl Berner hadde jeg bestemt meg for å trene på å gå i andre hastigheter.
Da jeg gikk mot T-banen fra dagens konfirmasjonslederseanse, kom jeg litt før banen til et Y-kryss på gangveien: jeg gikk rett fram, i alle fall fra min synsvinkel, og fra venstre kom det skjenende inn en mann som skulle inn på min vei. Hans sti gikk ca 30 grader på min. Det uheldige var at vi var like langt fra selve krysset da vi først så hverandre. Og enda uheldigere var det at vi gikk like fort. Og enda enda uheldigere var det at denne mannen tydeligvis også tilhørte en viss hastighetsendringsklønegruppe. Han gikk like fort som meg, og han gikk helt ved siden av meg, og det var klart for alle involverte parter at vi snart kom til å møtes skulder til skulder i krysset der framme.
I sånne situasjoner kan man begynne å løpe, men det virker bare skremt og er ikke noe en mann kan gjøre på en halvopplyst gangsti. Det er samme prinsipp som overfor hunder: vis bare ikke at du er redd. Eller man kan finne et påskudd for å stoppe helt. (Å endre ganghastighet er selvfølgelig et alternativ for de fleste mennesker, men disse to menneskene var ikke de fleste.) Men å stoppe kan også felles av hundeprinsippet, spesielt om du er en dårlig skuespiller og det er altfor tydelig at du likevel ikke fikk en melding på mobilen. (Og dessuten, når det gjelder mobil og lignende, fungerer det sjelden å måtte stoppe for å gjøre ting man like gjerne kan gjøre gående.) Så hva gjøre?
Jeg gikk på. Jeg var "opptatt med dype tanker", jeg hadde ikke merket ham, ikke i det hele tatt, jeg rynket øyenbrynene (noe han ikke kunne ha sett, men det ga en viss troverdighet til det hele), jeg så langt foran meg, mot horisonten, jeg var kort sagt i min egen verden. Om han gikk videre, ville vi møtes, og jeg ville ikke bry meg, ikke i det hele tatt, bare gå videre. Verst for ham.
Han begynte med den samme taktikken. Vi gikk helt i takt i mange meter, kanskje en kvart uendelighet, og merket hvordan spenningen bygget seg opp omvendt proporsjonalt med hvordan avstanden mellom oss ble mindre. I et lite øyeblikk begynte jeg å vakle og lurte på om det beste ville være å bøye seg ned likevel. For hadde ikke skolissa mi gått opp? Men i samme øyeblikk fikk han nøyaktig samme tanke, og i øyekroken kunne jeg se hvordan han bøyde seg ned over skoen for å ta opp lissene for å knyte dem igjen.
Jeg ar alt halvveis nede, men oj, det var visst ikke en flekk på jakka likevel, eller bare en liten en, det var bare å børste litt, så var den borte, og nå måtte jeg forte meg for å rekke banen, om lissa skulle være åpen ville det ikke være så viktig. Dessuten ville jeg selvfølgelig ikke merke det uansett. Framme ved T-banen løftet jeg øyenbrynene lettet, som om de pustet ut, og senket skuldrene. Pohff, det gikk bra denne gangen også.
Senere så jeg den samme mannen på banen. Han hadde på seg støvler. Før banen kom fram til Carl Berner hadde jeg bestemt meg for å trene på å gå i andre hastigheter.
04 februar 2007
Skohorntræler
Livet går i bølger. Som liten knyter andre skoene for deg. Så knyter du dem selv. Deretter knyter du dem ikke. Så knyter du dem selv igjen, og til slutt går du med tresko. Jeg tror jeg er midt mellom ikke knyte og knyte selv igjen. Denne vinteren har jeg ikke knytt uteskoene, men bare tredd dem på meg. De har lange lisser og de er meningen man skal bruke dem (dvs lissene), men jeg gidder ikke. Det tar så lang tid, det er så kronglete, det føles så ineffektivt å måtte knyte opp for å knyte ned bare sekunder etterpå. Men det er mulig jeg må begynne med det likevel.
