Skulk

Jeg innrømmer det, jeg har skulket litt skole i det siste. Noen av BKS-forelseningene (bosnisk, kroatisk, serbisk) har jeg gått glipp av fordi fingeren og narkosen slo meg ut, men andre har jeg rent ut av skulket for å gjøre andre ting. (Skanner gamle familiebilder mens jeg hører på serbiske folkeeventyr, men det er en annen historie.) Men min skulk har ikke vært mulig å kjempe mot. Ikke hardt nok, hvertfall. Jeg mener, forelseningene er i de små seminarrommene på Blindern, i det huset ved siden av Niels Treschow hus som jeg aldri husker hva heter. Små, klaustrofobiske rom hvor veggene er samme farge som neglsoppnegler (eller gulsottlik) og lampene er av den blafrende, blinkende lyststoffrørtypen. Lyset er ekkelt, luften er innesperret, selv bordene er avskrekkende i all sin respatex-aktighet. Og selvfølgelig, forelseningene og seminarene er kjedelige. Per definisjon.

Jeg har aldri likt å sitte stille i et klasserom eller i en forelesningssal og bare høre på. Likt enda mindre å måtte være tilstede og kanskje bli spurt, kanskje bli hørt i den leksa man selvfølgelig ikke har gjort. Og stadig mindre etter hvert som jeg føler meg mindre og mindre som en student. Rimelig overbevist om at det er bedre måter å lære pensum på enn å kope med andre kopister. (Ha. Ha. Det var et avansert ordspill, herr Nilsen.) Så jeg har skulket. Det er å håpe at de lar meg gå opp i eksamen så jeg har et papir å slå i bordet med overfor svigers: se, jeg har ikke bare sagt jeg vil lære bks, men faktisk også STUDERT det! Wow.

En tynn unnskyldning når jeg likevel ikke klarer å delta i deres samtaler på utenlandsk...