Hør på mannen

Fant et gammelt bilde av Geir og onkel Bjørn fra Geirs konfirmasjon. Geir står skolerett ved spisebordet, i litt for stor dress, mens Bjørn står vendt mot ham med en finger i været. Geir ser mot fotografen, Bjørn ser mot Geir. Det minnet meg på hvordan jeg taklet samme situasjon tre år tidligere.

Bjørn instruerer Geir om hvordan han skal holde tale, det er det som skjer. Konfirmanten skal snakke til hele familieforsamlingen og da er det godt å ha en flink onkel som kan veilede ham litt, gi ham gode råd, vise ham vei. Da jeg ble konfirmert ble jeg fortalt at det kunne være lurt å spørre Bjørn om den samme konfirmanttalen. Og hele den store dagen, i alle fall mange timer av den, før festen, var jeg og Bjørn alene sammen i huset mens damene var ute for å handle eller hva de skulle. Spør Bjørn, du, sa mamma. Jeg nevnte det ikke med et ord. Og da øyeblikket kom og jeg skulle holde min tale, holdt jeg kanskje tidenes verste konfirmanttale, "Æ, takk for maten og... for alle gavene... den enorme haugen med penger der ute (sagt med ironisk men hardt trykk på 'enorme')...æ... takk". Og så satte jeg meg ned og holdt beskjemmet blikket festet i bordkanten.

Hvorfor spurte jeg ikke Bjørn? Fordi jeg forventet at han skulle mase på meg, ikke omvendt. Og fordi det var skummelt å gjøre seg så liten, å si at dette kan jeg ikke i det hele tatt, jeg trenger hjelp. Jeg satset heller på øyeblikkets inspirasjon, det hadde fungert etpar ganger før når jeg hadde glemt leksa på skolen.

Det er blitt noe utvannet, men er sånn fremdeles. Geir spør mennesker. Han ringer før han har kastet et blikk på folderen hvor svaret er, siden det sikkert er noen som kan hjelpe ham uansett. Jeg leser folderen halvannen gang, og skjønner jeg ikke alt da, legger jeg den til side og håper forståelsen kommer deisende på en fjøl etter hvert. Man har sagt meg at jeg bør snakke med onkel P, familiemedlemmet som skriver bøker og som sikkert har noen gode råd til deg som sikkert vil skrive. Bah. Har aldri nevnt det. Ringte ham en gang for å få ham med på Bokcafeen på Chateau Neuf, men ellers har jeg ikke engang spurt ham om han skriver på noe nå eller hvordan man skal skrive eller bare bittelitt værsåsnill om jeg kunne få en flying start på min skrivekarriere...? Men nei. Om jeg vil skrive noe som ligner på hans skriverier, og det er langt fra noen sikkerhet, kan du banne deg grønnsvart på at jeg hvertfall ikke vil få det i stand med hjelp fra ham. Når Geir starter og etter hvert lykkes med firmaet sitt, blir det sjelden en familiesammenkomst uten at han får råd om det fra en som kan.

Misforstå meg rett, jeg har ingenting imot at P skriver, at G spør mennesker, at B kommer med råd. Jeg hører gjerne på at de råder hverandre eller at de snakker om egne bedrifter. Men når det gjelder de tingene jeg vil gjøre godt i verden, vil jeg gjøre dem godt alene, på egne måter, heller på tross av enn på grunn av. Det er nok en grunn til at jeg ikke har gjort det godtere ennå...

Men på den annen side, noen mennesker gjør det de gjør nettopp fordi de ikke hører på andre før det alt er gjort. Og det kan være det besteste for akkurat dem...