Siden skoene er ferdigknytt, er de også ganske trange å få på seg. Det holder ikke å tre dem forsiktig på, jeg må virkelig dytte dem nedi. Det betyr også at jeg må holde dem igjen på en eller annen måte, og å holde hælkappa oppe. Om jeg tråkker rett ned, klyser jeg bare hælkappa og skoene kommer aldri ordentlig på. Men det er ikke noe problem, jeg bruker tommelen som spor og lar foten skli ned langs den samtidig om den gjør at skoen ikke blir klyst.
Så langt, så bra. Og veldig effektivt. Men problemet er dette: jeg har begynt å få træler på tommelen. Akkurat i leddet, der hvor tommelen er som tjukkest, presser foten så hardt på sin vei ned at huden blir hard og etter hvert faller av. Det gjør faktisk ganske vondt, svir på en sånn uggen måte. Væsker litt og. Jeg har prøvd å bruke andre fingre, men det er vanskelig og fungerer sjelden så bra at det er verdt å ikke knyte opp og ned de satans lissene.
Så jeg tror jeg må slutte å bruke tommelen som fotinnfører, dvs at jeg må knyte lissene opp og igjen, dvs at jeg er på vei over i neste fase. Det føles nesten vemodig, så kul som man føler seg når man bare trår nedi skoene. Så ungdommelig, lizm. Men det er vel en livets bølgetopp eller -dal, antar jeg.
Det eneste jeg er sikker på, er at jeg ikke skal begynne med skohorn ennå. Skohorn er stadiet etter tresko, når man ikke lenger når ned til lissene.
Siden skoene er ferdigknytt, er de også ganske trange å få på seg. Det holder ikke å tre dem forsiktig på, jeg må virkelig dytte dem nedi. Det betyr også at jeg må holde dem igjen på en eller annen måte, og å holde hælkappa oppe. Om jeg tråkker rett ned, klyser jeg bare hælkappa og skoene kommer aldri ordentlig på. Men det er ikke noe problem, jeg bruker tommelen som spor og lar foten skli ned langs den samtidig om den gjør at skoen ikke blir klyst.
Så langt, så bra. Og veldig effektivt. Men problemet er dette: jeg har begynt å få træler på tommelen. Akkurat i leddet, der hvor tommelen er som tjukkest, presser foten så hardt på sin vei ned at huden blir hard og etter hvert faller av. Det gjør faktisk ganske vondt, svir på en sånn uggen måte. Væsker litt og. Jeg har prøvd å bruke andre fingre, men det er vanskelig og fungerer sjelden så bra at det er verdt å ikke knyte opp og ned de satans lissene.
Så jeg tror jeg må slutte å bruke tommelen som fotinnfører, dvs at jeg må knyte lissene opp og igjen, dvs at jeg er på vei over i neste fase. Det føles nesten vemodig, så kul som man føler seg når man bare trår nedi skoene. Så ungdommelig, lizm. Men det er vel en livets bølgetopp eller -dal, antar jeg.
Det eneste jeg er sikker på, er at jeg ikke skal begynne med skohorn ennå. Skohorn er stadiet etter tresko, når man ikke lenger når ned til lissene.
03 februar 2007
Basketdømming
Hva slags mennesker blir egentlig sportsdommere? Jeg ble ringt opp i dag tildig fra I: laget hennes (og Ts) skulle spille kamp, og dommerne hadde ikke kommet. De trengte en nye en, og de ringte meg. Hurra.
Jeg har vært ordentlig dommer. Som junior (eller enda før?) ble jeg kretsdommer etter å ha dømt en juniorkamp mellom de to Bærumslagene som var de beste i serien på den tiden. Senere dømte jeg i hytt og vær, masse kamper, og med masse oppmuntring hjemmefra. Så fint da Jostein, det er da gøy å dømme?
