Fokus er alt

Halve livet har jeg fokusert på basketkurver. Mange, mange timer har jeg konsentrert meg om hvite firkanter med svart kant og en svart firkant i midten igjen, og oransje metallsirkler med hvite nylontråder flettet under. Ganske mange dager har disse oransje-svarte-hvite dingsene vært det jeg brukte mest hjernekraft på i løpet av hele dagen. Ikke det at de var viktigst, kanskje, ikke fornuftig sett – men om jeg feilberegnet, ville feilen være åpenbar og tydelig for alle på øyeblikket. Å misforstå hva Nietzsche kan ha ment i en bestemt bomk er sjelden en like åpenbar feil, og aldri en like øyeblikkelig. Ofte invaderte basketkurver til og med drømmene mine: jeg traff på et skudd fra egen tresekunder, jeg dunket, jeg skårte en million poeng i samme kamp. Basketkurvene var med meg hele tiden. Er det rart jeg er miljøskadd? Er det rart jeg samler på bilder av basketkurver?

Men jeg er ikke alene. Basket.no etterlyste i fjor bilder av basketkurver, og de fikk inn endel fra mer eller mindre gode fotografer. En basketkurv ved havet, en basketkurv i en bakgård, en sliten kurv, en ny kurv. To av bildene var mine. Og jeg må innrømme at jeg har ganske mange flere bilder liggende på dataen min.

Men mennesker er samlere. Noen har hjulkapsler på veggen, noen har en eske med frimerker, noen har hundrevis av Iron Maiden-T-skjorter, noen har tusenvis av autografer. Vi er samlere fordi det ligger i oss fra urtider av, vi lager oss et lager for å kunne holde ut de dårlige tidene som sikkert kommer en eller annen gang. At jeg går rundt og tar bilder av basketkurver er ikke rarere enn at bibliofile _må_ ha alle Hardygutt-bøkene som er kommet ut i Norge. (OK, jeg faller litt i bibliofilsamlerkategorien også. Men det er ikke poenget.)

Og siden jeg har vært intenst opptatt av basketkurver gjennom oppveksten, betyr de noe mer for meg enn bare å være en plankefirkant. De blir nesten levende, man kan se forskjell på forskjellige typer plater og vurdere hvor godt ballen spretter i dem, man legger sin elsk på visse typer nett, de hvor ballen lager en perfekt svisj-lyd når den faller gjennom, man merker hvor høy kurven er. (Det går en historie om Bill Bradley, eks-NBA, nå politiker på høyt nivå, at han drev og skøt på en kurv og skøt for langt hele tiden. Så stoppet han opp, tenkte seg om, og sa: den kurven er 1 1/2 inch (3 cm) for lav. Så skjøt han videre og traff på alle skuddene. Nøyaktig hvor mye for lav kurven skal ha vært, husker jeg ikke – men selve historien er oppsiktsvekkende bare om man ikke har spilt basket selv. For man merker slike ting helt ned på millimeteren nesten.)

En dag, når jeg er en god fotograf, skal jeg ha en utstilling med mine basketkurver. Da blir det kunst. Til da er det bare en sær hobby for en som ikke lenger klarer å bry seg nok om kurver til å treffe på trepoengere i kamp...