Tekopphund

Jeg ønsker meg en liten hund, en sånn rottehund som enkelte kjendiser trasket rundt med i fjor. Jaja, jeg er litt på etterskudd, så vidt jeg vet har både Aylar og Paris Hilton har sluttet med slike hunder. De gikk lei, skulle jeg tro. Men jeg vil ha en nå. Passerte en dame som bar på en sånn hund i dag. Hun bar den tett inntil kroppen, som om den kunne blåse vekk om hun slapp den – men så satte hun den likevel ned på fortauet og gikk et par skritt fram. Kom da, sa hun. Hunden stod igjen og skalv, så rundt seg med store, redde øyne. (En gang stod det en bundet minihund på samme måte på butikken, skjelvende og engstelig. Den var så skjør at jeg ikke turte se på den en gang.) Kom da, sa hun igjen og snudde seg mot den. Hunden stivnet helt og virket som om den mest av alt hadde lyst til å besvime.

Jeg vil ha en sånn hund. Det må være fantastisk så mektig man føler seg når alt man gjør er guddommelig, alt man våger, selv det å gå, er noe dette andre vesenet ikke er i nærheten av engang. En sånn hund er så hjelpesløs at den får slag av ren frykt hver gang du stikker ut for å hente en pakke på posten. Den er redd for sollys, for mørke, for fuglesang, for stillhet, for insekter, for vindukarmer, for månen, for sin egen skygge. Tenk, et vesen som i all sin levetid er så avhengig av deg at du er Gud...

Rett nok er de så malavlet at de ikke lever særlig lenge, men det får så være. Får bare avle en ny sånn greie, da.