Forurensingssyk

En periode da jeg var rundt 10 år ble jeg nesten fysisk syk av å kjøre bil. Tanken på at jeg satt på med en maskin som spydde ut forurensing og farlige avgasser gjorde vondt så langt inn i sjelen at det grenset til å gå over konglekjertelen og bli et kroppslig ubehag. Alt snakket om forurensing og bilers avgasser hadde truffet meg midt i det innerste dypeste av meg, og nesten som en tvangstanke satte det seg fast. Jeg ville aldri kjøre bil, men måtte jo når vi skulle sted, kunne ikke annet enn å sitte i baksetet og se betuttet ut av vinduet og kjenne hvordan hvert putr fra bilmotoren gjorde verden litt mindre levelig.

Heldigvis varte denne perioden ikke så lenge. Som russ kjørte jeg rundt i en russebil, kjørte til og med selv, som spydde ut svart eksos uten at det brydde meg nevneverdig. Det gjorde ikke så mye med miljøet, eller jeg tenkte som andre at det være da være måte på personlig ansvar, denne ene bilen forurenser nesten ingenting sammenlignet med alle de andre bilene og fabrikkene og alt som forurenser mye mer. Det var litt lettere på den måten.

Men det dumme er at det sniker seg tilbake. Det ahr aldri vært helt undertrykt likevel, det har ligget der inni i hjernen, og nå er det tydeligere enn på lenge. Kanskje siden jeg var ti år. Nå kan jeg ta meg selv i å tenke på hvor trist det er at turismen i verden eksploderer, siden det betyr mer forurensing. Trass i at jeg i utgangspunktet er veldig for allslags reising og kulturkontakt. Jeg stirrer stygt på bilister, spesielt de med store biler, sånne som er dobbelt så store som nødvendig. Utenfor vinduet mitt står det av og til drosjer på tomgang – jeg har alt skrevet ett klagebrev til Oslo Taxi og vurderer stadig vekk om jeg bør gjøre noe annet enn å stirre stygt ut av vinduet som en bitter oldemor. Gå ut og banke dem, kanskje. Jeg foretrekker å gå til byen heller enn å ta banen: det gjør ikke noe fra eller til bortsett fra i hodet mitt, men som leke-solipsist er det jo nettopp hodet mitt som er viktig.

I små øyeblikk hender det jeg får lyst til å ikke kjøpe ting, ikke reise, ikke bruke energi. Noen øyeblikk får jeg lyst til å haldne i en bitteliten leighet uten strøm. Så innser jeg alle de tingene jeg da ville gå glipp av, og lysten slår over i sin motsetning.