Nei, det er egentlig ikke det. Det er noe med den allmakten man har. Og litt med at man skal etterleve og følge en bok. Litt det samme som hvorfor jeg ikke ble jurist: å ha en rød bok og så tolke alt mulig ut fra den?
I dag dømte jeg først en jentekamp med en annen dommer og deretter en herrekamp alene. Bare fjerdedivisjon, så de var ikke godt vant. Heller ikke emd autoritet: selv om jeg dømte noe feil, holdt det med å si Hold kjeft (eller lignende) for at de skulle spille videre. Det var greit nok, det gikk ok, det var litt penger. Men gøy?
Gøy å hjelpe I. Gøy å ha illusjoner om at jeg kunne ha rundspilt dem alle sammen, hadde jeg ikke vært dommer. Gøy å gjøe noe. Men å strikse og strikte med streng mine for at de skal ha rammer å forholde seg til? Pfft.
Som konfirmasjonsleder er jeg det motsatte av streng. Det motsatte av dommer. Noen ganger går det til helvete, noen ganger går det bra. Men om mennesker ikke vil ta imot respekt og krever så strenge regler som en dommer skal håndheve overfor dem? Nei. Et sånt menneske er jeg dessverre ikke.
Jeg har vært ordentlig dommer. Som junior (eller enda før?) ble jeg kretsdommer etter å ha dømt en juniorkamp mellom de to Bærumslagene som var de beste i serien på den tiden. Senere dømte jeg i hytt og vær, masse kamper, og med masse oppmuntring hjemmefra. Så fint da Jostein, det er da gøy å dømme?
Nei, det er egentlig ikke det. Det er noe med den allmakten man har. Og litt med at man skal etterleve og følge en bok. Litt det samme som hvorfor jeg ikke ble jurist: å ha en rød bok og så tolke alt mulig ut fra den?
I dag dømte jeg først en jentekamp med en annen dommer og deretter en herrekamp alene. Bare fjerdedivisjon, så de var ikke godt vant. Heller ikke emd autoritet: selv om jeg dømte noe feil, holdt det med å si Hold kjeft (eller lignende) for at de skulle spille videre. Det var greit nok, det gikk ok, det var litt penger. Men gøy?
Gøy å hjelpe I. Gøy å ha illusjoner om at jeg kunne ha rundspilt dem alle sammen, hadde jeg ikke vært dommer. Gøy å gjøe noe. Men å strikse og strikte med streng mine for at de skal ha rammer å forholde seg til? Pfft.
Som konfirmasjonsleder er jeg det motsatte av streng. Det motsatte av dommer. Noen ganger går det til helvete, noen ganger går det bra. Men om mennesker ikke vil ta imot respekt og krever så strenge regler som en dommer skal håndheve overfor dem? Nei. Et sånt menneske er jeg dessverre ikke.
02 februar 2007
Ut på byen
Det skal være busjta i morgen. GR fyller noenogtjue år og skal da selvfølgelig samle venner og fårsje hjemme før man drar ut på byen. Hvor man skal? Tigertiger: www.tigertiger.no. Jeg skal selvfølgelig være med på festen. Forrige gang ble det en lang diskusjon om kvasipsykologi, NLP og desslike, med TJ, GRs bror. Til og med på denne bloggen hevdet vi våre sannheter – om denne festen blir like diskutabel (i positiv forstand), blir det en kjempefest.
Men så var det dette med å gå ut, da. TJ og GR er uteløver. Når de går ut, går de ikke på irske puber og drikker Guinness, som jeg som regel har som mitt førstevalg, men på store, fansi steder med høy musikk, dansemuligheter og overfylte bardisker. Og det skal de selvfølgelig denne gang også. På Tigertiger er det dresskode. Jeg spurte GR hva slags klær jeg bør ha på meg, jeg har smoking og vanlige subbeklær, hvilken av de passer? Han mente jeg burde komme i smoking. Midt på vinteren! Men han ba meg også gå inn på nettsiden deres for å se bildene de har lagt ut av gjester for å se hva slags klær man går i der.
