Ellipse

Da jeg var liten hadde jeg en bok om NBA... Det var biografier og statistikker for alle spillerne... Jeg elsket den boka, det var i min verste NBA-fan-tid... Jeg er redd det er derfra jeg har elsken for ellipse også... Det fantes ikke punktum i spillerbiografiene, nemlig, og knapt nok komma, men bare dette:... ellipse (...)... Tekster får en helt egen drømmende effekt med ellipse... Det er som om ingenting slås fast punktum finale, men alt er usikkert og opp til leseren... Som om det bare er ettertanke og ikke tanke... Eller alt er med en viss ironi og distanse... Et lite munnvikesmil som kan bety hva som helst... Eller som en film som konstant er i drømmemodus med bølgete bilde og harpeklimpring i bakgrunnen... Eller som om hele teksten bare er en innledning til noe annet, hele tiden er i ferd med å foreta et tidssprang i narrasjonen... Ellipsebrukere er motsatsen til utropstegnsbrukere... Hadde det vært flere elliptikere i verden hadde det vært mindre krig... Men kanskje mer av sløvende rusgifter... Ah... Man blir nesten melankolsk av å skrive sånn... Søvnig nesten... tror jeg tar meg en drømmedupp på sofaen jeg... Peace out...