Bilismefjolleri

Det er altfor lett å irritere over medbilister. Man sitter i en liten boks og ønsker ubevisst å komme seg vekk, ut, i friluft, vekk fra alle disse andre bilene man hele tiden må tilpasse seg. Å kjøre bil er en frihetsfølelse fordi man kommer fort fram – men desto mer merkbar er ufrihetsfølelsen man føler fordi man ikke flyr, ikke likevel, man må følge veien og trafikklys og en million forskjellige trafikkregler.

Selv er jeg stolt av å ikke irritere meg nevneverdig i trafikken. Jeg slipper folk fram, jeg holder god avstand, jeg presser meg ikke vei jeg tilpasser meg flyten. T synes jeg kjører for sakte og passivt, men det er en annen sak. Hun kjører jo som en jegvetikkehva når hun først er i lunet. Enkelte som kjører altfor for fort, kommer altfor nær hekken din og limer seg fast til de kan kjøre forbi, får riktignok adrenalinet til å boble litt, og jeg kjører med vilje akkurat så sakte at de begynner å irritere seg selv – men ellers irriterer jeg meg nesten aldri. Og i alle fall ikke av lovlydige, normaltkjørende bilister.

Trodde jeg. I dag kjørte jeg fra Sørum til Oslo og kom ut på motorveienbak mellom to biler som kjørte akkurat passe, fortere enn fartsgrensen men ikke så fort at det var fare for bøter eller andre ting. Det var bare å sette inn cruisekontrollen. Etter noen minutter kommer bilen bak opp på siden av meg. Sakte, sakte kjører han forbi. Han enser ikke bilene bak som kjører fortere, han enser ikke meg som ser forundret mot ham, siger bare forbi og blinker inn brått foran meg så jeg nesten må bremse. Hrmf.

La oss kalle denne bilen A. Og bilen foran ham B. Og bilen som nå kjører forbi meg, nesten like sakte, og legger seg først av disse tre, C. Etter litt tid går A ut i venstre fil igjen og siger forbi B og C. Sakte, sakte, som d ahan kjørte forbi meg. A, C, B er de nå, en liten troika på motorveien med meg cruisende et lite stykke bak. Etter noen minutter er de B, A, C. Etter enda flere minutter treffer troikaen en annen bil, en virkelig langsomkjører, og de passerer ham etter tur, men helt usymmetrisk: som når tre langrennsløpere passerer en dårligere konkurrent, så rekkefølgen de tre imellom holder seg også etter passeringen, men helt hulter til bulter, slik at de snart er A, B, C. Og deretter C, A, B. Og deretter C, B, A. Og deretter nok en konstellasjon, og nok en , og slik hele veien fram til bomstasjonen, hvor de brukte forskjellig tid med myntene og mistet hverandre.

I seg selv er dette ikke irriterende, og det er i alle fall ikke noe ulovlig. De kjører i riktig hastighet, de blinker pent når de skal ut av og like pent når de skal inn i høyrefila. De holder litt dårlig avstand, kanskje, men ikke noe verre enn de fleste gjør. Ikke noe å irritere seg over i det hele tatt. Og likevel kunne jeg knapt beherske meg der jeg satt bak rattet. Det er så idiotisk kjøring, det er så regelfjollete, det er en type revisorkjøring som ser regler og påbud men ikke jenker det en millimeter for hvordan virkeligheten kanskje hadde fungert best. De legger seg på én fart, og den holder de, samme hva. Litt som mennesker som ikke kan gjøre noen annet sosialt enn å snakke om fotball eller strikking eller boule, for eksempel. Og de vil aldri kunne skjønne hvorfor måten de gjør ting på kan trå en på nervene.

Det er rent ut av en grenseløs arroganse i det. Takke meg til en råkjører som vet han provoserer.