(I parentes bemerket er det en uhyggelig danskebåtharryfestting dette med å legge ut bilder fra utesteder. De gjør det på Dagbladet eller Vg av og til, plåter tilfeldige mennesker og legger dem ut under tittelen "På byen i helga". Nok en grunn til å ikke lese Dagbladet/VG. Hva slags mennesker er det som vil ha festebilder av seg selv på nettet? Som gratis viser hvor hyggelig man har det for at et tilfeldig utested skal få gratisreklame? Eller som ønsker å bekrefte regelen om at det man etter etpar øl og i ly av et øredøvende lyd- og lysshow tror er kul og verdensvinnende oppførsel, i kamerablitzens kalde og øyeblikksfangende lys bare er latterlig?)
Folkene på nettsiden til Tigertiger ser halv-ok ut. Noen dressjakker, et maplplassert slips, olabukser, vanlige gensere. Ikke noe stort stress, ikke noe verre enn andre steder. Men så leser jeg nederst på Om oss-linken dette:
Adgangsregler
Husk våre aldersgrenser!
Pent antrekk - et stilfullt helhetsinntrykk, kom ikke synlig beruset, ha en avslappet og positiv utstråling :)
Følg dette så blir det aldri problemer ved entreen og dere får en fantastisk opplevelse på TigerTiger!!
Au. Glem tegnsettingen, den er ungdommelig og passer sikkert til stedet. Men ikke glem den nazi-tankegangen de legger for dagen: har du ikke et stilfullt helhetsinntrykk, blir du vist bort i døra. Hva det enn betyr med stilfullt helhetsinntrykk. Er du stresset fordi du er avstandsforelsket i hun foran deg i køen, slipper du ikke inn. Er du irritert på noe? Vekk med deg. Og, kanskje: om du har hverdagsklær heller enn smoking: forsvinn.
Jeg tror jeg blir med på fårsjinga, med diskusjoner om noe viktig. Basketball, kanskje. Deretter møter jeg T og går sammen med henne og resten av de fårsjende ned til Tigertiger. Slipper jeg inn, kommer jeg til å bli påslappet og få en negativ utstråling av festfjomseriet der inne, og dermed til å drikke så mange lyse øl at jeg blir synlig beruset. Og på denne måten kommer jeg til å få en fantastisk opplevelse der, men stikk i strid med hva de mener skal være fint. Eller så blir jeg avvist i døra og finner meg en irsk pub, tar meg en ordentlig øl og finner fram en bok. Og fortsetter diskusjonen fra fårspilet med de andre fårsjerne som ble avvist i Tigertiger-døra.
Jeg faller i mange feller, men aldri i denne: jeg oppvurderer aldri et sted fordi de setter latterlige høye krav på hva slags gjester de slipper inn. Heller omvendt. Kommer til å bruke hele neste uke på å snakke om hvor lite jeg liker dne typen mennesker som eier steder som Tigertiger. Tfui.
Men så var det dette med å gå ut, da. TJ og GR er uteløver. Når de går ut, går de ikke på irske puber og drikker Guinness, som jeg som regel har som mitt førstevalg, men på store, fansi steder med høy musikk, dansemuligheter og overfylte bardisker. Og det skal de selvfølgelig denne gang også. På Tigertiger er det dresskode. Jeg spurte GR hva slags klær jeg bør ha på meg, jeg har smoking og vanlige subbeklær, hvilken av de passer? Han mente jeg burde komme i smoking. Midt på vinteren! Men han ba meg også gå inn på nettsiden deres for å se bildene de har lagt ut av gjester for å se hva slags klær man går i der.
