Lotto

Det hender jeg spiller lotto. Betaler mine surt tjente slanter for å leve i håpet om en milliondrøm, så man får råd til en leilighet, for eksempel. Like forgjeves hver gang. Og hver gang merker jeg en ulmende irritasjon over at jeg bruker penger på noe som sannsynligvis ikke gjør meg annet enn litt fattigere. Vet jo hvor liten sjanse det er for å vinne. Men når man har en hundrelapp til overs en dag, og lengter veldig etter et eget sted å bo, noe man eier, eller få en madrass på en million, få penger så verden er trygg de nærmeste par årene (før T drar ut i verden og lønna trolig gjør det trygt okke som, får man håpe...). Det er min fattigdom som år meg til å kaste bort penger på lotto.

Men hva da med de som alt er rike? Hva da med de som tjener en million i året som det er? Hvorfor i svarte spiller man lotto når man ikke ville tjene mer enn en årslønn på førstepremien? I Irland har de økt førstepremien fra en til to millioner euro, i følge Aftenposten fordi irene nå er så rike at de lotto-omsetningen har sunket med 50 %: når det ikke lenger er en drøm å vinne i lotto, men et slit å spille, et hardt arbeid man driver med i frykt for hva noen ville si om den faste rekka gikk inn og man ikke hadde levert den inn den dagen, hvorfor spiller man da? Hva er gleden da? Og for de andre som spiller, de ikke-så-rike, ville ikke en rikmannsmilliongevinst bare være enerverende og frustrerende?

På den annen side vinner de høyst sannsynlig ikke likevel, og om jeg skulle vinne ville de betale til min gevinst. Greit nok. Men jeg skjønner dem fremdeles ikke.