Usynlig

Hvorfor drømmer man om å være usynlig? Hvorfor hadde det vært så fantastisk å ikke kunne bli sett? Hvorfor er usynlighet og evnen til å fly de to mest omdrømte umulige egenskapene blant mennesker? (For de er vel det, hva annet skulle man drømme om? Å kunne spise murstein?) Hva ville man gjøre om man hadde på seg en usynlighetsfrakk? Gitt at man kunne bevege på gjenstander som før, lukke opp dører og sparke katter osv, hva ville man gjøre? F

Først sniklytte på mennesker. Overhøre deres mest fortrolige samtaler. Få med seg hemmeligheter. Dette krever selvfølgelig at de ikke hører deg i nærheten, at de har samtalen på et sted du kan komme til (ikke bak en låst dør, fx), at du vet når de snakker om fortrolige ting. Det ville bli litt som bigbrother, men bare litt, for selv om du er usynlig må du bevege deg fysisk til steder og vite hvilke steder du skal bevege deg til: det holder ikke å skru på tven. Og det finnes ikke repriser eller høydepunkter i virkeligheten, og du kan ikke sitte der med popcornet og brusen din, de ville se maten forsvinne i løse lufta. Noe som selvfølgelig ville skremme dem. Og hvilke hemmeligheter skulle du finne ut av? Ukjentes liv? Dine nærmestes liv? Å ikke la dine nærmeste få beholde enkelte hemmeligheter ville ødelegge ditt forhold til dem – ikke fordi de nødvendigvis har så store ting de vil skjule, men fordi du aldri mer vil kunne møte dem som likeverdige om du alltid kan gjøre deg usynlig å avmystifisere deres liv og levnet. (Selv en dødelig fjortisforelskelse ville falme om fjortisen kunne følge den utkårede absolutt overalt uten at hun så det.)

Å følge ukjente ville kanskje være noe. Å bruke dem som levende teater, så å si. Å kunne stirre uten at de stirrer tilbake. Men hvor gøy er det å ikke kunne kommunisere? Ukjente er spennende nettopp fordi de er ukjente og fordi du ikke kan nærme deg dem for mye uten at de ser på deg, snakker til deg, ber deg dra til gokk. Hvor spennende vil det være å studere vanlige menneskers vanlige liv uten å kunne ta del i det livet i det hele tatt? Til og med kongen ville ha vært kjedelig å følge etter en stund – og å stadig følge nye mennesker vil være like overfladisk som, tja, TV kan være det. Og hva skulle man gjøre om man er alene som usynlig, om man kanskje ikke engang kan fortelle noen om at man er det, hva man ser? Selv på kino er det kjipt å være alene.

Og likevel hadde det vært utrolig fantastisk spennende å kunne være usynlig av og til. Bare for å tilfredsstille nysgjerrigheten, bare for å tilfredsstille behovet for å se andre mennesker uten at det fører til sosiale konfrontasjoner når de viser seg å ha det samme behovet selv. Bare for å ha en hemmelighet som ingen andre har. Så vidt du vet...