(I parentes bemerket er det en uhyggelig danskebåtharryfestting dette med å legge ut bilder fra utesteder. De gjør det på Dagbladet eller Vg av og til, plåter tilfeldige mennesker og legger dem ut under tittelen "På byen i helga". Nok en grunn til å ikke lese Dagbladet/VG. Hva slags mennesker er det som vil ha festebilder av seg selv på nettet? Som gratis viser hvor hyggelig man har det for at et tilfeldig utested skal få gratisreklame? Eller som ønsker å bekrefte regelen om at det man etter etpar øl og i ly av et øredøvende lyd- og lysshow tror er kul og verdensvinnende oppførsel, i kamerablitzens kalde og øyeblikksfangende lys bare er latterlig?)
Folkene på nettsiden til Tigertiger ser halv-ok ut. Noen dressjakker, et maplplassert slips, olabukser, vanlige gensere. Ikke noe stort stress, ikke noe verre enn andre steder. Men så leser jeg nederst på Om oss-linken dette:
Adgangsregler
Husk våre aldersgrenser!
Pent antrekk - et stilfullt helhetsinntrykk, kom ikke synlig beruset, ha en avslappet og positiv utstråling :)
Følg dette så blir det aldri problemer ved entreen og dere får en fantastisk opplevelse på TigerTiger!!
Au. Glem tegnsettingen, den er ungdommelig og passer sikkert til stedet. Men ikke glem den nazi-tankegangen de legger for dagen: har du ikke et stilfullt helhetsinntrykk, blir du vist bort i døra. Hva det enn betyr med stilfullt helhetsinntrykk. Er du stresset fordi du er avstandsforelsket i hun foran deg i køen, slipper du ikke inn. Er du irritert på noe? Vekk med deg. Og, kanskje: om du har hverdagsklær heller enn smoking: forsvinn.
Jeg tror jeg blir med på fårsjinga, med diskusjoner om noe viktig. Basketball, kanskje. Deretter møter jeg T og går sammen med henne og resten av de fårsjende ned til Tigertiger. Slipper jeg inn, kommer jeg til å bli påslappet og få en negativ utstråling av festfjomseriet der inne, og dermed til å drikke så mange lyse øl at jeg blir synlig beruset. Og på denne måten kommer jeg til å få en fantastisk opplevelse der, men stikk i strid med hva de mener skal være fint. Eller så blir jeg avvist i døra og finner meg en irsk pub, tar meg en ordentlig øl og finner fram en bok. Og fortsetter diskusjonen fra fårspilet med de andre fårsjerne som ble avvist i Tigertiger-døra.
Jeg faller i mange feller, men aldri i denne: jeg oppvurderer aldri et sted fordi de setter latterlige høye krav på hva slags gjester de slipper inn. Heller omvendt. Kommer til å bruke hele neste uke på å snakke om hvor lite jeg liker dne typen mennesker som eier steder som Tigertiger. Tfui.
01 februar 2007
Hvordan file nye nøkler
Si du har mistet den ene nøkkelen til inngangsdøra og vil ha en ny. Si det er to låser på døra, men at du når du går ut, låser med den nøkkelen du har mistet og dermed bare har en av. Den andre låsen er det to nøkler til; si at din samboer har den andre. Si at du har prøvd å file en ny nøkkel begge låsene før, men bare den andre fungerte: nøkkelen til den første låsen, den du nå skal file en ny nøkkel til, var mye vanskeligere og fungerte ikke den første gangen. Si går innom Morsli på Carl Berners plass, skomaker og nøkkelfiler. Si han lagde de første nøklene også, både den som fungerte og den som ikke fungerte. Si han tok dobbelt så mye for den som ikke fungerte, siden den var mye vanskeligere å file.
