Å være først ned fra t-baneperrongen på Carl Bernes plass i røsjtiden

Du føler deg som en ledende figur i din samtid. Ikke fullt tjue du leder, eller kanskje tretti, og en samtid som ikke er stort mye lenger enn noen sekunder, men like fullt. Når du treffer utgangen av T-banen med nedgangen fra perrongen, når du går rett fra de sliding doors og ned der alle må gå ned, når du slipper å gå langs perrongen før du kommer dit, er en søt liten maktfølelse i en helt vanlig hverdagsgråhet. Men makt fører også med seg kvaler. Skal man gå fort, så ingen tar en igjen? Eller kanskje heller sakte, slik at alle bak ser hvor nonsjalant du er med å beholde føringen? På den annen side vil da trolig et eller annet traveltryne traske forbi deg som om du var en hattebilist på motorveien, med irriterte skuldre og et skumlende kort blikk over skulderen. Og hvor skal man gå, i midten av gangveien eller i langs en av sidene? Tar du makten i fast grep og går bredbeint og stort, eller klistrer du deg langs den ene siden og prøver å ta så liten plass som mulig? Og når du går, hvordan går du? Med klampende skritt, med listende skritt, med rett rygg, men dukk nakke, med henda i lomma, med henda militært svingende? Hva slags eksempel vil du egentlig være for alle de som kommer bok deg og beundrende eller irriterte stirrer på din mer eller mindre brede rygg? Du føler deg som en fører i disse få øyeblikkene, og det er i sannhet vakre øyeblikk. Men du nyter dem ikke, du er for opptatt med å finne ut av alle spørsmålene som svirrer rundt i hodet ditt. Og etter noen sekunder er du uansett nede og oppdager at en hel drøss mennesker har tatt trappene på den andre siden og kommet før deg uansett. Og, noe som er det verste, for alt du vet vært foran deg i løypa hele veien...