Raringer og skjeve ryggsekker

Hvorfor går så mange barn og raringer med den ene eller begge ryggsekkremmene nedenfor skuldrene? Barn skjønner jeg, de er små og sekken er stor. Men raringer? Mennesker som jeg ser en ekstra gang på på gata fordi jeg ikke skjønner hvordan de tenker? Mennesker som synger høyt på trikken? Mennesker med rufsete skjegg, prangende annerledes klær? Mennesker som subber når de går?

Det er en mann jeg har sett gjennom ti år. Han var der på Blindern da jeg begynte å studere, han studerte et eller annet samtidig med meg, og siden har jeg sett ham av og til i byen. I andres øyne er han kanskje ikke rar, kanskje helt normal, men for meg har han alltid stått som et typisk eksempel på denne rar-typen jeg snakker om. Han har vilt, uformet skjegg og hår, går med sko som enten er for store eller uknyttet, subber når han går – og selvfølgelig, har den ene remmen på ryggsekken nedenfor skuldra. Har også hørt ham nynne høyt til seg selv når jeg passerte, som om han ikke brydde seg om hvem som hørte ham, noe som lett kan oppfattes som en sosial megablunder i Norge. På den annen side har han ikke dumme øyne, han ser oppegående i hodet ut, og å kalle ham rar slår kanskje bare tilbake på meg selv.

Like fullt, jeg ser ikke hvorfor en oppegående person skal velge å gå med sekken på snei konstant. Av og til er én ting, når man er sliten i skuldrene for eksempel, men alltid? Det må da være mye mer slitsomt? Den vil skli ned stadig vekk, man må dra den opp igjen hele tiden (som barn med for store sekker gjør), jakka nærmest rives av, armene blir slitne, kanten på sekken nederst gnager seg inn i korsryggen og slår kanskje også inn i rompa, slik at det blir vanskelig å gå normalt. Det er ikke farlig å bruke ting annerledes enn de er ment å brukes, men det er sjelden det er noe gevinst i det...

Så jeg kommer meg ikke unna at det er rart å gå med sekken nedenfor skuldrene, og at de som gjør det er mennesker som jeg må se på en ekstra gang når jeg treffer dem, se for å skjønne eller ikke skjønne, se for å klare å vite hvor jeg har dem. Det øyeblikket jeg innser hvorfor det kan være bedre å la sekken skli ned på denne måte, vil være et øyeblikk som plutselig gjør mange mennesker helt normale: plutselig vil jeg måtte se etter andre ting for å båssette raringene. Men det er lenge til.