Si du nå kommer innom med den nøkkelen som ikke fungerte og vil ha den filt på nytt. Si Morsli filer litt her og litt der, og samtidig filer på den gamle nøkkelen siden den har en skjev tapp. Si tappen brekker. Du kommer tilbake til inngangsdøra di, den låste, og prøver begge nøklene til den første låsen. Den som er låst. Si at ingen av nøklene fungerer. Si du stikker innom naboen, den naboen som er styreleder, og klager din nød. Si hun ikke har en ekstranøkkel. Si hun mener "utlendingen" ikke er noe bra på nøkler og ber deg gå innom Thorstensten Jernia på hjørnet. Si du får god service der, Thorstensen eller hvem det er filer og forklarer og mener du er i et "dilemma". Hvorfor han bruker ordet dilemma er vanskelig å vite, men si det ikke gjør noe. Si du går tilbake med en Jernia-filt nøkkel og prøver igjen. Si det er umulig: døra er fremdeles umulig å få opp. Si du går tilbake til Morsli, som har et lite algerisk vimpelflagg på veggen. Og et bittelite norsk. Si han blir fortvilet og filer litt til. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen. Du prøver igjen. Si nøkkelen ikke fungerer. Si du går tilbake til Morsli, som spør deg hvor du bor og som filer en helt ny nøkkel. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen, og å komme tilbake og si fra om det går eller ikke.
Si du har skavet av hud på pekefingeren av å slite med de andre nøklene. Si denne nye nøkkelen sier klikk-klikk. Si døra åpner seg. Du møter naboen utenfor og forteller de gode nyhetene. Du drar til Morsli og takker ham og sier at du vurderer å bruke den andre låsen fra nå av. Si du har vært låst ute fra leiligheten i etpar timer. Hva lærte du av det?
At neste gang du trenger en nøkkel, går du til den lille butikken igjen. Morsli. Om ikke annet så fordi han hadde to stoler og en bunke Norsk Ukeblad som ventelektyre.
Si du nå kommer innom med den nøkkelen som ikke fungerte og vil ha den filt på nytt. Si Morsli filer litt her og litt der, og samtidig filer på den gamle nøkkelen siden den har en skjev tapp. Si tappen brekker. Du kommer tilbake til inngangsdøra di, den låste, og prøver begge nøklene til den første låsen. Den som er låst. Si at ingen av nøklene fungerer. Si du stikker innom naboen, den naboen som er styreleder, og klager din nød. Si hun ikke har en ekstranøkkel. Si hun mener "utlendingen" ikke er noe bra på nøkler og ber deg gå innom Thorstensten Jernia på hjørnet. Si du får god service der, Thorstensen eller hvem det er filer og forklarer og mener du er i et "dilemma". Hvorfor han bruker ordet dilemma er vanskelig å vite, men si det ikke gjør noe. Si du går tilbake med en Jernia-filt nøkkel og prøver igjen. Si det er umulig: døra er fremdeles umulig å få opp. Si du går tilbake til Morsli, som har et lite algerisk vimpelflagg på veggen. Og et bittelite norsk. Si han blir fortvilet og filer litt til. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen. Du prøver igjen. Si nøkkelen ikke fungerer. Si du går tilbake til Morsli, som spør deg hvor du bor og som filer en helt ny nøkkel. Si han ber deg gå tilbake og prøve igjen, og å komme tilbake og si fra om det går eller ikke.
Si du har skavet av hud på pekefingeren av å slite med de andre nøklene. Si denne nye nøkkelen sier klikk-klikk. Si døra åpner seg. Du møter naboen utenfor og forteller de gode nyhetene. Du drar til Morsli og takker ham og sier at du vurderer å bruke den andre låsen fra nå av. Si du har vært låst ute fra leiligheten i etpar timer. Hva lærte du av det?
At neste gang du trenger en nøkkel, går du til den lille butikken igjen. Morsli. Om ikke annet så fordi han hadde to stoler og en bunke Norsk Ukeblad som ventelektyre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
