Gruset av en 90-åring... Selvfølgelig

Var på besøk til en 90-åring i går. Dvs en venninnes familie, blant annet hennes 90 år gamle bestefar. Tidligere landslagssprinter, tidligere oberstløytnant, nå i sprudlende form. Han gikk rundt på festen hele dagen og spøkte med alle, og selv om han hadde dusjet med høreapparetet så det ikke fungerte noe særlig, så hørte han godt nok til å kunne snakke med alle som ikke mumlet. Jeg snakket lenge med ham om mangt og ymse og kom etter hvert inn på krokfingeren min. Vikingfingeren, de skjeve som nå er operert men fremdeles hoven og for all ettertid med et stort arr langsetter. Ouf, det er fælt, sa jeg, se her, de har deformert fingeren min. Skjært den opp, har de; i full narkose, var jeg. Og så er den fremdeles umulig å bøye helt!

Hm, sa 90-åringen, hm, jo, det er nok fælt det. Selv har jeg bare dette – og han viste fram den ene hånda. Tommelen var merkelig skjev og lang, det var liksom et hull inn mellom pekefingeren og tommelen, og hele hånda var merkverdig på andre måter enn gammelmannshender vanligvis er. Her, sa han og pekte i håndflata, ble jeg skutt av tyskerne i 1940.

Jeg gjemte hånda i lomma resten av dagen. Man burde aldri konkurrere i hypokondri med en 90-åring. Uansett hvor frisk han ser ut. Aldri.